Alt du trenger å vite om Trolltunga!

Årets destinasjon er Trolltunga. Alltid en gjenganger på listen over steder i verden man burde besøke, og det er ikke uten grunn. Naturen i Hordaland er unik med sine flotte fjell og fjorder, og man treffer minst like mange fra Kina, USA og diverse Europeiske land som man gjør norske turgåere. Siden det er mange som ser etter informasjon for å planlegge turen sin dit, så skal jeg prøve å forklare så mye i detalj som jeg kan. Dette vil også bli forklart fra den vanlige turstien, og ikke himmelstigen via ferrata. 

 Dette er det man går i timevis for å se, og det er vel verdt gåturen!

Komme seg dit: Trolltunga ligger i Hardangervidda, og vi valgte å ta buss dit. Vi dro tidlig med bussen fra Kristiansand til Odda, som er den nærmeste byen. Her finner man noen hoteller for de som skulle ønske å tilbringe en natt her. http://www.trolltungahotel.no/ Trolltunga hotell er det billigste, men også det mest spartanske. Det er også en campingplass der. Odda ligger et godt stykke fra hvor stien starter, så vil generelt sett egentlig ikke anbefale å overnatte her med mindre man må. Man kan ta lokalbuss fra Odda til Tyssedal (ca 7km unna starten) og så gå derifra, eller så kan du ta taxi direkte fra Odda til turstart for 350,- (nå i høysesongen ihvertfall). Vil nok anbefale å ta taxi, da det er en lang nok tur i seg selv å klatre fjellet og da er det unødvendig å legge til 1-2+ timer på asfalt først. 

Når man har kommet seg dit: 

Det er en god parkeringsplass rett ved stien. Der finner man også endel toaletter og dusjer, samt en liten kiosk hvor man kan kjøpe proviant og få informasjon om turen. Trolltunga Active, tidligere OpplevOdda (http://trolltunga-active.com/), har også diverse aktiviteter der. Blant annet en minibuss som med gjevne mellomrom kjører folk til Odda for 100,- per person. 

Det er 11 km fra start til slutt, og man skal helst tilbake også. Så sørg for at man pakker med seg nok mat og utstyr for enten en god dagstur eller overnattingstur. Hvis man er i grei form så skal det ikke være noe stort problem å gå hele turen på 1 dag, man regner ca 8-10 timer t/r, men hvis man ønsker å gjøre det litt roligere så er det flere plasser man kan slå opp telt på underveis. 

De har stengt Mågelibanen (trallebane), så nå må man gå på en sti opp fjellet. Sjekk værmeldingen godt, ikke bare for dagen/e dere skal gå, men også hvordan det har vært uken før. Vi reiste i slutten av juli, og da var det store mengder snø fra ca 3 km og utover. Siden det hadde vært endel regn i tiden før vi dro opp så hadde det også satt sitt preg på stien opp. 

 Denne veien er som man ser ikke lengre i bruk.

 

Turen opp:
Den første bakken er den verste. Den er på ca 1 km, men også rundt 700 høydemeter. Stien er i utgangspunktet veldig bra. Hele veien til Trolltunga det er det svært godt merket, slik at man kan alltid se en rød merking uansett. Det er rimelig nylig blitt hentet inn Nepalske arbeidere for å bygge gode steintrapper, det er satt opp tau i de bratteste områdene, og når man kommer opp på flatere terreng er det også lagt ut planker over de områdene med mest myr. 


 Det blir fort gjørmete når hundrevis av folk skal opp den samme stien og det har regnet de siste dagene

 







 Flott utsikt har man også på veien opp!

 

Når man har kommet opp den store bakken så har man en etappe på ca 2 km med veldig greit terreng. Man begynner også å se endel hytter som ligger i området. Om man leiter litt er det sikkert noen som har utleie i høysesongen. Det er forøvrig også enkelte områder her som kan egne seg til camping, men det varierer mye på været da er det var hovedsakelig myr, bekker og generelt dårlig underlag å finne. Når man kommer til 3 km så må man opp en ny liten topp, og derifra møtte vi på rimelige mengder snø. 







Jeg har sett bilder fra tidligere år hvor denne strekningen var grønn og fin, med flotte små innsjøer man kunne slå seg ned med telt, men det var ikke akkurat slik denne gang. Vi endte opp med ca 8 km med snø, slapse og dårlige forhold. Det er selvfølgelig alltid mulig å slå opp telt på snøen, men er ihvertfall lurt å sjekke ut forholdene først, slik at man får pakket og forberedt seg ordentlig. Dette er en rimelig tung tur, og da er det viktig at man ikke havner i en vanskelig situasjon. På vår tur opp kom 2 luftambulanser, og et par uker tidligere hadde en ung kvinne falt og satt seg fast i en bekk. Uten noe mobildekning måtte en person løpe rundt 8 km, mens iskaldt fjellvann fort kjølte hun ned i faretruende lav temperatur. Hun er nå i kritisk tilstand, og det er ikke det turminnet man ønsker. 

Vi kom opp på toppen i 12-13 tiden, da var det fryktelig tåkete. Men vi hadde sjekket værmeldingen godt, og der stod det at det skulle klarne, og ca 20-30 minutter etter vi kom så klarnet det endel. Man må forvente endel kø for å komme ut på selve tunga, og det tar fort 30-45 minutter før man får tatt bildene sine. Så hvis man er et par stykker der oppe, pluss matpause så går 1-2+ timer fort vekk. Det er fort å glemme at man skal hjem igjen også! 

Det er også satt opp skilt som markerer avstand hver kilometer og det er så mange steder man kan fylle på vann at man trenger ikke ta med seg mer enn en liten flaske. 



Dagstur eller overnatting?
De aller, aller fleste tar dette som dagstur. Vi så vel ca 10 telt totalt, og kanskje det var rundt 200 stk som klatret opp. Det var også noen som måtte bryte underveis. Ta med gode sko, helst noen litt høye fjellstøvler slik at man kan fint gå gjennom smådyp gjørme og snø. Hvis man skal opp med telt, så er det viktig å huske at det er rimelig bratte bakker så hold vekten så lav som mulig. Det kan også være lurt å slå opp telt på ca 2.5km, så la teltet stå mens man går resterende etappe (en liten hengelås i teltet, og litt ut av stien så burde det være svært liten fare for innbrudd. Tror det er få som ønsker noe ekstra å bære på!) 

Konklusjon: Dette er en skikkelig godbit av en tur som du kommer til å huske hele livet. Det er en god utfordring uansett hvor god form du er i (var ei som jogget t/r på 6 timer mens vi var der!). Det er få ting i verden som er flottere enn norsk natur, så hvis noen sitter å lurer på hvor neste tur går så er dette et sted man må dra til. 

Vi var også så heldige at vi så en liten røyskatt som pilte ned fra en liten fjellkant ca 20 meter fra oss :) 

 Kan også anbefale å lese http://stories.statkraft.no/Arkiv/2014/Tunga-rett-i-munnen/ for litt om historien til stedet, og hvordan de kombinerer turistmål med energiproduksjon. 
En annen flott informasjonsside er også http://ut.no/tur/2.4908/ :) 

Til slutt så må jeg nesten rette en streng pekefinger mot alle som legger fra seg søppel på tur. Det ødelegger litt av sjarmen når man går forbi rundt 30 bananskall, proteinbar-papir, hundebæsj og diverse avfall på veien opp. Avfallet veier ikke mye, så ta alltid med en plastikkpose hvor man kan legge søppel. Kommer mulig et strengere innlegg om litt om dette emnet som veldig mange ser ut til å ignorere. 



God tur!

Dagstur til Tømmerrenna!

Når Steinfoss kraftstasjon ble bygget i etterkrigsårene (rundt 1958), så gjorde det Otra nesten tørrlagt i det området. Derfor ble det behov for å bygge en passasje for tømmer, slik at det forsatt kunne fraktes nedover elva. I dag brukes den ikke lengre til det, men er til gjengjeld blitt en flott tursti gjennom skog og mark. 

Kjører man / tar buss til Grovane bedehus svinger man inn mot Steinsfoss og følger skilt inn mot kraftstasjonen. Når man har tuslet langs veien et par minutter så ser man tydelig hvor tømmerrenna er, og det er lett å ta seg ned på stien. Turen er på ca 4 km hver vei, men siden man går på "skinner" så går turen rimelig kjapt.

 

Det er rimelig lett å finne frem, vi var også så heldige å traff på Isbilen! Sommer, koselig tur og is, blir ikke mye bedre enn det. 


Det er en liten rusletur (evnt kan du kjøre med bil helt frem) innover, men det er fin utsikt med togskinner og fjell på en side, og elv på den andre.

 

Her ser man hvor tømmerrenna munner ut i elva.


Det er veldig lett å finne inngangen, og veldig fint område fra starten av






Veldig spesielt å gå på en slik sti rett gjennom skogen, får nesten følelsen av at man er i dyreparken og ser ut langs rekkverkene





Når man har gått litt under halveis så kommer man til et advarselsskilt, frem til dette er renna i veldig god stand - men etter her så ble det litt mer hullete og tvilsom kvalitet på trebjelkene.




"Don't panic" ! ikke akkurat oppmuntrende å se det før man går på en bro som svinger rimelig mye i vinden




Jo lengre utover jo verre ble tilstanden. 




Man kommer til en liten hule også på veien, den er ca 35? meter lang, veldig lav så må gå krokbøyd gjennom her og burde ha lommelykt på mobilen. Positive er at det er fryktelig kald luft der inne, så får kjølt seg litt ned ihvertfall!



Når vi var rett før slutten så begynte det å bli mer og mer vann i sporet, og noen hyggelige mennesker vi traff på sa det var vann til over ankelhøyde fremover, så da valgte vi å ta turen tilbake. Får ta med badetøy neste gang slik at man får sett slutten også!

Turen tilbake gikk betraktelig fortere, ble et par forsiktige skritt over de mest falleferdige områdene, så ruten hjem hadde man litt bedre kontroll på hvordan og hvor man skulle gå. Flott tur og ser for meg at det kanskje er ekstra koselig for de som ikke har helt helsen til å tråkke rundt i skogen lengre :) 

Enkelte steder kan man gå ut av sporet, men generelt er det ikke så veldig gode rasteplasser langs denne ruta, og forhåpentligvis så får den siste strekningen også sett litt vedlikehold fremover. Bortsett fra dette er det en veldig flott tur i idylliske Vennesla.


Dette er vel kanskje den mest populære sangen om Vennesla (selv om det riktignok er "gode venners lag" han synger), så passer vel relativt godt å avslutte med den!

Lochners løype og overnatting ved Bervannet

På en litt vindfull sommerdag valgte vi å ta turen til Ravnedalen i Kristiansand, for å få en fin gåtur og en overnatting for å teste ut et nytt turtelt. 
Ravnedalen er en flott naturpark på Grim, i fin gåavstand fra Kvadraturen. Etter å ha kost seg med en gåtur kan man gjerne avslutte dagen med byens beste burger og konsert på Cafe Generalen (http://www.cafegeneralen.no/ her finner man konsertprogram, og litt mer informasjon om Ravnedalen generelt).

Selve parken er idyllisk med flotte trær og svanedam, men følger man stien opp fjellet har man plutselig et stort område man kan utforske på utallige måter. Vi valgte å følge Lochners løype, som tok oss via Ravneheia og frem til Bervannet. Hele stien er godt merket, er på 4 km og i greit turterreng. Skal visstnok være populært for terrengsykling også. 



Fin utsikt fra toppen av Ravneheia







Bervannet (før kalt bergvann) var tidligere del av Vannverket i Kristiansand (1875-1979), og ved den østre demningen kommer rørene fra den gamle pumpestasjonen. Det er et stort vann og flott å ta et oppfriskende bad i! 

Vel fremme satt vi opp teltet og koste oss med litt grillmat i solnedgangen. Flott tur både for dagstur, overnatting, jogging eller badetur for de som er lei av baneheia. 

Teltet, Bergans Trillemarka 2, fungerte godt og kommer nok en detaljert beskrivelse av den i utstyrseksjonen når jeg får tid til det :) 

Noen av de største gledene av å gå tur er man ser ulike arter av dyr på veien. Her er bildene langt fra gode, men kan være lurt å lære seg forskjellen på Vannymfer og Libeller. Vannymfene er de små og tynne, mens Libellene er litt kraftigere. Mer om dette kan dere selvsagt lese om i Zoologi-delen av bloggen, http://villbert.blogg.no/1425845827_leddyr_del_2.html men er jo viktig å vite at selv om begge deler er Øyenstikkere (deles inn i ulike underordener), så stikker de faktisk ikke folk i øyene. 

 

#tur #ravnedalen #yolosummer2015

Solo, en av Norges skikkelige godbiter når kommer til turgleder.

Nå som det er sommer og sol er det få ting som er bedre enn å gå på lange turer i skog og mark. Bade i små tjern og kose seg på tilfeldige strender er flott å gjøre i sommerferien for både små og store. Skal man på tur så må man ofte ha med seg litt proviant, og da er det første jeg plukker opp i butikken en kvikklunsj og solo brus. Man trenger energi på tur, så da kommer de kjappe kaloriene godt med og den eventyrlige smaken gjør turen til en skikkelig kosestund. For man er på tur for å ha det fint, ikke bare for å slite seg i bedre form!

Nå har det seg slik at Solo har fått seg nytt design i sommer, og de deler ut mye flott stæsj via konkurranser på facebook og via en app. Man kan vinne ryggsekker, badehåndkle, gensere, luer, flipflops osv. Mange har nok sett de artige tv-reklamene 



Hvis du vil ha muligheten til å vinne noe av dette så må du:

1) laste ned Solo Goodiebag-appen 
2) Følge med på reklamene på TV

Når du ser en reklame på TV, så er det bare å kjapt åpne opp appen og den vil kjenne igjen lyden fra reklamen og gi deg beskjed med en gang om du har vunnet eller ikke. Selv om du ikke vinner så får du solo-dollar som du kan bytte inn mot solobrus :) Det kommer nye produkter iløpet av året, og man får beskjed på facebook siden eller på snapchat @solosoftdrink når og hvor reklamene kommer til å dukke opp.

 

Så håper noen av dere er heldige å får noen av de flotte soloproduktene, og stolt tusler rundt med de i skog&fjell :) 



#Solobrus #sologoodiebag

 

Sommer, sol og måker.

Det er sommer nå, og særlig her på Sørlandet så er det slik at det ikke bare er oss mennesker som liker å kose oss med litt sjømat i sola. Måkene skriker fra morgen til kveld, og selv om det kanskje var sjarmerende de første dagene, så tar det ikke lang tid før det er erstattet med dobbeltsjekking av reguleringen om fuglejakt fra båt. 

Når man først må dele fellesferien med måkene så kan det være greit å bli litt kjent med de, for det er ikke så veldig mange ulike typer måker man pleier å se her. Særlig på sommeren i sør så er det hovedsakelig gråmåke, fiskemåke, hettemåke, sildemåke og svartbak man ser. Det finnes selvfølgelig andre måker i vårt langstrakte land, men de får vi spare til en annen gang. 

Før man braker i gang så er det jo også verdt å nevne at veldig mange sier måser istedenfor måker, men da er det bare å slå i bordet og si at det offisielle navnet er måker.

For å få systematikken i orden så innen klassen fugl (aves) tilhører måker ordenen Charadriiformes (Vade-, måke- og alkefugler) og har derfor underordenen måkefugler (Lari) hvor vi finner 4 familier: Joer, Måker og Terner. Av de andre familiene så er Makrellterne svært vanlig syn på sommeren her, men f.eks Tyvjo er vanlig på Vestlandet. 

Siden vi holder oss til måkefamilien, så er fellestrekk her at alle har svømmehud mellom tærene, spisse vinger, hvite fjær med grått/svart innslag og et kraftig krokete nebb. Det er slik at et par av de kan litt lett forveksles, f.eks gråmåke og fiskemåke, så derfor tar vi en god gjennomgang av hvordan man kan skille de.

Gråmåke (Larus argentatus):






Dette er en gjenganger langs kysten, byer, søppelfyllinger, mcdonalds osv, og i utgangspunktet rimelig grei å kjenne igjen - men kan forveksles med fiskemåke. Den har rosa/kjøttfarget bein, grå vinger med svart på tuppen, gule øyne og gult nebb med rød flekk på. Har også litt flatere hode enn fiskemåka og betraktelig større. De hekker hovedsakelig i kolonier og mange overvintrer i Norge. I 2005 var hekkebestanden på rundt 250,000 par. De legger rundt 2-3 egg, som er grønngrå med mørkebrune flekker. Ungene hakker på den røde flekken når de skal ha mat, og de flinke foreldrene flyr gjerne en mil for å finne mat. 

 

Fiskemåke (Larus canus):





Ligner på en liten gråmåke, men ser man etter et par detaljer så kan de greit skilles. Den ser mye koseligere ut med sine mørke øyne, gule føtter og nebb. Selv om denne er svært vanlig her på Sørlandet, så er bestanden i stor nedgang, hele 15-30% de siste 20 årene i Norge. Store deler av den globale bestanden er her i Norge, og selv om vi har rundt 135,000 hekkende par så regnes den som Nær Truet på den norske rødlista 2010. Nå kommer det riktignok Rødlisten 2015 snart, så blir spennende å se hvordan statusen til måkefuglene er da.  Legger 3-5 egg som er lysebrune med mørkebrune flekker/linjer. Noen overvintrer langs kysten her, mens andre flyr over til Danmark og England.

 

Sildemåke (Larus fuscus): 




Denne kan ligne litt på gråmåka, men er både mindre, har gule bein og mest av alt - den er svart på vingene. Denne finner vi ca 25,000 hekkende par av og den er trekkfugl, så de aller fleste drar på sydentur når de er ferdig med hekkingen. Vanligvis 3 egg, grønnbrun-aktige med mørkere prikker/flekker.

Svartbak (Larus marinus)




Dette er den største måka vi har og kan fint spise et helt kull av ærfuglunger hvis andemora ikke følger med og er veldig glad i å ta fisken fra andre måker. Ligner på en større og slemmere sildemåke, men beinene er rosa istedenfor gule. De har også en rød ring rundt øyet. Disse hekker ofte i enkelte par, eller veldig små grupper. Eldste ringmerket art er 27 år gammel! 3-5 egg som de fleste andre, men de er større enn de andre måkeeggene, og mange overvintrer. Ca 110,000 hekkende par i Europa. 

Hettemåke (Larus ridibundus)



Årets fugl i 2011 og generelt sett en koselig kar som er lett å kjenne igjen. Svarte hodet er lett å kjenne igjen, og kan vel kun forveksles med Sabinemåke som vi ikke har gått inn på her. Ellers har den røde bein, mørkerødt nebb og en hvit øyering. Minste måka vi har, det er rundt 20-60,000 hekkende par og er Nær Truet art. Trekkfugl men noen overvintrer på vest/østlandet. 

Konklusjon: Det kan være greit å gå litt metodisk til verks når man skal kjenne de igjen. Om de er grå eller svarte burde være det første man legger merke til, siden de ofte sitter eller flyr så kan beina være skjult, så da ser man på nebbet. Grå + rød flekk = gråmåke. Grå uten rød flekk = fiskemåke. 
For å skille sildemåke og svartbak må man enten se på størrelsen eller beina. Gule bein = sildemåke, rosa = svartbak. 

Sanking av egg og dun av måker er godt utbredt, og det burde nok få sitt eget innlegg en dag. Kort sagt så er det viktig å huske på at noen av måkene våre er nær truet, og derfor viktig å sette seg inn i lovene i ditt område (https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2012-03-01-190) samt å tenke litt på bærekraft og være sikker på at det er riktige arter du sanker fra. Plukk tidlig i sesongen, ha med en termoskopp med vann for å sjekke om de synker (flyter de så har fosteret utviklet seg for mye), la et egg ligge igjen i reiret og siden de blir ekstremt aggressive så er det kanskje greit å ikke plage de hver dag i ferien.  

 

Mine tursko

For å kose seg på tur så er det viktig å ha utstyret i orden, derfor tenkte jeg at jeg skal begynne å dele litt om hva jeg pleier å ha med meg på tur.

Noe av det viktigste man velger er et par med gode sko, og da noen som passer til miljøet man skal bevege seg ut i. Når jeg skal på tur så er det Anaconda Boa III GTX fra Viking jeg bruker. De er ikke høye, så passer dårlig hvis du skal traske mye rundt i myr, men de er vanntette (goretex), rimelig lette (510g) og solide nok til å passe bra til småklatring og variert terreng. 

 

En funksjon med disse skoene som jeg fant veldig artig er "skolissene". Her slipper man å knytte sko, man bare vrir på et hjul så strammes de. Veldig kjekt å kunne stramme/slakke skoene uten å knytte opp lissene. Lissene er svært solide, laget av flystål faktisk, men som jeg opplevde på forrige tur så røyk de. Det negative med avansert utstyr er at de lettere kan gå istykker. Derfor er det alltid viktig å være godt forberedt, kan derfor anbefale folk som skal på overnattingstur å ta med 2 par sko. Turskoene, og et par lette joggesko (jeg syntes vibram fivefingers er greie til denne funksjonen, da de veier svært lite og tar veldig liten plass i sekken. Får ta å lage en ny post om fingersko senere.), hvis da skoene har blitt våte så kan de tørke seg ved bålet mens man får luftet beinene i litt lettere fottøy. 

Selvom jeg var så uheldig at skolissene mine røyk, så har de ihvertfall livstidsgaranti, en liten samtale med viking og nye lisser var i posten et par dager senere. Ypperlig service, og selvom bare 1 sko gikk istykker så fikk jeg 2 stk - så nå kan jeg ihvertfall ha med meg ekstra lisser tilfelle det skulle igjen. Etter å ha satt på nye lisser så er det litt mer styr enn vanlige, det er fint mulig å gjøre det ute i skogen men ikke det gøyeste å holde på med inne i teltet mens det pøsregner ute. Kan også anbefale et pinsett for å gjøre det litt lettere, noe som uansett er fint å ha med seg på tur - særlig her på sørlandet - for å fjerne flått, flis og lignende.




 God som ny :) 

Jeg kjøpte mine for 2 år siden nå, og fått brukt i de fleste typer terreng. De blir også brukt på 71 grader nord, noe som også sier litt om kvaliteten, så generelt sett et svært godt par med sko som jeg kan anbefale på det varmeste. Kjøpte mine på en liten nisjebutikk i Kristiansand sentrum, men finner de på xxl og lignende steder. 
http://www.xxl.no/sko/herresko/tursko/viking-anaconda-boa-iii-gtx-tursko-unisex-71-nord/p/1073736_2_style Ikke de billigste skoene, men et par sko som holder i mange år.  

Dette var den første "utstyrsposten" min, er midt i en eksamensperiode så ikke mye tid til oppdateringer, men kommer flere utover sommeren.

Year of the Soil - ekskursjon med FN og ESN

Hvert år så utpeker FN et spesielt område man skal gi større oppmerksomhet, og i år er det jordsmonnet som står i sentrum. I dagens samfunn plukker vi opp fersk frukt og grønnsak fra butikken året rundt, uten å tenke mye på bonden som gjerne over flere generasjoner har bearbeidet jorda for at den skal være fruktbar nok til å dyrke mat der i det hele tatt. Langstrakte Norge består av ca 3% dyrkbar jord, og lite av det er fruktbart nok til å dyrke f.eks hvete.
Norge er ca 40% selvforsynte når det kommer til matproduksjon, som også er sterkt subsidiert, og for at vi skal kunne gå en bærekraftig fremtid i møte så er det viktig at vi tar vare på de områdene vi har med god jord, samt kommer med smarte løsninger på andre måter vi kan produsere mat på.

For å få mer kunnskap om disse feltene tok jeg turen med FN og ESN (Erasmus Student Network) til BioForsk og 2 bondegårder på Sørlandet. 

Først gikk turen til BioForsk sitt lokale på Landvik i Grimstad. Vi fikk en kort innføring i hvordan den norske geografien har påvirket jordsmonnet, hva slags spennende forskning de bedriver og en titt på fremtidens landbruk. Nemlig aquaponics! Konseptet er rimelig enkelt: Man lager et lukket økosystem, der man har fisk i en tank og planter i en annen, så brukes avføringen til fisken som gjødsel for planten. Plantene hjelper da til med å filtrere vannet og man trenger bare et grovfilter for å fjerne de største partiklene. I et slikt lukket system så er det ingen fare for lakselus eller lignende parasitter, man slipper kunstig gjødsling og bearbeiding av jordsmonn for plantene, det er utrolig plassbesparende og kan dyrkes året rundt. Flott system som det er mye pågang rundt nå. 










De driver med mye mer spennende, særlig innen utvikling av optimale gresstyper både til sportsarenaer og gressarter som vokser godt i høyden (slik at man raskt kan få opp nytt gresslag etter f.eks veiarbeid på fjellet). Ellers forsker de mye på gamle plantearter i Norge og Europa, med formål om å få bedre kunnskap og bevare gen-varianter. 

 

Fransk prosjekt i regi av BioForsk, der man forsker på ulike typer gress. 

 

Videre ble det en kjapp visitt innom Norsk Hagebruksmuseum



  Her fikk vi se en artig "meteorologisk" stein, samt litt videre forklaring om isbreens påvirkning på det norske landskapet. 

Så var det på tide med lunch, og da er det vel ypperlig å dra til en økologisk bondegård for å spise en veldig god blomkålsuppe. Vi fikk også en omvisning på gården, hvor det dyrkes flere typer grønnsaker og blomster.


Tomater                                                                                                                      
Jordbær

 Treflis brukes som miljøvennlig energi.





 Største basilikummen jeg har sett! 

Etter å ha blitt ferdig med grønnsakene så var det på tide å besøke en bondegård med litt dyreliv på!
Vi besøkte en trivelig bonde med 50 melkekyr og 60 sauer. Sauene hadde nylig blitt satt ut på jordet, og koste seg med godt vårgress. Den yngste i flokken var blitt født klokken 10 på morgenen, og en kom rundt klokken 02 på natten. Så det er mye aktivitet på gården i denne perioden, og om ca en ukes tid skal kyrene ut for å gresse.







 Jeg tipper den var like fornøyd som meg  

 Kalvene har små campinghytter, mens mødrene må stå inne en ukes tid til.



Alt i alt var det en flott og lærerik tur, vi var veldig heldig med været og alle virket veldig fornøyde. Det er fint å få innsyn i hvordan bøndene arbeider og hvor maten vi spiser kommer i fra. 
 

Ryggstrengdyr (Chordata) - Pattedyr (Mammalia)

Da var det på tide med det aller siste innlegget. Vi er endelig på pattedyrene!

I karbon (360 - 290 millioner år siden) utviklet krypdyrene seg i tre retninger: anapsidene, som senere ble til skillpadder, diapsidene, som ble krypdyr og fugler, og synapsidene som utviklet seg til å bli pattedyr. Fra synapsidene utviklet det seg altså pattedyrlignende grupper, som løftet seg opp fra bakken og fikk beina under seg (Therapsida med Cynodontia). De tidligste pattedyrene stammer fra sen trias og er derfor eldre enn fuglene. Da krypdyrene hadde sin blomstringsperiode, i trias, jura og kritt, fantes det bare små pattedyr. De første pattedyrene var spissmuslignende og trolig likevarme. De hadde hår og klekket antagelig fra egg, men ble deretter fôret med morens melk (som dagens kloakkdyr). Pattedyrene ekspanderte i kritt, da det etter hvert ble mange ledige nisjer som følge av at krypdyrene døde ut.
Det finnes ca 4000 levende arter av pattedyr, fordelt på 18-21 ordener, hvorav bare 9 er representert i Europa. Til sammenligning er det 9000 fuglearter, 6000 krypdyrarter og over 20 000 beinfiskarter. Gnagerne er den største pattedyrordenen, med ca 1500 arter, hvorav 17 finnes i Norge. Dvs at gnagerne utgjør ca 40% av alle pattedyrarter, mens flaggermus utgjør 20%. Pattedyrfaunaen er i dag mye fattigere enn den var på slutten av tertiær. Bare om lag 1/3 av de beskrevne pattedyrslektene er representert med nålevende arter. Gnagere og partåete hovdyr er de eneste pattedyrordener der antall arter tilsynelatende ikke har gått tilbake siden tertiær.  Europa er fattig på pattedyrarter sammenlignet med de andre kontinenter. Dette skyldes siste istid med svært ugunstig klima og vekslende klima i tiden etterpå, som ga radikale endringer i floraen.

Typiske pattedyrtrekk:
Varierer fryktelig i størrelse, fra blåhvalen på 150 tonn (største dyret som noengang har levd) til dvergspissmus på 1.5 gram. Variasjonen i levevis er også stor, fra flaggermus i lufta til sel og hval i sjøen. Likevel deler alle pattedyr et par anatomiske og biologiske trekk, som skiller de fra krypdyr.

1. Pattedyr produserer melk fra melkekjertler, som er omdannete hudkjertler. Dette er det viktigste pattedyrtrekket, som gjelder alle pattedyr og som de er alene om.
2. Pattedyr er hårkledde. Hårene er ikke homologe med krypdyrenes skjell og hornplater (ikke dannet av samme anlegg)
3. Pattedyrene er likevarme (nålevende krypdyr er vekselvarme)
4. Pattedyr har spesielle tilpasninger i skjelettet. Underkjeven består bare av ett bein, det er 7 halsvirvler i ryggsøylen og 3 knokler i mellomøret.
5. Pattedyrene føder unger (unntatt kloakkdyr), og alle har yngelpleie (krypdyr legger egg og har ingen yngelpleie).

Melkekjertlene. Trolig omdannete svettekjertler, og finnes utviklet bare hos hunnen. Hannen har rudimentære melkekjertler. Ungene lever av melk fra melkekjertlene den første tiden etter fødselen. Hos nesten alle pattedyr har kjertlene forbindelse til pattevorter eller spenner. Et unntak er de primitive kloakkdyrene (Monotremata), der hunnen produserer melk, men mangler egentlige brystvorter. Antall patter varierer og har sammenheng med kullstørrelsen: insektetere har 22-24 brystvorter, rotter og mus 10-14, hunder 8-10, primater, flaggermus, elefanter, hester og hvaler har 2. 

Hår og temperaturregulering. Alle pattedyr har hår, selv om hårkledningen i enkelte tilfeller kan være sparsomt utviklet (f.eks hos hval). Pattedyrenes hår virker varmeisolerende. Hårene er forbundet med muskler, slik at de kan reises i kaldt vær og derved øke tykkelsen på det isolerende luftlaget mellom huden og omgivelsene. I varmt vær avgis overskuddsvarme ved fordampning av svette fra hudens tallrike svettekjertler. De fleste pattedyr holder en konstant høy kroppstemperatur på ca 36 grader. Dette gjør at de kan være i normal aktivitet selv ved svært lave temperaturer i omgivelsene. Hos noen pattedyr er likevel dette så uøkonomisk at de går i dvale om vinteren. Under dvalen kan kroppstemperaturen synke betydelig, ofte ned mot 0 grader hos en del arter (f.eks. piggsvin, flaggermus og bjørkemus). Bjørnen har bare ubetydelig nedsatt kroppstemperatur om vinteren og kan forsvare seg ved plutselig oppvåkning fra sin vintersøvn. 
Hårene skiftes vanligvis 1-2 ganger per år. De fleste pattedyr har både myke, varmeisolerende ullhår (innerst) og stivere dekkhår (ytterst). De siste gir dyret dets farge. Ullhårene er spesielt utviklet i kalde strøk.

Skjelettet. De aller fleste pattedyr (unntatt dovendyr og sjøkuer) har 7 halsvirvler, også hval og giraff. Hos fugler og krypdyr varierer antall halsvirvler. Virvlene i virvelsøylen har plane (acoele) endeflater, og de er forbundet med hverandre med tykke båndskiver av fast bindevev. I disse båndskivene finnes rester av fosterets chorda. Båndskivene muliggjør bøying av virvelsøylen. 
Pattedyr har som alle landlevende virveldyr i utgangspunktet to par lemmer ,med grunnskjemaet 5 fingrer og 5 tær. Hos en del pattedyr finner vi reduksjoner, f.eks hos hovdyr, som har utviklet 1 eller 3 fingre/tær (upartåete), alternativt 2 eller 4 fingre/tær (partåete).
Hos krypdyr består underkjeven av flere knokler. Bare 1 knokkel (dentale) er igjen i underkjeven hos pattedyr. De øvrige er forsvunnet eller har fått andre funksjoner. Pattedyrene har 3 øreknokler (krypdyr har 1). Pattedyrenes tenner skiller seg fra krypdyrenes ved at er differensiert til ulike oppgaver, og ved at pattedyr bare har to tannsett (melketennene og det blivende tannsettet). Pattedyrenes tenner skal vi mer inn på senere.

Forplantning og yngelpleie. Bortsett fra kloakkdyrene (dvs maurpiggsvin og nebbdyr), som legger egg, har alle pattedyr ungefødsel. Hos pungdyr mangler en egentlig morkake, og ungene fødes på et tidlig fosterstadium. De oppbevares og vokser videre i morens pung, der de får næring fra melkekjertlene. De øvrige pattedyrene får næring fra morens morkake (placenta) på fosterstadiet og utvikles i betydelig grad før de fødes.
Pattedyrfostre er omgitt av 3 fosterfinner, amnion, allantois og chorion.  
Drektighetsperioden varierer svært: omkring 3 uker hos mus og rotter, 30 dager hos hare, ca 2 mnd hos rev, hund og katt, 7-8 mnd hos elg, hjort og rein, ca 9 mnd hos kyr, ca 11 mnd hos hest, 14-15 mnd hos spermasetthval, 2 år hos elefant. Dieperiodens varighet er også svært forskjellig: 8-11 dager hos hare, 4 uker hos rev, 4-6 mnd hos elg, 2 år hos spermasetthval. Ungenes avhengighet av foreldrene varierer, noen fødes nakne og blinde og må vernes i et hi (blant annet rovdyr), mens andre snart er i stand til ø flge moren (f.eks hovdyr). Tiden sammen med foreldrene er ofte preget av læring, som hos pattedyr ofte skjer gjennom lek.
De fleste pattedyr er mottagelig for det annet kjønn bare i spesielle perioder av året (løpe- eller brunsttid), som faller sammen med tidspunktene for den hormonelt betingete eggløsningen. Mens mennesket har "løpetid" hele året, regulert gjennom 28-dags sykluser, har katter og hunder 2-3 løpetider i året. De rimelig hjelpeløse, nyfødte pattedyrungene bør fødes når klima og næring er gunstig, dvs om våren eller forsommeren. Hos noen pattedyr som parer seg om sommeren eller høsten, som f.eks grevling og rådyr, stopper utviklingen av det befruktete egget opp om vinteren, før det fester seg til livmorveggen og fullførerer utviklingen neste vår. Dette kalles forsinket implantasjon og sikrer at fødselen skjer på en gunstig tid.

Fordøyelse og ekskresjon. I motsetning til hos andre virveldyr blir maten kraftig bearbeidet allerede i munnhulen: den blir mekanisk oppdelt ved hjelp av tennene og blandet med spytt. Spyttet har en pH-verdi på omkring 7 (nøytral), og inneholder enzymet karbohydrase, som starter nedbrytingen av karbohydrater. Maten går videre via svelget (pharynx) og spiserøret (oesophagus) ned i magen (ventriculus). Her er pH-verdien ca. 1 på grunn av saltsyren som skilles ut, og det sure miljøet tar livet av mange organismer som er kommet ned med maten. I magen utskilles enzymet pepsin, som bare fungerer i surt miljø, og som bevirker at nedbrytingen av proteiner begynner. Fra magen går føden videre til tynntarmen (ileum) via "portneren" (pylorus), en stor lukkemuskel som hindrer mageinnholdet i å komme videre før det er blitt tyntflytende. Den første delen av tynntarmen kalles tolvfingertarmen (duodenum) og har en lengde tilsvarende tolv fingerbredder. Ut i denne tømmes sekreter fra bukspyttkjertelen og leveren. Bukspyttet er basisk og nøytraliserer det sure tarminnholdet som kommer fra magen. Det inneholder enzymer som bryter ned proteiner (til aminosyrer) og fett. I tillegg produserer denne kjertelen blant annet enzymet insulin, som er nødvendig for at cellene skal kunne ta opp glukose (et nedbrytningsprodukt av sukker) fra blodet. Leveren sender ut gallesyrer, som sørger for at fettet lettere spaltes og suges opp av tarmveggen. Gallen lagres midlertidlig i galleblæren. Milten ligger løst i bindevevet, med rik blodtilførsel. Den filtrerer bort "ubrukte" blodceller, mikrober og andre antigener fra blodet. De døde blodcellene blir brutt ned av spesielle celler (makrofager) i milten, og jernet kan brukes om igjen.
I tynntarmen blir maten ferdig nedbrutt, og all oppsuging av næring foregår her, via tarmtotter og blodårer i tarmveggen.
Lengden på tynntarmen varierer mye hos pattedyr. Hos plantespisere er den svært lang (hos sau 24 ganger kroppens lengde), mens hos kjøttetere, som lever av lett fordøyelig proteinkost har mye kortere. Fra tynntarmen går tarminnholdet som ikke kan fordøyes, via en slags ventil, til tykktarmen (colon). Denne kan ses på som en forlenget del av endetarmen og er spesiell for pattedyr. På overgangen mellom tynn- og tykktarm sitter blindtarmen (coecum). Den er spesielt stor hos plantespisere som haredyr, gnagere og hest, og den huser store mengder mikroorganismer som produserer cellulosespaltende enzymer (cellulase). Pattedyr kan ikke selv produsere slike enzymer. Rovdyr mangler eller har liten blindtarm. På blindtarmen sitter hos noen pattedyr, blant annet mennesket, et vedheng (appendiks), som kan bli betent (blindtarmbetennelse). I tykktarmen blir mye av vannet og saltene i tarminnholdet sugd opp, slik at avføringen blir fastere når den forlater dyret gjennom endetarmen (rectum) og anus. Mens tynntarmen nærmest er bakteriefri, inneholder tykktarmen ufarlige bakterier som trolig hindrer at sykdomsfremkallende mikroorganismer vokser opp. Noen produserer også K-vitamin.
Drøvtyggere, som lever av plantekost med mye cellulose, trenger spesialordninger for å kunne håndtere vanskelig nedbrytbar mat. Som de øvrige virveldyr kan de ikke selv produsere cellulosespaltende enzymer. Til gjengjeld har de fire rom i magen, med ulike funksjoner: vom, nettmage, bladmage og løpen. Løpen tilsvarer magen hos andre pattedyr, mens de tre første "magene" egentlig er utvidelser og spesialiseringer av spiserørets nederste del. Miljøet er i tråd med dette surt i løpen og basisk i de andre. Vomma tjener som et reservoar for store mengder nesten ubehandlet føde. Denne blir gulpet opp igjen i små porsjoner, fintygd og blandet med spytt, før den svelges på nytt. I vomma, nettmagen og bladmagen finnes dessuten store mengder bakterier som kan bryte ned cellulose (10-30 milliarder per ml), dessuten ciliater. Nedbrytning starter i vomma som en anaerob gjøringsprosess, og nedbrytningsproduktene (f.eks eddiksyre, smørsyre, propionssyre) suges opp gjennom veggen i de første tre magene og videre til blodet. Mikroorganismene kan også syntetisere essensielle aminosyrer, vitaminer (spesielt B12) og proteiner. Ufordøyelige deler av næringen og fremmedlegemer holdes tilbake i nett- og bladmagen, og i sistnevnte blir en del vann fra maten sugd opp. Nede i løpen starter førdøyelse og utnytting av mikroorganismene, som representerer et viktig proteintilskudd. På denne måten er små mikroorganismer og deres stoffskifteprodukter viktig næring for store plantespisere.
Andre grupper av plantespisere, som haredyr og gnagere, løser sitt fordøyelsesproblem ved å spise sine egne ekskrementer (koprofagi). Ved første gangs passasje gjennom tarmen blir maten behandlet i blindtarmen av mikroorganismer. Dyret avgir bløte ekskrementer, hvorav noen straks blir spist. Slik får dyret i seg nyttige, cellulosespaltende mikroorganismer fra starten av ved annen gangs passasje. Maten holdes tilbake i en del av magen (gjæringskammer), der mikroorganismene forsetter fordøyelsen. Sluttproduktet denne gang er f.eks. de typiske harde hareekskrementene. 
Nyrene hos pattedyr sitter på ryggsiden av bukhulen. Her går blodet gjennom tallrike nøster av tynne, små blodårer (glomeruli). I disse nøstene presses blodvæske under høyt trykk ut av årene og over i små nyrerør. Blodceller og plasmaproteiner blir igjen i blodet. Et annet sted i nyrene blir størstedelen av væsken sugd tilbake til blodet igjen, likedan glukose og aminosyrer. Urinstoff (urea) blir derimot ikke sugd opp igjen, men skilles istedet ut i urinen. Urinstoff dannes ved nedbrytning av proteiner og er pattedyrenes viktigste avfallsstoff i urinen. På fosterstadiet fjernes urinstoffet via morens blod og nyrer. Denne muligheten til å fjerne fosterets avfallsstoffer har ikke eggleggende insekter og fugler, fordi fosteret ikke har forbindelse med morens blodkar. De produserer istedenfor urinsyre, som er lite oppløselig, osmotisk inaktiv og ikke giftig for fosteret inne i egget. Også hos enkelte pattedyrarter (f.eks mennesker) dannes det litt urinsyre, mens planteetere danner hippursyre i vekslende mengder. Nyrene har stor betydning for vannreguleringen. Hos mennesket blir 99% av det vannet som blir filtrert ut i nyrenes blodårenøster, senere sugd opp igjen til blodet. Nyrene fungerer også som renseanlegg for å opprettholde kjemisk likevekt i kroppen, f.eks riktig surhetsgrad i kroppsvæskene.

Andre pattedyrtrekk. Foruten melkekjertlene er pattedyrhuden rik på andre typer kjertler, f.eks svettekjertler, duftkjertler og talgkjertler. Krypdyr har derimot få hudkjertler.
Pattedyrhodet er forsynt med bevegelige øyelokk og ytre ører.
Parallelt med utviklingen av landvirveldyrene har særlig partiene i den fremre og den bakre delen av hjernen utviklet seg, sammenlignet med fisk. Stor hjerne med velutviklete hemisfærer er typisk for pattedyr. Den mennesklige hjernen inneholder omkring 35 milliarder nerveceller, og hver nervecelle mottar informasjon fra titusenvis av synapser samtidig. Menneskehjernen er trolig uovertruffen, selv om den verken er den største eller den mest foldete. Hos pattedyr er luktesansen ofte godt utviklet (i motsetning til hos fugl).
Pattedyrhjertet ligner fuglehjertet, med to forkamre og to hjertekamre. Blodet går gjennom det lille kretsløpet fra høyre hjertekammer til lungene og tilbake til venstre forkammer og videre til venstre hjertekammer. Herfra pumpes det ut i kroppen gjennom den venstre aortabuen og kommer tilbake som venøst blod til høyre forkammer og går derfra over i høyre hjertekammer. De røde blodcellene er bikonkave og mangler kjerne.
Pattedyr har et muskuløst mellomgulv (diafragma), som skiller brysthulen fra bukhulen og deltar i respirasjonen. Lungene er vesentlig større enn hos krypdyr og fugler, og de fungerer annerledes enn fuglelungene. Luften kommer via luftrøret og de to bronkiene inn i lungene. Luftrørene blir stadig smalere og ender til slutt i blindsekker eller lungeblærer (alveoler). Disse tynnveggete lungeblærene har intim kontakt med små blodårer, og det er her gassutvekslingen finner sted.
Lemmene er plassert under kroppen, noe som gir pattedyrene stor bevegelighet (hos nålevende krypdyr er de rettet ut på siden)
Mange pattedyr har sosiale tendenser (ulv, hjortedyr osv), ofte med rangorden. Pattedyrene markerer ofte sine territorier med duftstoffer fra duftkjertlene. Med sin gode luktesans kan de ofte gjenkjenne hverandre på lukten.

Pattedyrenes tenner
Tannsettet. 
Pattedyr har vanligvis to tannsett, melktannsettet og det blivende tannsettet. Tennene deles inn i fortenner (incisivus), hjørnetenner (caninus), fremre kinntenner eller forjeksler (premolarer) og bakre kinntenner eller jeksler (molarer). I det blivende tannsettet vokser premolarene opp der det før satt kinntenner i melketannsettet. Molarene har derimot ingen forgjengere i melketannsettet:

Melketannsett          Blivende tannsett
Fortenner          >     Fortenner 
Hjørnetenner    >     Hjørnetenner 
Kinntenner        >     Premolarer  
                                   Molarer

Tannformel.
Antall tenner varierer fra art til art. Tannsettet blir ofte beskrevet ved en såkalt tannformel, der tennene i den ene overkjevehalvdelen står over streken og tennene i den ene underkjevehalvdelen står under. Da høyre og venstre side av tannsettet er like, får vi det totale antallet tenner ved å summere de tennene som er oppført, og multiplisere med to:
Tannformel: ene underkjevehalvdel/ene underkjevehalvdel x2 = totalt antall tenner. 32 hos mennesker

Bortsett fra tannhvaler har alle nålevende pattedyr enten 44 tenner (gris, hest) eller færre.

Tenner hos rovdyr:
Vanligvis kan en ikke i det blivende tannsettet se forskjell på de premolare og de molare kinntennene. Det er derfor vanskelig uten flere opplysninger å sette opp en fullstendig tannformel. Det finnes her ett unntak: ordenen rovdyr. Hos rovdyrene er de fremste og de fleste kinntennene flattrykte fra siden, spisstakkete og med en skjærende kant til å kutte over kjøtt med. Disse kalles sagtenner. Den siste av sagtennene kalles rovtann og er noe større enn de øvrige. Rovtennene danner en effektiv saks.
Bak sagtennene sitter lavere kinntenner, såkalte knutetenner, med knudrete overflate til å male føden med. Hos rovdyr vet en at bakre premolar i overkjeven er rovtann og fremre molar i underkjeven er rovtann. 

Tennenes utforming er nær sammenheng mellom tennenes utseende og dyrets meny. Kan grovt deles inn i 4 kategorier:
1. Insektetende pattedyr har spinkle, spisstakkete, ensartete tenner. F.eks. spissmus, piggsvin, flaggermus
2. Typiske planteetere har foldete kinntenner med harde emaljelister, velegnet for å male i stykker planteføden. Eks: haredyr, bever og båndfamilien blant gnagere. Alle hovdyr. Fortennene til gnagerne er utsatt for stor slitasje, de har åpne røtter (er rotløse) og vokser hele livet. Hos brun rotte kan fortennene i underkjeven vokse 13-15 cm i året.
3. Rovdyrene har en kraftig, krummet hjørnetann til å holde byttedyr med, skjærende sagtenner til å kutte kjøtt med og flatere knusetenner til å male føden med. Knutetenner er som regel få, da rovdyrene spiser relativt lettfordøyelig kost (kjøtt). De er best utviklet hos arter som også spiser en del plateføde (f.eks grevling).
4. Alteterne blant pattedyrene er primatene med mennesket, ekorn (spiser fugleegg, bladskudd, frø, sopp, nøtter osv), musefamilien blant smågnarne (spiser nøtter,p lanter, frukt, insekter og åtsel) og gris blant de partåete. Slik altetere har som regel knudrete kinntenner, som oss selv.

 Systematikk. Det er beskrevet ca 4070 arter av pattedyr, fordelt på 18-21 ordener. I Norge har vi ca. 80 ville pattedyrarter, fordelt på 8 ordener. Foruten de mest primitive pattedyrene omtales her først og fremst ordener med norske representanter.
Det er mange ulike måter å gruppere pattedyr på, men tre store nålevende grupper skilles alltid ut:
- eggleggende pattedyr (kloakkdyr)
- pattedyr med lite utviklet eller ingen placenta (pungdyr)
- pattedyr med placenta (øvrige pattedyr)

Nedenfor er disse tre gruppene gitt rang av underklasser.

Underklasse: Prototheria 
Proto = første, ther = ville dyr
disse legger egg.

Orden: Kloakkdyr (Monotremata)
Kloakkdyrene er eggleggende pattedyr, men f'orer opp ungene på melk etter klekking. Navnet henspeiler på at de har kloakk, dvs felles åpning for tarm, urinvei og kjønnsvei (mono = èn, trema = hull).
Nebbdyret (Orinthorhychus anatinus) finnes ved ferskvann i Tasmania og Australia. Nesten 50 cm langt og svært karakteristisk, med sitt flate, andelignende nebb og sine svømmeføtter med fem store klør. Det legger 2-3 egg i en hule vd elvebredden, utgravd av hunnen. Ungene har en eggtann som de bruker til å komme ut av egget med (gjelder alle kloakkdyrene), og de finner raskt frem til morens melkekjertler. Nebbdyret lever av virvelløse ferskvannsbytter.
Maurpiggsvin (Tachyglossus aculeatus) finnes i Ny-Guinea, Australia og Tasmania. Det har lange, skarpe pigger og lang spiss snute. Med sin pisklignende, lange tunge fanger det maur og termitter. Maurpiggsvinet legger gjerne to egg, som plasseres i en pung på hunnens buk. Her ruges egget ut, og den nyklekte ungen suger seg fast til de melkeproduserende partiene på ryggsiden av pungen. Maurpiggsvin må for øvrig ikke forveksles med maurslukere, som hører til de placentale pattedyrene. 

Underklasse: Metatheria
Meta = etter, ther = ville dyr
Føder unger og har en pung

Orden: Pungdyr (Marsupialia)
Pungdyrene mangler en egentlig placenta, og ungene får lite næring fra moren før fødsel. De fødes som svært små fostre; rød kjempekenguru veier 1,5 gram ved fødselen, mot 35 kg som voksen. Ungene finner selv frem til en pung som moren har på buksiden. Her suger de seg fast til brystvortene og suger melk. Ungene kan være i pungen mange måneder før de er såpass utviklet at de kan klare seg selv. Hos rød kjempekenguru forlater ungen pungen 7-8 mnd gammel og veier da 4-5 kg. 
Pungdyrene finnes bare i Australia, bortsett fra fire pungrotter (Opossum) som også finnes i Amerika. Pungdyrene er Australias eneste opprinnelige pattedyr; alle andre pattedyr i Australia er innført (bortsett fra flaggermus). I mangel av konkurranse fra andre pattedyr har pungdyrene utviklet seg i mange retninger og fylt nisjer som andre pattedyr har andre steder i verden.
Eks: Kenguru, koala, tasmansk ulv, wombat

Underklasse. Eutheria (ekte pattedyr)
Eu = ekte, ther = ville dyr)
Disse kalles også placentale pattedyr. Moren gir fosteret mat gjennom placenta (morkaken), der bl.a. allantois inngår. Ungene fødes langt mer utviklet enn hos pungdyrene, men må föres opp med melk fra moren den første tiden etter fødselen.
Nevner bare ordener med norske representanter.

Orden: Insektetere (Insectivora)
Dette er en primitiv pattedyrgruppe som en mener ga opphav til primatene, slik at èn gruppe utviklet seg til nålevende insektetere og en annen utviklet seg til primater. Insekteterne har spiss snute, og de norske artene spiser insekter, snegler og mark, men også fugleegg og fugleunger ( piggsvin, vanlig spissmus), samt fisk og frosk (vannspissmus). Piggsvin går i dvale om vinteren, men det gjør ikke spissmus. Tennene er små, spisse og ensartete, med fremoverrettete fortenner som gripetang. Spissmusartene har rødbrune tannspisser.
I Norge har vi èn art i piggsvinfamilien og 6 arter i spissmusfamilien.
Norske arter: piggsvin, knøttspissmus = liten dvergspissmus, dvergspissmus, lappspissmus, taigaspissmus, krattspissmus = vanlig spissmus, vannspissmus, (moldvarp i Sør-Sverige).

Orden: Flaggermus (Chiroptera)
 Våre flaggermus har aktiv flukt. Flygehuden er utspent mellom armen, de forlengete fingrene (2-5), beinet (tærne er frie) og halen. Våre arter er insektspisere og tar fluer, mygg, nattsommerfugler osv. Byttet lokaliseres ved at flaggermusen sender ut høyfrekvente lyder og registrerer hvordan disse blir reflektert. Om vinteren finnes ingen flygende insekter, slik at flaggermusene eten må gå i dvale eller trekke sørover. Trolig trekker noen av våre flaggermusarter en del, slik de gjør lenger sør i Europa. I dvaletilstand synker kroppstemperaturen så langt ned at de kan fryse i hjel ved langvarige kuldeperioder. Tennene ligner insekteternes, men flaggermusene har større hjørnetenner.
Våre norske arter tilhører en egen familie, glattneseflaggermus. I Norge har vi 11 arter. De fleste er vanskelige å skjelne fra hverandre under flukt. Et nyttig redskap er imidlertid frekvensen på lydene som de enkelte artene sender ut. Den vanligste arten er nordflaggermus, som har sin tetteste bestand i Sør-Norge.
Eksempler: nordflaggermus, vannflaggermus, brunlangøre = langøreflaggermus, dvergflaggermus.

Orden: Primater eller herredyr (Primates)
Primatene omfatter halvaper, aper, menneskeaper og mennesket. Lemmene er rimelig uspesialiserte, med 5 fingre og 5 tær. Primatene har gripehånd og gripefot, dvs tommel og storetå er hos mange arter svært bevegelige og kan stilles mot de andre fingrene/tærne. Dette bygningstrekket er en tilpasning til klatrende levevis. Mennesket har beholdt denne typiske klatrehånden, selv om vårt levevis er forandret. Forklaringen er trolig at vi må regnes som nykomlinger blant jordens dyreliv og at tiden ikke har fått virke lenge nok. Dessuten er vår "klatrehånd" svært anvendelig til andre formål (som gripehånd). Derimot er vår stortå ikke lenger motstående, og lilletåen er redusert. Primatene har videre flate negler, mens de øvrige pattedyr har klør. De fremoverrettete øynene gir stereoskopisk syn, som er nyttig for avstandsberegning ved klatring og hopping. Endelig har primatene knudrete kinntenner, et typisk trekk for altetere. Vi representerer selv den eneste norske arten, Homo Sapiens.
Primatene klassifiseres på ulike måter. Dette er et som er generelt sett allmenn akseptert.

Underorden: Halvaper (Prosimii)
Herunder sorterer flere familier, som lemurer, lorier og spøkelsesaper. Halvaper lever i trærne og har ellers typiske primattrekk. Men de har tær med både negler og klør, samt noe lengre nese enn apene. De lever på Madagaskar, Sumatra, Borneo og Fillipinene.

Underorden: Aper (Anthropoidea)
Overfamilie: Vestaper (Ceboidea, Platyrrhini)
Vestapene finnes i Mellom- og Sør-Amerika. De kalles også bredneseaper på grunn av sin flate nese med stor avstand mellom neseborene. De har en svært lang hale, som hos mange arter kan tvinnes rundt greiner og er til stor hjelp under klatringen. Tommelen er ikke så bevegelig at den kan stilles mot de andre fingrene og håndflaten.
Eksempler: silkeaper/kloaper og kapusineraper.

Overfamilie: Østaper (Cercopithecoidea, Catarrhini)
Østapene finnes i Afrika og Asia og kalles også smalneseaper. Disse artene kan ikke bruke halen som klatreredskap. På innsiden av kinnene har de kinnposer til oppbevaring av føde. De har motgripende tommel, dvs en bedre gripehånd enn vestapene. Her finner vi aper som marekatter, rhesusaper, bavianer, mandrill, langurer og neseaper.

Overfamilie: Menneskeaper og mennesker (Hominoidea)
Disse mangler hale og kinnposer. Deles inn i 3 familier.

Familie: Hylobatidae Gibbon

Familie: Pongidae Orangutang, gorilla, sjimpanse

Familie: Hominidae mennesker

Alternativt så settes alle fire menneskeaper under familien Pongidae (kanskje for at gibbonene ikke skal føle seg så utelatt). Imidlertid viser nyere blod- og kromosomundersøkelser at gorilla, sjimpanse og menneske står hverandre så nær at disse tre hører til under Hominidae.

Orden: Haredyr (Lagomorpha)
Haredyrene har lange bakbein og store ører. De kalles også dobbelttannete gnagere: i overkjeven er første par fortenner store, meiselformete gnagertenner, og like bak sitter et par små fortenner, stifttenner. Underkjeven har bare ett par fortenner. Det er disse som brukes mest under gnaging. Haredyrene er planteetere. 
I Norge finnes hare og sørhare (og noen rømte kaniner).
Hare (Lepus timidus) finnes i hele Norge og i nordlige deler av Europa. Om sommeren lever den av gras, blader og urter, om vinteren av lyng, bark og skudd av løvtrær. Første kull fødes ganske tidlig, i Sør-Norge i mars-mai, men noen unger kan komme allerede i februar (såkalte skareunger). 
Sørhare (Lepus capensis) er innvandret til Haldendistriktet fra Sverige, der den ble utsatt på 1900-tallet. Den finnes ellers over det meste av Europa.
Kanin (Oryctolagus cuniculus) finnes enkelte steder i Norge som halvville betander (ved Oslofjorden og Rogaland) og stammer fra forvillete tamkaniner.

Orden: Gnagere (Rodentia)
Gnagere har to meiselformete gnager-fortenner i overkjeven og to i underkjeven. Fortennene vokser hele livet (2,7 mm per uke hos rotte). Kinntennene er knudrete hos altetere (ekorn, musefamilier) og har harde emaljelister hos plantespisere (bever, våndfamilie).
Typisk for smågnagernes tannsett er det lange mellomrommet mellom fortenner og kinntenner, da hjørnetenner og fremre kinntenner mangler (bortsett fra hos bjørkemus).
5 familier representert i Norge med 18 arter.

Familie: Ekorn (Sciuridae)
Ekorn (Sciurus vulgaris) finnes overalt i Norge, der det er barskog eller blandingskog. Kostholdet er allsidig: frø, nøtter, bær, sopp, fugleegg, fugleunger osv. Ekornet bygger kuleformete eller ovale, overbygde bol oppe i nåletrærne (mest gran). Arten er også aktiv om vinteren og får da en gråere pels. Vinterføde er f.eks konglefrø og hamstret mat. Måren, som er flink til å klatre, og hønsehauk er blant ekornets verste fiender.

Familie: Bever (Castoridae)
Bever (Castor fiber) har en fast bestand på Sørlandet (Agder og Telemark) og ellers lokale bestander på Østlandet og Vestlandet, i Hedemark, Trøndelag og Nordland. Den lever av vannplanter, urter, gras og løv i sommerhalvåret og av bark og bast fra løvtrær (mest osp og bjørk) om vinteren. Fordi disse dyrene liker seg best i og nær vann, øker de vannflaten ved å bygge demninger. Beverhytta bygges av trestammer, greiner, kvister, jord, mudder og leire. Deler av hytta, samt inngangen, ligger under vann. Om vinteren kan dyret tære på et matlager som det har samlet foran inngangen. 

Smågnagere, 3 familier:

Familie: Mus (Muridae)
Store ører. Lang, skjellkledd hale. Knudrete kinntenner. 
Husmus, brunrotte, småskogmus = liten skogmus, storskogmus = stor skogmus, dvergmus

Husmus (Mus musculus) finnes i Norge mest innendørs, men kan forekomme ute i sommerhalvåret. Den har trolig gått mye tilbake, muligens på grunn av konkurranse med skogmus. Stort sett er det stor og liten skogmus (Apodemus flavicollis og A. sylvaticus) vi får i musefellene våre, og disse artene er også svært vanlige i kulturmark, skogkanter osv. Brunrotte (Rattus norvegicus) er knyttet til mennesker, der det er god tilgang på mat. Den kom til Norge omkring 1750 og har hos oss trolig utkonkurrert svartrotte (Rattus rattus). Den siste arten spilte en viss rolle som smittebærer (via lopper) under svartedauden, som kom til Norge i 1349. 

Familie: Vånd (Arvicolidae)
Små ører. Relativt kort, hårkledd hale. Kinntenner med emaljelister.  
Tidligere ble disse norske smågnagerne plassert sammen med hamster i hamsterfamilien, eller stumpmusfamilien (Cricentidae). De er nå skilt ut som egen familie.
Våndfamilien deles inn i 3 grupper:
Markmusgruppen: markmus, fjellmarkmus = fjellrotte, vånd (jordrotte), østmarkmus.
Klatremusgruppen: klatremus, rødmus, gråsidemus
Lemengruppen: lemen, skoglemen 

Artene i markmusgruppen har kaffebrun farge, mens artene i klatremusgruppen er mer rødbrune. I lavlandet er markmus (Microtus agrestis), vånd (Arvicola terrestris) og klatremus (Clethrionomys glareolus) vanlige. På fjellet og i lavlandet nordpå finner vi lemen (Lemmus lemmus), fjellrotte (Microtus oeconomus), gråsidemus (Clethrionomys rufocanus) og rødmus (Clethrionomys rutilis), den sistnevnte bare nordpå. Skoglemen (Myopus schisticolor) finnes i granskog med tett mosedekke i østlige deler av landet.

Familie: Hoppemus (Zapodidae)
Bjørkemus (Sicista betulina)
Svart stripe langs ryggen og lang hale. Den eneste av gnagerne som går i dvale om vinteren. Knudrete kinntenner. Finnes rundt omkring i Sør-Norge.

Orden: Hvaler (Cetacea)
Hvaler er sjøpattedyr. Forlemmene er omdannet til sveiver eller luffer, mens baklemmene er borte. Også hval dier ungene sine med melk og puster med lunger, som alle andre pattedyr. Hvalfangst har i tidligere tider truet flere bestander. Flere arter er nå totalfredet (blåhval, grønlandshval), og i 1986 nedla Den internasjonale hvalfangskommisjonen (IWC) forbud mot all kommersiell hvalfangst. Norge protesterte mot dette, og er derfor ikke bundet av bestemmelsen. 
Hvalene deles inn i underordenene tannhvaler og bardehvaler.

Underorden: Tannhvaler (Odontoceti)
Tannhvalene har tenner og lever vesentlig av fisk og blekksprut. De fleste er under 10 meter og opptrer ofte i større flokker. De har 1 neseåpning. Tidligere ble det drevet norsk småhvalfangst på spekkhogger, grindhval, nise og nebbhvaler.
I norske farvann har vi 12 (-14) arter fordelt på følgende familier:

Familie: Spermhvaler Spermhval = kaskelott (18 meter)

Familie: Delfiner Spekkhogger (8 meter), grindhval (6 meter), kvitnos (3 meter), kvitskjeving, tumler, delfin

Familie: Niser Nise

Familie: Narhvaler Narhval, hvithval

Familie: Spisshvaler Nebbhval, spisshval

Underorden: Bardehvaler (Mysticeti)
Bardehvalene er den økonomisk viktigste gruppen og er i gjennomsnitt de største hvalene. Tennene mangler, istedet har de barder, som er store hornplater med frynser i kanten. Bardene er egentlig enormt forlengete ganefolder, som henger etter hverandre ned fra ganen, omtrent som gardiner, og siler smådyr fra vannet ved hjelp av frynsene langs den nedre kanten. Bardehvalene har to neseåpninger. De er vesentlig planktonspisere og ernærer seg av krill og andre krepsdyr, men også av vingesnegler og noe fisk (sild) (+ alt annet som klarer å forville seg ned i sluket)
Vågehval (Balaenoptera acutorostrata) spiser alt fra raudåte (hoppekreps) til stor torsk. Arten finnes fra Oslofjorden til Svalbard og danner grunnlaget for den norske småhvalfangsten. Blåhval (Balaenoptera musculus) lever hovedsakelig av krill. Den kan bli 27 meter lang og veie 150 tonn, noe som tilsvarer 30 elefanter! Denne hvalen er det største dyret som noen gang har levd. 
I norske farvann har vi 7 arter fordelt på 2 familier.

Familie: Finnhvaler Vågehval (10 meter), seihval (16 meter), finnhval (16 meter), knølhval (16 meter) og blåhval (27 meter)

Familie: Retthvaler Nordkaper (18 meter) og grønlandshval (19 meter) 

Orden: Rovpattedyr (Carnivora)
Her finner vi rovdyrene, som er hovedsakelig kjøttetere og har tenner tilpasset dette. 
Det finnes i alt 8 familier. Fire av disse har ikke norske representanter: halvbjørner (vaskebjørner, nesebjørner), snikekatter (desmerkatter), hyener og jordulver. I Norge finnes det 15 ville rovdyrarter, fordelt på 4 familier:

Familie: Hunder (Canidae)
Ulv, rødrev, fjellrev, mårhund, (hund)
Ulven (Canis lupus), er et sosialt flokkdyr. En ulveflokk kan nedlegge større pattedyr som elg og rein. Enkeltindivider kan foreta lange vandringer. Det finnes bare et fåtall ulver i Norge. De fleste tilhører en svensk-norsk bestand i grensetraktene mellom Hedmark og Värmland.
Fjellreven (Alopex lagopus) har gått sterkt tilbake i fjellet, der rødreven stadig tar mer over. Fjellreven er totalfredet.
Rødreven (Vulpes vulpes) finnes over hele landet. Den er en utpreget alteter, som spiser smågnagere, ryper, harer, egg, bær og avfall. Revebestanden er i de siste årene kraftig redusert på grunn av reveskabb, en midd (Sarcoptes scabiei) som lever i huden og gjør at dyret mister pelsen.

Familie: Bjørner (Ursidae)
Brunbjørn, isbjørn
Brunbjørn (Ursus arctos) finnes fåtallig og spredt i Norge, med stammer blant annet i Pasvik i Sør-Varanger, Lierne i Nord-Trøndelag, Engerdal og Trysil i Hedmark. Den har et allsidig kosthold: skogsmaur, grønne planter, blåbær, krekling, humle- og vepsebol, rognebær, hjortedyr (elg og reinsdyr), sau osv. Den parer seg i mai-juni, og ungene (vanligvis 2) fødes i hiet midt på vinteren (januar-februar).
Isbjørnen (Thalarctos maritimus) holder til i høyarktiske kyststrøk og på øyer i drivisen, blant annet ved Svalbard. Her lever den først og fremst av sel.

Familie: Mårdyr (Mustelidae)
Jerv, grevling, oter, mår, ilder, mink, røyskatt, snømus
Mårdyrene er våre minste rovdyr. Kroppsstørrelsen varierer sterkt fra art til art, fra den relativt store jerven og ned til den lille snømusa. De har et typisk allsidig kosthold. Grevlingen (Meles meles) er den mest altetende og tar gjerne meitemark, men også fugler, krypdyr, amfibier, fisk, pattedyr, insekter, plantekost (korn osv). De øvrige artene har også en allsidig meny, med småpattedyr, fugler, fugleegg, fisk (spesielt oter og mink) og virvelløse dyr (ilder og snømus). Jerven (Gulo gulo) derimot lever vesentlig av åtsel.
Mink (Mustela vision), røyskatt (Mustela erminea) og snømus (Mustela nivalis) opptrer over hele landet, mens ilderen (Mustela putorius) bare lever i Sørøst-Norge, ofte rundt dyrket mark. Jerven lever i fjellskogen og på høyfjellet, mens måren (Martes martes) er delvis trelevende og en typisk skogsart, som helst holder til i gammel granskog, der den f.eks jakter på ekorn. Grevlingen lever i terreng med skogkratt og dyrket mark og har sin hovedutbredelse i Sør-Norge, men finnes helt nord til polarsirkelen. Den mangler trolig enkelte steder på Vestlandet. Grevlingen graver hi i jorden, der den har en lett vintersøvn. Oteren (Lutra lutra) er knyttet til fersk- eller saltann, og er i dag mest utbredt i Midt og Nord-Norge. Også mink er knyttet til vann.
Typisk for mårdyrene er at hannene er større enn hunnene, og at de har analkjertler ved endetarmen som sender ut dufter til duftmarkering og forsvar.
Mange har forsinket implantasjon, dvs at fosterutviklingen stopper opp en tid etter befruktningen. 

Familie: Katter (Felidae)
Gaupe, (katt)
Gaupa (Lynx lynx) tar særlig hare, rådyr og rein. Den finnes over det meste av landet, med flest dyr i Nordland og Nord-Trøndelag, men opptrer ikke så ofte på Vestlandet.
Her finner vi også de store utenlandske kattedyrene som tiger, løve, leopard osv.

Orden: Seler (Pinnipedia) 
Seler er rovdyr som hovedsakelig finnes i saltvann. De settes avåtil under rovpattedyrordenen. De fleste spiser fisk. For- og baklemmene er omdannet til svømmeluffer. Halen er redusert. Fiskespisende arter har spisse tenner. Selens kranium er porøst og betydelig lettere enn kraniet til landrovdyr av tilsvarende størrelse.
Selene deles inn i tre familier, der familien øresel (Otariidae) med f.eks sjøløver og pelssel ikke er representert hos oss.
Vi har 7 arter, fordelt på 2 familier.

Familie: Ekte seler (Phocidae) 
Norske arter: steinkobbe, ringsel, grønlandssel, storkobbe, havert, klappmyss. 
Det drives mest fangst på grønlandssel og klappmyss. Grønlandsselen (Pagophilus groenlandicus) yngler i Kvitsjøen, Vestisen (nær Jan Mayen) og Newfoundland. Den voksne selen er hvit med stort "sal" over ryggen. Ungene har fin, hvit ullpells de første 10 dagene etter at de er født. Grønlandsselen gjester norskekysten, av og til i store antall.  
Som grønlandsselen er også klappmyss (Cystophora cristata) knyttet til drivis og finnes fra Newfoundland og Baffinbukta til Jan Mayen. Ungenes ullpels faller av på fosterstadiet; de nyfødte ungenes pels er blågrå og nyttes til pelsverk. Klappmyss ses bare sporadisk ved norskekysten. De vanligste kystselene er havarert (gråsel, Halichoerus grypus), som finnes i Østersjøen og spredt langs norskekysten, og steinkobbe (fjordsel, Phoca vitulina), som forekommer langs hele kysten, særlig i fjordene. Ringsel (snadd, Phoca hispida) har en uvanlig utbredelse. Den er vanlig i polare strøk, f.eks ved Svalbard, men finnes også som egne underarter i Østersjøen og i rent ferskvann, f.eks i Saimaasjøen i Finland. 

Familie: Hvalrosser (Odobenidae)
Den eneste arten, hvalross (Odobenus rosmarus), holder til blant annet på Svalbard. Begge kjønn har lange støttenner (hjørnetenner i overkjeven) og stive hår på overleppen. De er store dyr som veier oppimot 1500 kg. Hvalrossen holder til i grunnere farvann og spiser bunnlevende virvelløse dyr som muslinger og snegler, samt noe fisk. Støttennene brukes til å dra seg opp på isen, og har betydning for dyrets plass i det sosiale hierarkiet. Tidligere trodde en at støttennene ble brukt til å rote opp mat fra bunnen med, men dette er mindre sannsynlig.  

Orden: Hovdyr (Perissodactyla)
Disse kalles også upartåete hovdyr. Både disse og klovdyrene er planteetere. Lemmene er hos begge gruppene tilpasset løping, og de går på tærne. Hos hovdyr er tå nr.3 kraftigst utviklet (hov), noen har i tillegg utviklet tå nr.2 og nr.4. Tå nr.1 og 5 mangler (rester hos hest). Hovdyr har fortenner i overkjeven. 
Ordenen omfatter i tre familier: neshorn (Rhinocerotidae), tapirer (Tapiridae) og hester (Equidae). Til hestefamilien hører sebra, esler og hest.
Tamhesten (Equus caballus) er den eneste representanten for slike hovdyr i Norge, og har altså fortenner i overkjeven, i motsetning til drøvtyggerne (hjortedyr og kvegdyr).

Orden: Klovdyr (Artiodactyla)
Disse kalles også partåete hovdyr. Klovdyr har velutviklet 3. og 4. tå, mens tå nr.2 og 5 ofte er svakt utviklet og når ikke ned til bakken (tydeligst hos gris). Tå nr.1 mangler. Klovdyr har klover, som omgir tå nr.3 og 4. Klovene tilsvarer våre negler. Det finnes 186 arter, fordelt på 9-10 familier. Klovdyrene deles ofte inn i tre underordener.

Underorden: Svinedyr (Suina)
Gris (Sus scrofa) er eneste norske art, men villsvin (Sus scrofa) er observert i Østfold (streifdyr fra Sverige). Av utenlandske arter kan flodhest nevnes.

Underorden: Kameler (Tylopoda)
Vi har ingen norske arter, men kamel, dromedar og lama hører til her. Kamelene klassifiseres ofte som drøvtyggere, men har en annerledes mage enn disse. 

Underorden: Drøvtyggere (Ruminantia)
Drøvtyggerne har en spesiell, komplisert firedelt mage for å nyttigjøre seg næringen. Den har også som funksjon å avgifte antibeitestoffene i plantekosten. Hit hører familiene sjiraffer, hjortedyr og kvegdyr.
Alle norske klovdyr er drøvtyggere.
I Norge har vi 6 ville arter av drøvtyggere, fordelt på 2 familier:

Familie: Hjortedyr (Cervidae)
Hjortedyrene har såkalt gevir på hodet. Geviret vokser ut av et par permanente pannebeinutvekster, som kalles rosenstokken. Geviret er først dekket av hårkledd hud (bast). Når det er ferdig utvokst, oftest om høsten, "feies" huden av ved at dyret gnir det mot f.eks en trestamme. Geviret felles som regel om høsten eller vinteren (det "brekker av" ved rosenstokken). Nytt gevir vokser ut hvert år. Jo eldre dyret er, desto flere takker får geviret (innen visse grenser). Bare hannene har gevir, unntatt hos rein.
Alle hjortedyrene våre er plantespisende drøvtyggere. Kinntennene har foldete tyggeflater som maler i stykker plantekosten. Artene mangler fortenner i overmunnen, og har i stedet en hard tyggeplate. Elg og rådyr har vanligvis 32 tenner, mens hjort har 34.
Våre norske hjortedyr er rein, elg, hjort, rådyr (dåhjort)

Utbredelse. Mens elgen (Alces alces) først og fremst lever i skogtraktene i Øst- og Sør-Norge og i Trøndelag, har hjorten (Cervus elaphus) sin hovedutbredelse på Vestlandet, men sprer seg østover. Reinen (Rangifer tarandus) tilhører høyfjellet. De fleste av våre "villrein" stammer fra forvillet tamrein eller er blandet opp med tamrein. Rester av vår opprinnelige villreinstamme finnes muligens i dag bare i noen områder omkring Dovrefjell (rundt Snøhetta og Rondane). Svalbardreinen er en egen rase, med blant annet kortere bein. Rådyret (Capreolus capreolus) holder til i løv- og barskog, ofte i tilknytning til kulturmark. Arten er utbredt nord til Bodø-traktene, men er ikke vanlig på Vestlandet. Dådyret eller dåhjorten (Cervus dama) er egentlig innført til Norge, og finnes i spredte bestander i den sørøstlige delen av Norge. 

Næring. Reinen er et flokkdyr. Hovedføden er gras, urter, dvergbusker og sopp i sommerhalvåret og lav om vinteren.
Elgen spiser løv, blåbærlyng og urter om sommeren og kvist av rogn, furu, osp, bjørk o vier om vinteren. Det kan ofte gå hardt ut over unge furubestander vinterstid.
Hjorten lever i små flokker. Hovedføden om sommeren er gras og urter, og om våren kommer den gjerne ut fra de skogkledde vestlandsliene for å forsyne seg med føde fra dyrket mark. Vinterføden er særlig blåbærlyng.
Rådyrene har mye av den samme menyen som hjort. I snørike vintrer har de ofte problemer med å grave frem blåbærlyngen.

Familie: Kvegdyr (Bovidae)
Disse kalles også "kjedehornete eller slirehornete drøvtyggere" og har horn istedenfor gevir. Hornet er et beinfremspring i pannen, dekket av hud. Huden danner en hornslire av hornstoff over beinet. Slirene sitter som kremmerhus inne hverandre. Hornene har ikke greiner, de felles ikke og er vanlig hos begge kjønn. Av utenlandske kvegdyr kan nevnes antiloper, bøfler, gaseller, gnu, gemse og snøgeit.
I Norge finnes kun èn vill art, moskusfe (Ovibos moschatus), som er innført.
Til denne gruppen hører vanlige husdyr som kveg (Bos taurus), sau (Ovis aries) og geit (Capra hircus)

 

Ryggstrengdyr (Chordata) - Fugler

Klasse: Fugler (Aves)
Under utviklingen av fuglene ble det blant annet selektert for egenskaper som muliggjør flukt. Derfor er fuglene av utseende en temmelig homogen gruppe, i motsetning til pattedyr. Selv om størrelsen varierer betraktelig, fra en liten kolibri på ca 2 gram til strutsen på 115 kg ser alle ut som fugl.
Fugler er likevarme virveldyr med det meste av kroppen dekket av fjær. De har to par lemmer, der forlemmene er omdannet til vinger. Et lett nebb uten tenner har erstattet krypdyrenes tunge kjever. Fuglene har hule knokler, og skjelettet er på flere vis tilpasset et liv i lufta. Lungene er spesielle, og de er koblet til luftsekker. Hjertet er 4-kamret (to forkamre og to hjertekamre), og høyre aortabue er beholdt. Alle fugler er ovipare og legger store plommerike egg. Fosteret utvikles omtrent som hos krypdyr: det er omgitt av amnionhinnen og er forsynt med mye plomme.
Det er enighet om at fuglene har utviklet seg fra krypdyr. De eldste fossile funnene av fugler stammer fra Solnhofen i Bayern i Sør-Tyskland, og ble gjort i 1860 og 1861. Her fant man på en sandsteinhelle fra jura (150 millioner år siden) et usedvanlig avtrykk av en krypdyrlignende skapning med fjær. Den ble døpt "urfuglen", Archaeopteryx, som betyr "gammel fjær". Skapningen viser så mange likhetstrekk med krypdyr at den trolig ville blitt (og blir også av en del forskere i dag) plassert i denne klassen dersom den ikke hadde hatt fjær. Fjærene var tydelig avtegnet på forlemmer, kropp og hale. Ufuglen var en fugl av kråkestørrelse, med lang hale og kjeve med tenner. Den hadde ikke som moderne fugler hule knokler. Brystbeinet manglet brystkam (carina), som gir feste for vingemuskulaturen, slik brystkam også mangler hos nålevende fugler som ikke kan fly. Trolig var urfuglen derfor en dårlig flyger som kanskje bare kunne bedrive glideflukt eller forsiktig flyging. Den hadde tre fingrer med klør på vingeknokene, trolig et nyttig redskap til klatring.
Moderne fuglegrupper utviklet seg i tertiær (for 70 millioner år siden). Fuglene er i dag utbredt nesten overalt, unntatt i isørkenene ved polene og i de tørreste sandørkenene. Det finnes omkring 9000 nålevende arter, fordelt på 163 familier i 28 ordener. Ca 250 arter ruger regelmessig i Norge. 100 av disse igjen tilhører ordenen spurvefugler.

Ytre bygning: 
Fjær. Fuglene er de eneste dyrene som har fjær. Fjærene er derfor det mest karakteristiske særtrekket ved denne dyregruppen. Hovedfunksjonen til fjær er å gjøre det mulig å fly. Fjærene øker det effektive vingearealet og bidrar med å gjøre kroppen mer strømlinjeformet, som er en god fordel hvis man skal fly. Fjærene har også en varmeisolerende effekt (mye lettere enn fett), de beskytter huden mot fuktighet og har ved sitt fargemønster betydning for pardannelse og kamuflasje. Om vinteren kan fuglene øke isolasjonseffekten ved å "blåse" seg opp. Standfugler får også flere fjær om vinteren enn om sommeren.
Fjærene er dannet av død hornsubstans. De er homologe med krypdyrenes skjell (dvs dannet av samme materiale), samt med pattedyrenes skjell, f.eks på halen, men ikke med pattedyrenes hår.
Fjæranlegget opptrer som en utbuktning av lærhuden (corium), som er kledd med epidermis. Senere senkes hele anlegget ned i huden, og det dannes en fjærsekk (fjærfollikel). Nede i fjærsekken skjer det så en forhorning, og fine stråler av hornsubstans skyter opp av fjærsekken. Forhorning tiltar, og det blir først dannet en spole med såkalt embryonaldun. Den endelige fjæren utvikles etter hvert under embryonaldunet, som en tid blir sittende på spissen av fjæren før det faller av.
Det finnes to hovedtyper fjær, konturfjær og dun.

Konturfjær: Dette er de man legger mest merke til på fuglene. De dekker kroppen (dekkfjær), vingene (dekkfjær og svingfjær) og halen (styrefjær). En konturfjær består av et skaft med stråler, som igjen sender ut bistråler. På bistrålene er det festet små kroker, som hekter seg til bistrålene fra nabostrålene. Fjæren får derved en fast, sammenhengende flate, en fane. Ved spolens basis får fjæren næring under veksten gjennom en åpning, umbilicus. 

Fuglevingen består av flere typer konturfjær: stive svingfjær og bløtere dekkfjær. Svingfjærene danner vingens bakre ytterkant. Fjærene får navn etter hvor de er festet: Håndsvingfjærene sitter festet på hånden og sørger for fremdrift. På den lille tommelfingeren (nr.1) sitter noen få fjær, lillevingen. Armsvingfjærene er festet på det ene underarmsbeinet, ulna, og gir løft under flukten. Overarmen har ingen svingfjær. Styrefjærene på halen er også konturfjær og virker som fallskjerm og ror. 
Det er nøye sammenheng mellom fuglenes vingetyper og flygemåter.
 Her ser man en konturfjær, ser også hvordan de overlapper og "låses"

 

Dun: Denne fjærtpen har stråler og bistråler, men mangler kroker. Dunet får derved ingen sammenhengende fane og har et flosset utseende. Skaftet er ofte lite eller mangler. Vi kan skille mellom blivende dun og ungedun (embruonaldun). De blivende dunene sitter ved basis mellom dekkfjærene og virker varmeisolerende. Men ikke alle voksne fugler har blivende dun. Duer har slike dun. Ungedun er dun som en tid blir sittende på spissen av den blivende fjæren, før det faller av. Noen fugleunger har en tett kledning av slike dun ved klekking, særlig unger av andefugler, måle- og vadefugler og hønsefugler. Dekkfjærene selv kan være dunet ved basis.
Hos hønse- og andefugler finnes en liten fjær, bifjær, ved basis av konturfjærene. Bifjæren har ikke kroker, og den mangler stort sett på sving- og stryrefjærene. 
Fjærene blir slitt og må regelmessig skiftes ut (myting). Voksne fugler skifter i alminnelighet fjærene 1-2 ganger i året. Kroppsfjær kan mytes èn gang per år (om høsten, vanlig hos spurvefugler) eller to ganger per år (f.eks sommer og høst hos ender, vår og høst hos ryper). Sving- og stjertfjær mytes èn gang om året hos de fleste arter, oftest om høsten. Noen få arter (f.eks løvsanger) har to mytinger av svingfjær per år, mens en del større arter bare myter disse hvert annet eller tredje år. Noen arter feller alle arm- og håndsvingfjær samtidig og kan ikke fly på flere uker (svaner, ender, gjess, alker, traner, sivhøne, fossekall). Hanner og hunner kan også myte til noe forskjellig tid, noe som har sammenheng med deres ulike forpliktelser under ungeoppfostringen (f.eks stokkand, spurvehauk, hønsehauk). Hos nordlige andearter, f.eks stokkand, feller hannen vingefjærene midtsommers og kan ikke fly på fire uker. Hunnen utsetter fjærfellingen til ungene klarer seg selv i juli/august. Hannen har sommerdrakt fra juni(juli til september/november. Den mangler da blant annet de grønnglisende hodefjærene, og i denne tiden er kjønnene svært like. I perioden da ender og gjess ikke kan fly, er de svært sårbare. De trekker derfor før fellingen til steder der de er beskyttet i de sårbare ukene etterpå, ofte ut på åpent hav (fellingsrekk). Store flokker kan observeres på slike steder sommerstid. Hos noen fuglearter kan mytingen føre til påfallende endringer i fjærdrakten, som skiftet mellom brun og hvit drakt hos ryper.  
Mange spurvefugler har "bremfelling" om våren, dvs den ytre delen av fjærene faller av og blottlegger de delene som ligger under og som er mer intenst farget. Ved slike bremfelling blir bokfinkhannens røde, grønne og blå fjær mer iøyefallende og gråspurvhannens svarte halsflekk større. Også bjørkefink, sivspurv og stær har bremfelling.
Ungfugler har vanligvis mattere fjærdrakt enn den mest iøynefallende av foreldrene. Hannen er hos mange arter mer fargerik enn hunnen, og fargeprakten nyttes i kurtisen av det annet kjønn. Hunnene har ofte kamuflasjefarger, noe som er særlig viktig i hekkesesongen. Hos svømmesnipe og boltit tar hannen seg av rugingen, og her er det hunnen som har den vakreste fjærdrakten.
Ved oljeforurensning klebes fjærstrålene sammen, slik at vann kan trenge inn gjennom fjærdrakten, og fuglen blir alvorlig nedkjølt. I tilegg får den i seg olje når den pusser fjærene, noe som gjør at den får tarmkatarr, oljeforgiftning og dør ofte av utmattelse.

Nebb. Da forlemmene hos fugler er omdannet til vinger, må de bruke nebbet både for å få tak i maten og for å behandle den. Nebbet  består av hornstoff. Moderne fugler mangler tenner. Nebbets fasong henger ofte nøye sammen med fuglens levevis.
Frøspisende fugler (f.eks finger) har ofte et kort, kraftig nebb, mens insektspisende fugler (f.eks fluesnappere) har slankere og tynnere nebb. Rovfugler har kraftig, krummet nebb, egnet til å rive i stykker kjøtt med. Mange vadefugler har langt nebb som de bruker når de leter etter mat i mudderet. Hos korsnebbene er nebbet formet som en "saks" til å åpne kongler med. Spettene har kraftig meiselformet nebb, slik at de kan få tak i insekter under barken. Andefugler har oftest flatt nebb med lameller (platelignende utvekster) langs innerkanten, der næringen siles fra vannet. Hos fiskeendene er lamellene spisse og tannlignende, slik at de kan holde på glatt fisk. Stormfugler, f.eks havhest, har nesebor formet som et par rør oppe på nebbet, der overfødig salt skilles ut. Sammenligner vi nebbet til finker (frøspisende), meiser (frø og insektspisere) og sangere (insektspisere), finner vi at det blir gradvis tynnere, spissere og slankere. Utformingen av nebbet hos Darwins funker på Galapagos er et klassisk eksempel på samspillet mellom bygning og levevis. Generelt gjør nebbtypen det mulig å spesialisere seg på en bestemt type føde, noe som igjen fører til mindre næringskonkurranse imellom artene.


Fot. Fugler er de eneste nålevende landvirveldyr som går på to (ved siden av noen primater og kenguru). Fuglefoten er kraftig, blant annet fordi en del knokler er sammenvokst. Leggen er nederst sammenvokst med de øverste fotrotsknoklene. Tarsen består av de nederste, sammenvokste fotrotsknoklene og av mellomfoten. Fuglene har vanligvis 4 tær, idet tå nr. 5 (lilletåen) mangler. Tå nr.1 er ofte liten eller kan mangle, og peker vanligvis bakover. 
Føttene brukes på ulike måter, til å gå, svømme, gripe, klatre og sparke i jorda med. Det finnes derfor mange typer fugleføtter.
Hønsefuglene er knyttet til bakken og flyr relativt lite og tungt. De har en kraftig gangfot, som egner seg til å sparke i jorda med etter føde, og til løping. Spurvefuglene har såkalt sittefot, tre tær som peker forover og en kraftig tå med stor klo bakover i samme høyde som de andre. Baktåen kan hos spurvefugler beveges uavhengig av de øvrige tærene. De fleste spurvefugler er knyttet til trær og busker og en sittefot griper automatisk omkring en grein når fuglen er i hvilestilling. Rovfuglens rovfot har kraftige tær og klør, velegnet til å gripe og holde bytedyr med. Spettene har typisk klatrefot (også hos papegøyer): tå nr.1 og 4. er rettet bakover og tå nr.2 og 3. forover. Tærene har skarpe klør, slik at de kan holde seg fast på stammen. Spettene bruker også den stive halen til støtte. Hos seilere (f.eks tårnseiler) peker alle de fire føttene fremover. Denne klamrefoten er egnet til å klamre seg fast til loddrette skrenter med, men derimot ikke til å gå med. Fugler med tilknytning til vann har ofte utviklet svømmehud på eller mellom tærne. Hos ender, måker og alkefugler er de tre fremoverrettete tærne forbundet med velutviklet svømmehud (svømmeføt). Hos skarvene er alle fire tær forbundet med svømmehud (årefot). Noen har lapper av svømmehud på hver tå (lappefot), for eksempel lappedykkere og sothøne, mens en del vadere har svømmehud innerst mellom tærne, sammen med lange tær, som gir stor bæreflate på myrer (vadefot). Fjellrype har fjærkledde føtter, som er en tilpasning til snø.
Av fuglebeinet ser vi bare tærne, tarsen og den nederste delen av leggen. Tarsen mangler vanligvis fjær, og er egentlig mellomfoten og deler av fotroten. Den er kledd med skinner eller plater, som hos krypdyr. Lårbeinet er skjult inne i kroppsmuskulaturen.


 

Indre bygning og funksjon 
Skjelettet
Her er det fire karakteristiske trekk.
1. Knoklene er hule, og derfor veldig lette. Dette er en tilpasning til å kunne fly, selv om enkelte kan fly uten - f,eks flaggermus. Skjelettet for øvrig er også gjort så lett som mulig. Hos en middels stor hund utgjør kraniet ca 10-15% av total kroppsvekt, mens hos en kongeørn utgjør det under 1%.

2. Skjelettet er styrket ved at en del knokler er sammenvokst, slik at det tåler belastningen under flukt og dykking. Bekkenet, som er åpent på undersiden, er kraftig og sammenvokst med virvelsøylen, der også brystvirvlene er innbyrdes sammenvokst. Bekkenet bærer fuglens vekt når den sitter. Brystkassen er styrket ved at ribbeina har utvekster som peker bakover og overlapper neste ribbein. Nederst er ribbeina forbundet med brystbeinet (sternum). Nøkkelbeinet (clavicula), også kalt ønskebein, virker som en støtdemper for trykket fra overarmsbeinet under flukt, og fugler med brukket nøkkelbein kan ikke fly. Ravnebeinet (coracoid) forbinder brystbeinet med virvelsøylen og hindrer at brystbeinet presses opp mot brystvirvlene når vingemusklene trekker seg sammen. Skulderbladene (scapula) er smale og langstrakte. I lemmene er antallet knokler redusert, og flere er sammenvokst. Fugler har vanligvis 3 fingre (nr.1,2 og 3) og 4 tær (nr.1, 2, 3, 4), der tå nr. 1 ofte vender bakover.

3. Fuglearter som ikke kan fly, har et glatt brystbein uten kjøl langs midten - mens brystbeinet hos de som kan fly har en kjøl eller brystkam, carina. Vingemuskulaturen er festet til denne brystkammen og tl overarmen. All muskulatur som er festet til brystbeinet , er vingemuskulatur. Ytterst ligger den store brystmuskelen, som ved sammentrekninger senker vingen. Dette krever mer energi enn å heve vingen, som foregår ved hjelp av den lille brystmuskelen innenfor.

4. Halsen er veldig bevegelig, spesielt partiet mellom hodet og virvelsøylen. Halsvirvlene har sadelformete endeflater, som gir bevegelighet i alle retninger. En fugl kan nå de fleste deler av kroppen sin med nebbet, noe som er nyttig når den skal stelle fjærene sine. Antall halsvirvler varierer med artene, fra 13 til 25, i motsetning til hos pattedyr, der de aller fleste har syv halsvirvler.

Lungene. Fugler har ikke mellomgulv som deltar i respirasjonsbevegelsene og selve lungene er små og uelastiske. Bronkiene (luftrørene) deler seg opp i stadig mindre luftrør. Disse ender ikke blindt i alveoler (lungeblærer), som hos oss, men er mer eller mindre forbundet innbyrdes til et fint, åpent  luftkanalsystem, omgitt av blodkapillærer. Her foregår gassutvekslingen. Luftkanalene står i forbindelse med elastiske luftsekker, som ofte grupperes i fremre og bakre. Luftsekkene mangler respiratorisk epitel, dvs det foregår ikke gassutveksling i dem. Vi skjelner mellom:
- Halssekkene rundt spiserør.
- Skuldersekkene, med utløpere inn i brystmuskulaturen og overarmen (humerus)
- fremre sidesekker
- bakre sidesekker
- abdominalsekker i bukhulen

Luftsekkenes volum påvirkes av muskulaturen, og de virker derved som blåse- og sugebelger. Luften som tas inn, beveger seg gjennom systemet slik:
1. Innånding. Luften trekkes direkte ned i de bakre luftsekkene.
2. Utånding. Luften går fra bakre luftsekker og ut i lungene. Gassutveksling.
3. Innånding. Luften går fra lungene og inn i de fremre luftsekkene (halssekkene, skuldersekkene og fremre sidesekker).
4. Utånding. Luften går fra de fremre luftsekkene og ut gjennom luftrøret (ikke via lungene)  

For hver gang fuglen puster inn, foregår det altså to bevegelser i respirasjonsystemet, slik som besrekvet i punkt 1 og punkt 3. 
Fuglens lunger mottar oksygenrik luft både ved innånding og særlig ved utånding. Pustefrekvensen ved hvile er vanligvis lavere enn hos pattedyr, men avhenger av kroppsvekt og aktivitet. En kolibri (2 gram) puster ca 143 ganger per minutt, mens en kalkun (10 kg) bare puster 7 ganger per minutt. Under flukt vil sammentrekningen av flygemuskulaturen påvirke pustefrekvensen. Det er f.eks målt 450 respirasjonsbevegelser per minutt hos en tamdue i flukt!
Luftsekkene gjør ånderettet mer effektivt, da luften i lungene skiftes helt ut, i motsetning til for eksempel hos mennesket, der bare 3/4 blir skiftet ut. God oksygentilgang for cellene er nødvendig for å skaffe nok energi til flygingen. Selve oksygenopptaket til blodet skjer ved motstrømsprinsippet, og dette er bare mulig i en gjennomstrømningslunge. På grunn av det effektive respirasjonssystemet kan fugler også oppholde seg i langt større høyder enn pattedyr. 16 000 m høyde er observert hos gjess.
Luftsekkene gir også fuglen økt oppdrift og virker som et kjølesystem for muskulaturen.

http://tabletopwhale.com/img/posts/10-24-14.gif fant en flott gif her som fint viser de ulike lungene til pattedyr, fugler og insekter. Av en eller annen grunn går det ikke ann å legge inn gif'er her, men her er link ihvertfall. Eleanor Lutz fra tabletopwhale har mange andre flotte vitenskapelige gif'er også :)

Hjertet. Fuglehjertet er relativt større enn pattedyrhjertet. Begge har nokså lik bygning, med to forkamre og to hjertekamre, som muliggjør et lite lungekretsløp og et større kroppskretsløp. Hos fugler forlater blodet hjertet og går ut i kroppen gjennom den høyre aortabuen (hos pattedyr hjennom den venstre). Fuglene har høyere kroppstemperatur (40-42 grader) og raskere hjerteslag enn pattedyr. Jo mindre fuglen er desto raskere slår hjertet. I hvile slår hjertet hos gås, kråke, spurv og kolibri henholdsvis 100, 300, 500 og 1020 slag i minuttet. Frekvensen øker betydelig under flukt. Fuglens røde blodceller er ovale og har kjerne.

Fordøyelse og ekskresjon. Det ser ingen fordøyelse av maten i munnhulen, men den smøres med spytt. Mange arter har kro, en utvidet del av spiserøret, som tjener som en lagringsplass for føde, særlig korn og fisk. Det foregår ingen vesentlig nedbrytning i kroen, men hos enkelte arter, f.eks duer og mange hønsefugler, blir matet bløtet opp med et kjertelsekret. Kroen hos duer produserer en seig masse ("duemelk"), som gulpes opp til ungene. Fra spiserøret kommer maten ned i magen, som er delt i to: en kjertelmage (proventriculus) og en muskelmage eller krås (ventriculus). I kjertelmagen skiller store kjertler ut slim og sekret med fordøyelsesenzymer (pepsin), og nedbrytningen av proteiner starter her. Muskelmagen er tynnvegget hos f.eks rovfugler og insektetere, mens den hos frø- og plantespisere har en tykk vegg av glatt muskulatur og en innvendig kledd og beskyttet med en seig hinne. I slike mager finner en gjerne småstein og lignende til å hjelpe med å male istykker føden når magemuskulaturen trekker seg sammen. Muskelmagen kalles derfor også for tyggemage. Hos rovformer blir ufordøyde rester, som hår, fjær og bein, gulpet opp igjen, og disse gulpebollene har fasong og innhold typisk for arten. Den finfordelte maten i magen, nå nærmest som en velling, går videre til tynntarmen (ileum). Tynntarmen er lang hos planteetere, kort hos rovfugler. I den første slyngen (duodenum) munner en hvitaktig, langstrakt bukspyttkjertel (pankreas) ut. Litt nedenfor tømmes fordøyelsessekreter fra leveren ut i tarmen gjennom gallegangen, ev. via galleblæren (ikke alle arter har galleblære). Fuglene har dessuten en velutviklet milt. Tynntarmen går over i en kort endetarm (rectum) og ender i kloakken. Her munner også sædlederne eller vagina ut, samt de to urinlederne. 
På overgangen mellom tynntarmen og endetarmen sitter to blindtarmer, som er vesentlig lengre hos plantespisere enn hos rovfugler. Blindtarmene har betydning for vannopptak, vitaminproduksjon, nedbrytning av planteføde og mikrobiell omsetning av urinsyre. I kloakken blandes ekskrementene med flytende urin, som etterpå utfelles til urinsyre.
Noe av urinsyren "pumpes" tilbake til blindtarmene slik at nitrogenet skal kunne utnyttes, men det meste sendes ut gjennom kloakkåpningen som "hvit kalk" sammen med de mørkere ekskrementene.
Fugler som lever av sjømat (stormfugler), hvitter seg med overflødig salt ved å skille ut et sekret av konsentrert saltoppløsning (NaCl) i nesehulene. Sekretet dannes i saltkjertler over øyeregionen og tømmes gjennom de ytre neseborene.

Kjønnsorganer. Hannene produserer sædceller ra to testikler. Herfra går sæden gjennom to snodde sædledere, som munner ut i kloakken. De fleste fuglearter mangler penis; unntak er andefugler og struts. Utenom hekketiden er testiklene sterile og små. 
Hunnene har vanligvis bare ett ovarium (på venstre side), trolig en tilpasning for å gjøre kroppen så lett som mulig. Eggcellene dannes og modnes i ovariet. Modningen svinger med årstiden, og derved også størrelsen på ovariet. Når eggcellen er maksimalt fylt med plomme, løsner den og faller ned i trakten (infundibulum) og videre nedover den lange egglederen (ovidukten). Befruktningen skjer like etter eggløsningen, helt oppe ved trakten. Her kan spermier holde seg i live i veggens folder i flere dager; det er derfor mulig at flere hanner kan ha befruktet eggene i et eggkull. Langs sin vei nedover egglederen påleires etter hvert stoffer dannet i kjertler i veggen: eggehvite, indre og ytre skallhinne og til slutt skallet. Området der skallet dannes, kalles uterus. Skallet består hovedsakelig av kalsiumkarbonat og har ørsmå porer som slipper igjennom oksygen, karbondioksid og vann. Det siste avsnittet av utførselsgangen kalles vagina, og her produseres det slim som gir egget en glatt overflate.
Arter som legger eggene skjult, f.eks i hule trør, har oftest hvite egg. Andre har kamuflasjefarger. Blå, gule, røde og brune fargestoffer i eggskallet stammer fra nedbrytningsprodukter av hemoglobin.

Sanser. Synet er fuglenes viktigste sans, og fugler har det beste syn av alle dyr. Øyene er spesielt store hos fugler, og plasseringen på hodet henger sammen med fuglens behov. Hos de fleste fuglene er øyene plassert på siden av hodet, slik at dybdesynet er dårlig, men synsvinkelen desto større. Noen vadefugler kan se nesten 360 grader uten å snu på hodet, noe som er nyttig for å få øye på rovdyr. Hos rovfugler og ugler, som skal fange byttedyr, sitter øynene lenger foran og gir stereoskopisk dybdesyn. I uglenes øyne er de tallrike lysfølsomme sanseceller (staver) i netthinnen, mens det er få fargeregistrerende celler (tapper), i øyelokk (bevegelig hos ugler) og et nedre øyelokk (ofte bevegelig), også en blinkhinne, som går ut fra den innerste øyekroken. Den kan ved spesielle muskler trekkes over hornhinnen og sørger for at denne holdes fuktig. Hinnen er mer eller mindre gjennomsiktig. Hos dykkende fugler glir blinkhinnen skarpere syn under vann, da den bryter lyset på samme måte som hornhinnen og linsen. Fugler har fargesyn, som hos dagaktive arter er særlig velutviklet i den røde (langbølgete) delen av spekteret. Nattaktive fugler ser imidlertid bedre i den blå-grønne delen av spekteret. Det er i senere tid vist at fugler, i likhet med insekter, ser ultrafiolett lys. Dette betyr at fuglene ser farger annerledes enn oss. Det som f.eks. ser hvitt ut for oss, er ikke alltid hvitt for en fugl. 
Også hørselen er god hos mange fugler. De mangler det ytre øret, i motsetning til pattedyr, og øreåpningen er ofte dekket med fjær. I mellomøret, bak trommehinnen, forplantes lyden bare via èn knokkel, på samme måte som hos krypdyr (mens pattedyr har tre). Lydytringer og hørsel er viktig for å hevde territoritet og ved varsling og trekk. Ugler hører spesielt godt og er flinke til å lokalisere skjulte byttedyr. Hos mange uglearter sitter ørene usymmetrisk, slik at lydbølgene fra en kilde ikke når frem til begge ørene samtidig. Denne tidsforskjellen utnytter uglene til å finne lydkilden. Det er nå påvist at noen trostearter bruker hørsel til å lokalisere byttedyr, spesielt meitemark nede i bakken.
Luktesansen er relativt dårlig utviklet hos de fleste fugler, bl.a. hos spurvefuglene. Hos noen arter er den likevel velutviklet og har betydning ved næringssøk, som hos vestgribber, kiwi, albatrosser og stormfugler. Heller ikke smakssansen er særlig viktig for fugler, selv om de trolig, som oss, skjelner mellom salt, søtt, surt og bittert. 

Forplantning. Mer enn 90% av fugleartene er i hovedsak sosialt monogame, dvs. de har bare èn partner per sesong (men det er fryktelig mye utroskap!). Det høye innslaget av monogami hos fugler har blant annet sammenheng med at hannens innsats er nødvendig for pass og fôring av ungene, i motsetning til hos pattedyr, der moren har melk, som er den eneste næringen ungene trenger den første tiden. Flerkoneri (polygyni) blir praktisert av noen arter, f.eks. svart-hvit fluesnapper, og hos noen vadefugler (svømmesnipe, boltit) har hunnen flere hanner (polyandri). En fjerde samlivsform, som er en variant av flerkoneri, finner vi hos arter der hannene samler seg og spiller på spillplasser (lek), som en innledning til paring. Hunnen kommer etter hvert til spillplassen, går omkring blant de spillende hannene og velger seg en av dem, ofte blant dem som holder til i midten og som derfor er overlegne i flokken. Mange av hannene får derimot ikke paret seg i det hele tatt. I Norge har storfugl, orrfugl, dobbelbekkasin og brushane slik lek.
Med unntak av noen andefugler mangler fuglene ytre paringsorgan. Sædoverføringen foregår ved at kloakkåpningene kommer i kontakt med hverandre. Spermiene er levedyktige i flere dager etter paringen; hos høns er 5-6 dager vanlig levetid, men det er registrert at spermiene kan overleve i opptil 30 dager.
Alle fugler legger egg, dvs. de er ovipare. For å redusere vekten av eggene inne i moren, og for å unngå plassproblemer, blir ikke alle eggene dannet og utviklet samtidig, men legges ett om gangen. Ingen fugler føder unger (er vivipare) eller legger egg som straks klekker (er ovovivipare).
Noen fugler, som vadefugler, legger eggene i en fordypning i bakken, mens andre lager reir, ofte av plantemateriale.
Arter med åpne reir har ofte kamuflasjefarger på eggene sine, mens de som skjuler reiret, kan ha hvite egg. Antall egg som legges, varierer svært og har blant annet sammenheng med artens levealder. Fugler som lever lenge, som alkefugler, legger ett egg eller færre per sesong, mens fugler med kort levetid ofte har store kull, som "småfugler" med 5-10 egg per sesong, og ryper med 7-12 egg per kull.
Også rugetiden varierer. Spurvefugler har en rugeperiode på omkring 14 dager, mens pingviner bruker 60-70 døgn. For å gi eggene mest mulig varme, utvikler hunnen en rugeflekk på buken. Fjærene faller av, og en fortykket hud med økt blodårenett utvikles slik at kroppskontakten med egget blir maksimal. Hanner kan også utvikle rugeflekker. Hos de fleste arter begynner rugingen når alle eggene er lagt, for å synkronisere klekkingen.
Ungene som klekker fra eggene, kan, avhengig av arten, være svært forskjellig utviklet. Såkalte reirflyktere får den dunkledde unger som straks forlater reiret og finner mat på egen hånd. Eksempel på det er andefugler, hønsefugler og vadefugler. Men man finner også de som er såkalte reirboere, som klekkes blinde og nakne, og er helt avhengig av å bli i reiret og få mat av foreldrene. Eks. på dette er spurvefugler, duer og spetter. Det finnes mange mellomformer mellom disse ytterpunktene. Måkeunger fødes med dun og åpne øyne, men blir i reiret noen dager og fôres av foreldrene. Rovfugl- og ugleunger fødes også med dun, men blir i reiret for föring i lengre tid. Ugleungene er blinde ved klekking, i motsetning til rovfuglene. Dun har betydning både som varmeisolasjon og som kamuflasje.
Noen næringsspesialister hekker bare når de har tilstrekkelig med mat, f.eks snøugle, som lever av smågnagere, eller korsnebb, som spiser konglefrø.

Fuglesang og territoriehevdelse. Fuglene frembringer mange lyder, som lokkerop og varselrop. Sangen atskiller seg fra andre lignende ytrninger ved stort sett å være begrenset til forplantningstiden og ved at den oftest består av sammenhengende strofer. Den defineres ofte som territoriehevdende lydytringer, evnt. og så med en lokkefunksjon. Typisk og velutviklet sang finner vi innen gruppen "sangfugler" under ordenen spurvefugler. Disse har et komplekst oppbygd lydapparat (syrinx) der luftrøret deler seg. Hver art har sin typiske sang (sangen er artsspesifikk), og som regel er det bare hannen som synger. Sangen høres vår og forsommer. Hannen synger dels for å få fatt i make og dels for å etablere og forsvare et område, et territorium, under hekkingen og oppfostringen av ungene. Et territorium innbefatter oftest reiret, og størrelsen varierer med arten og med biotopen. Hos de fleste spurvefugler omfatter territoriet reiret, paringsstedet og området der det voksne paret henter mat. Hos kolonihekkere, som måker, alkefugler og gråtrost, er territoriet mindre og omfatter stort sett bare reiret. Hannen synger bare innenfor sitt territorium, og markerer derved hvem som "eier" området og hvor grensene går. Han tolererer andre arter innenfor grensene, men ikke hanner av samme art. Stort sett respekteres sangen, og artsfrender trekker seg ut av området uten kamp. Territoriene til forskjellige arter kan altså overlappe hverandre fordi konkurransen her er ikke så stor, men ikke territoriene til samme art. Fordelen med territoriehevdelse kan være at hvert par, med unger, sikrer seg et område der de er kjent, finner næring og i ro og fred kan konsentrere seg om forplantningen og oppalingen av unger. 
Sangmønsteret er som regel delvis nedarvet og delvis tillært. Det er vist at en del arter lærer sangen (eller deler av den) av sine foreldre mens de er reirunger. Bokfinksangens første strofer er hovedsakelig nedarvet, mens sløyfen på slutten må læres. Hos noen arter, f.eks. rødvingetrost, varierer sangen fra sted til sted, omtrent som dialekter. At dialektene opprettholdes, skyldes at fuglene vender tilbake til området der de klekket. Noen arter hermer etter andre fuglearter og henter sitt repertoar fra artene de hører omkring seg (buskskvett, stær, gulsanger). Stær kan herme etter 22 andre fuglearter (samt hund, sau og mennesker!)

Flukt.  Fordelene med å kunne fly er mange. Det gjør det lettere å finne næring, og mange spiser også insekter som flyr, samt at det gjør det lettere å unnslippe rovdyr. På en del øyer som mangler typiske predatorer på fugl, kan man finne fugler som ikke kan fly. Trekkfuglenes vandringer gjør det også mulig å utnytte næringsgrunnlaget på to forskjellige steder i løpet av året. Her i nord utnytter trekkfuglene de lange, lyse dagene med god mattilgang under hekkesesongen. 
Det er grenser for hvor tung en flygende fugl kan være, og de største fuglene kan ikke fly. Øvre grense for flyving ligger på rundt 15 kg. Den største fuglen er strutsen, som kan veie 136 kg. Selv om strutsen ikke kan fly, kan den løpe nesten 65 kmt.
Flukthastighet varierer med arten. Småfugl under trekk flyr normalt 30-40 kmt, mens ender og gjess flyr 60-90 kmt. For noen fugler er det notert 160 km/t.
Det finnes ulike typer flukt. Foruten vanlig flukt med vingeslag, praktiserer falker og spetter glideflukt, der fuglen ikke slår med vingene. En veksling mellom disse flukttypene gir spettens karakteristiske bølgeformete flukt. Noen rovfugler benytter seg ofte av oppadgående varme lufstrømmer til å stige til værs på utspilte vinger. Kolibrier er spesialister på såkalt svirreflukt, der vingene slår som en helikopter-propell (i 8tallsmønster), mens fuglen står stille i lufta og suger nektar fra blomster. Svirreflukt finner vi også av og til hos terner, varslere, fjellvåk og tårnfalk. Vi sier da at fuglen "stiller", og ofte speider den da etter et byttedyr. 
Generelt har fuglevinger en buet profil, som gjør at luften passerer raskere på oversiden enn på undersiden av vingen. Dette fører til redusert lufttrykk på oversiden i forhold til undersiden og skaper et løft. Oppdriften er avhengig av vindhastighet, vingeareal, vingefasong (f.eks forholdet mellom lengde og bredde) og vingens "innfallsvinkel", dvs hvor mye forkanten er hevet i forhold til bakkanten. Dersom innfallsvinkelen blir for stor, ødelegges løftet ved turbulens på oversiden. Dette kan motvirkes ved å sprike med fjærene på vingespissen, og delvis også ved de små fjærene på tommelen. Det er nær sammenheng mellom vingefasong og flukttype. Fugler som skal manøvrere i skogsterreng, som spurver, sangere, duer og spetter, har elliptiske, brede vinger med store spalter i vingespissen. Rasktflygende arter som fanger bytte i lufta, har små og relativt smale og lange vinger som "knekker bakover" i en spiss. Eks. er svaler, måker og terner. Arter som holder til over åpent hav, som albatrossen, har lange, tynne vinger uten vingespalter. De er dyktige glidere og benytter seg av sterke vinder, men de er dårlige til å manøvrere. Fugler som bærer tunge byttedyr under flukt, som rovfugler, har gjerne brede og relativt lange vinger med vingespalter. De utnytter også varme, oppadstigende luftstrømmer. Pingviner, som ikke kan fly, og alkefugler bruker de korte, kraftige vingene til å svømme med under vann. 

Fugletrekk. Fuglene deles inn i 3 kategorier:
- Strandfugler, som oppholder seg i hekkeområdet hele året.
- Streiffugler (nomader), som flytter omkring utenfor hekkeområdet. Streifene er uforutsigbare mht. tid og ruter. Har ikke noe regulært trekk mellom hekkeområdet og overvintringsområdet.
- Trekkfugler, som trekker på nøyaktige tidspunkter og reiseruter, med regulært trekk mellom hekkeområdet og overvintringsområdet.

Det finnes overganger mellom disse kategoriene.
Eks. på strandfugler er gråspurv, lavstrike, ravn, kattugle og jerpe.
Streiffugler, på søk etter bedre tilgang på næring, er meiser, spetter, hønsefugler og sidensvans. Typiske trekkfugler er sangere, svaler og vadere.
Hos en del arter kan noen individer innen en populasjon trekke, mens andre blir igjen (kjøttmeis, svarttrost, fossekall, fuglekonge, kråke, spurvehauk). Fugletrekk er ikke spesielt for nordlige områder med kalde vintrer. I andre deler av verden finnes tilsvarende regulære forflytninger, f.eks regulert av regn og tørketider.  
Trekkfuglene våre må egentlig betraktes som sørlige arter, ikke som skandinaviske. De tilbringer en mye større del av året i overvintringsområdene enn hos oss. Hit kommer de for å utnytte lange dager og gode næringstilgang i noen få vår- og sommermåneder. Lurer på hva FRP syntes om det!
Ringmerking har gjort trekkfuglrutene kjent. Trekkveiene går vesentlig til Sørvest-Europa, Middelhavslandene og Nord-Afrika.

1. Sørvesttrekkene - til Sørvest-Europas milde kystklima, De britiske øyer, Spania og Portugal. Eks: div trostearter, musvåk, rødstrupe, ringdue, bokfink, stær. Noen forsetter til Afrika over Gibraltar: svart-hvit fluesnapper, rødstjert, steinskvett og rødnebbterne. Den siste har det lengste trekket, idet den drar fra Svalbard og Nord-Norge helt sør til Antarktis.

2. Sørtrekkene - rett sørover, gjennom Italia og Tunisia. Eks: gjøk og låvesvale.  

3. Sørøsttrekkene - til østlige Middelhavsland og Nordøst-Afrika. Eks: skandinaviske linerler, møller, munk, tornskate og fjellvåk. 

Hvordan fuglene orienterer seg under trekket, er ennå ikke helt klarlagt, og ulike arter kan benytte ulike mekanismer. En indre retnings og tidssans, kombinert med navigering etter sol og stjerner, er viktig for mange arter. De kan trolig også orientere seg etter geografiske forskjeller i det jordmagnetiske feltet. Landemerker gir viktige ledelinjer. Landfugler unngår åpen sjø mest mulig, for eksempel følger de Falsterbo-odden i Skåne helt ut til spissen før de setter ut over havet. Fugletrekk kan foregå på forskjellige tider av døgnet. De fleste trekker om natten, særlig små arter (sangere, gjøk, småtroster som rødstrumpe osv), ettersom de må bruke dagen til næringssøk. Andre, ofte mer robuste former, trekker om dagen og nyttiggjør seg oppadgående varme luftstrømmer (rovfugl, stork, trane). En del arter trekker både om dagen og om natten (andefugl og vadere, finker, lerker, måker, stær). Noen arter trekker i typiske v-formasjoner, som gjess og traner. Dette er den energimessig gunstige måten å fy på mht. luftmotstand for slike store fugler. Formasjonen muliggjør også god kontakt mellom individene. Posisjonen til det enkelte individ i plogen skifter hele tiden. Mindre fugler under trekk er utsatt for rovfugler, og flokkdannelse (f.eks hos stær) gir da felles beskyttelse.

Systematikk. Det er beskrevet ca. 9000 fuglearter, fordelt på 28 ordener og 163 familier. Litt over halvparten, ca. 5300 arter, tilhører spurvefuglene.
Nedenfor er listet opp de 19 fugleordenene som har hekkende arter i Norge (inkl Svalbard). De norske artene er nevnt, unntatt for andefugler, sniper og spurvefugler. Det er registrert ca 250 hekkende arter i Norge.

Orden: Lommer (Gaviiformes)
Èn familie. 
Familie: Lommer (Storlom, smålom) Lommer er store fugler med beina langt bak. De tre fremoverrettete tærne er forbundet med svømmehud (svømmeføtter). Artene er knyttet til ferskvann i hekketida, til havet om vinteren. Gode dykkere. Lever av fisk.

Orden: Lappedykkere (Podicipediformes) 
Èn familie.
Familie: Lappedyppere (Horndykker, toppdykker, dvergdykker) Ligner på lommer, men hver av de tre fremoverrettete tærne har en svømmelapp (lappefot). Knyttet til ferskvann og havet som lommer. Ofte flytende reir. Lever av fisk og vanndyr.

Orden: Stormfugler (Procellariiformes) 
Fire familier, 2 i Norge.
Familie: Lirer og petreller (havhest) 
Familie: Stormsvaler (Havsvale, stormsvale)
Alle har nesebor som munner ut i et rør oppe på nebbet. Svømmeføtter. Utpregete havfugler som lever av fisk, bløtdyr, krepsdyr osv.

Orden: Pelikanfugler (Pelicaniformes)
Seks familier, 2 i norske farvann.
Familie: Suler (havsule)
Familie: Skarver (Storskarv, toppskarv)
Pelikanfugler har åreføtter: alle fire tær er forbundet med svømmehud. Havsule er havfugl, mens skarvene er mer kystbundne. Alle spiser fisk

Orden: Storkefugler (Ciconiiformes) 
5 familier, 1 i Norge.
Familie: Hegrer og rørdrummer (Gråhege, rørdrum)
Storkefugler er store fugler med langt nebb og lange bein. De fleste lever a småfisk, mus, frosk, insekter osv

Orden: Andefugler (Anseriformes) 
2 familier, 1 i Norge
Familie: Andefugler 29 arter, underfamilie: svaner&gjess (Anserinae) og underfamilie: ender (Anatinae)
Alle andefugler har typiske svømmeføtter og flatt nebb med flate eller spisse hornplater i kanten (silapparat). Artene er knyttet til ferskvann eller saltvann, men beveger seg også bra på land. De fleste spiser vannplanter eller smådyr, som siles fra vannet ved hjelp av "tennene" i nebbet. Laksand og siland tar småfisk, som holdes fast med de spisse "tennene", som er omdannete lameller.
Eks: sangsvane, grågås, stokkand, krikkand, stjertand, toppand, ærfugl, kvinand, havelle, svartand, siland, laksand.

Orden: Haukefugler (Accipitriformes)
3 familier, 2 i Norge.
Familie: Hauker (Acciptridae) 
Ørner: kongeørn, havørn
Hauker: myrhauk, hønsehauk, spurvehauk, (sivhauk)
Våker: musvåk, fjellvåk, vepsevåk (ikke en egentlig våk)

Familie: Fiskeørn (Pandinoidae) 
Fiskeørn

Orden: Falker (Falconiformes) 
1 familie i Norge.
Familie: Falker (Falconidae) Tårnfalk, dvergfalk, lerkefalk, jaktfalk, vandrefalk

Haukefugler og falker blir ofte sammenslått til ordenen rovfugler. De har krumt og kraftig rovfuglnebb og kraftige føtter med store klør til å gripe byttet med Øynene er foroverrettet slik at de har godt dybdesyn. 
Falkene skiller seg ut fra haukefugler ved sin spesielle "falketann" bak spissen på overnebbet, og ved runde nesebor. Falkene er dessuten karakteristiske i flukt med sine spisse vinger, mens de andre rovfuglene har butte vinger. Fiskeørn skiller seg ut fra alle andre rovfugler ved å ha såkalt vendetå (vribar), som uglene, og ved at fjærene mangler bifane. I flukt har fiskeørnen tydelig "knekk" på vingene, som er hvite under.
Hauker skiller seg ofte ut fra ørner og våker ved en relativt lengre hale. Rovfugler spiser levende og/eller døde dyr. Fiskeørn tar bare fisk, mens vepsevåk spiser mye larver og pupper av stikkeveps.

Orden: Hønsefugler (Galliformes)
6 familier, 2 i Norge.
Familie: Skogshøns Storfugl, orrfugl, jerpe, lirype, fjellrype
Familie: Fasaner Rapphøns, vaktel, fasan (+ påfugl, kalkuner og høns. Stamformen til våre tamhøns er Bankiva-hønen, som lever i India.)

Hønsefugler er rimelig store fugler med kort, kraftig og ofte noe krumt nebb. De har kraftige, korte gangbein, velegnet til å sparke i bakken med etter mat, der baktåen sitter høyere enn de andre tre tærne. Vingene er korte og avrundete. Konturfjærene har bifjær. Hønsefuglene er stort sett vegetarianere, mens kyllingene kan spise insekter. Noen av artene er polygame (tiur, orrfugl og fasan), èn hann parrer seg med flere hunner.

Orden: Tranefugler (Gruiformes) 
12 familier, 2 i Norge.
Familie: Traner Trane
Familie: Rikser Åkerrikse, vannrikse, myrrikse, sothøne, sivhøne

Tranene er store, langbeinte fugler. Riksene er hønsestore (eller mindre) fugler, litt flatklemte fra sidene og med kort hale. De har store bein og tær. Riksene holder til ved ferskvann eller dyrket mark, der de spiser insekter, frø osv. Vannhøns, med sivhøne og sothøne, er lett kjennelig på henholdsvis rødt og hvitt pannebliss.

Orden: Vade-, måke- og alkefugler (Charadriiformes)
3 underordener

Underorden: Vadefugler (Charadrii)
12 familier, 3 i Norge.
Familie: Tjeld tjeld
Familie: Loer Dverglo, sandlo, boltit, heilo, vipe
Familie: Sniper som deles inn i underfamilier (antall arter i parantes): småsniper (8), bekkasiner (3), rugder (1), storsniper (10), steinvendere (1) og svømmesniper (2)
Vadefugler har ofte spisse vinger, langt nebb og lange bein (spesielt sniper). Mange vadefugler er knyttet til fuktige områder, ofte myrer. Hos flere arter er de tre lange, fremoverrettete tærne forbundet med svømmehud innerst (vadehud). Ved å sprike med tærne får foten stor bæreflate, velegnet på våtmark, der de leter etter mat med det lange nebbet sitt. Vadefuglene har ofte grå, uanselige farger. De lever hovedsakelig av smådyr (insekter, krepsdyr, snegler, meitemark)

Underorden: Måkefugler (Lari)
4 familier, 3 i Norge.
Familie: Joer Tyvjo, fjelljo, storjo
Familie: Måker Hettemåke, fiskemåke, sildemåke, gråmåke, svartbak, krykkje
Familie: Terner Makrellterne, rødnebbterne, (dvergterne, rovterne).
Måkefuglene har ofte lange, spisse vinger og typisk svømmefot, da de fleste er knyttet til vann. Føden er ofte fisk og smådyr, men menyen hos enkelte arter sterkt utvidet.

Underorden: Alkefugler (Alcae)
1 familie.
Familie: Alkefugler Alke, lomvi, polarlomvi, lunde, teist, alkekonge (Svalbard og Jan Mayen)
Alkefuglene er svarte og hvite sjøfugler. Alle de norske artene, unntatt teist, er utpreget kolonihekkere og er vanlige i fuglefjell. Føden er fisk og krepsdyr. Alle har svømmefot.

Orden: Duefugler (Columbiformes)
1 familie
Familie: Duer Ringdue, skogdue, tyrkerdue, bydue
Duene er relativt store fugler med spisse vinger. Hodet er lite med et relativt kort, karakteristisk nebb, der den indre delen er dekket av myk vokshud. Beina er korte med sittefot. Foreldrene fôrer ungene med "duemelk" dannet i kroen. Duene er vegetarianere som særlig spiser frø, bær og knopper.

Orden: Gjøkfugler (Cuculiformes)
1 familie.
Familie: Gjøker Gjøk
Stripete, rovfuglaktige, reirparasitter. 

Orden: Ugler (Strigiformes)
2 familier, 1 i Norge
Familie: Ugler Hubro, haukugle, snøugle, spurveugle, kattugle, slagugle, lappugle, hornugle, jordugle, perleugle.
Ugler er karakteristiske med sitt korte, krumme nebb og sine store fremoverrettete øyne, som gir godt dybdesyn når de skal fange små fugler og pattedyr. Fjærdrakten er løs og gir en nesten lydløs flukt på grunn av spesielle strukturer på svingfjærene.
Uglene har svært godt syn og god hørsel. De lever hovedsakelig av små til middels store pattedyr og fugler. Del fleste jakter i skumringen eller om natten. Ufordøyde byttedyrrester av bein og hår gulpes opp igjen som karakteristiske gulpeboller.

Orden: Nattravner (Caprimulgiformes)
5 familier, 1 i Norge
Familie: Nattravn Nattravn
Spraglete gråbrun, karakteristisk surrende lyd under fluktspillet. Stort gap med børster, fanger insekter i lufta. 

Orden: Seilere (Apodiformes)
2 underordener, den ene med blant annet kolibrifamilien og den andre med bla. 1 norsk familie:
Familie: Seilere Tårnseiler
Seilerne er små luftakrobater som sjenden eller aldri ses på bakken. De har sigdformete vinger som er enda lenger enn svalenes, og er også raskere flygere enn disse. Fanger insekter i lufta. 

Orden: Råkefugler (Coraciiformes)
10 familier, 1 i Norge.
Familie: Isfugl Isfugl
Karakteristisk metallskinnende blå/grønn/oransje fugl ved elver

Orden: Spettefugl (Piciformes) 
6 familier, 1 i Norge
Familie: Spetter Svartspett, grønnspett, gråspett, flaggspett, tretåspett, hvitryggspett, dvergspett;vendehals (deles inn i 2 underfamilier, med henholdsvis hakkespetter og vendehals)
Spettene har kraftig meiselformet nebb, klatrefot med 2 tær forover og 2 bakover (tretåspett mangler den ene bakover) og stive halefjær som støtter kroppen når fuglen står på loddrette stammer. Spettene har en lang klebrig tunge som de fanger insekter med. De spiser hovedsakelig insekter, og spettene fisker dem ofte ut av vanskelige steder ved å hakke seg gjennom bark, stubber, maurtuer osv. Vinterstid tar grønnspetten skogsmaur i dvale, mens flaggspetten har spesialisert seg på frø fra gran- og furukongler. Konglen festes i en sprekk i treet (spettesmie) før frøene hakkes løs. Svartspetten tar stokkmaur som ligger i dvale inne i granlegger. Spettene hakker oftest ut nytt reirhull hvert år.
Vendehalsen må imidlertid bruke hull andre har laget.

Orden: Spurvefugler (Passeriformes)
46 familier, 22 i Norge. Totalt ca 100 norske arter, fordelt på følgende familier (arter i parantes): lerker (4), svaler (3), piplerker og erler (7), sidensvanser (1(, fossekaller (1), gjerdesmetter (1), jernspurver (1), trostefugler (14), sangere (15), fluesnappere (3), meiser (7), stjertmeiser (1), pungmeiser (1), spettmeiser(1), trekrypere (1), piroler (1), varslere (2), stærer (1), kråkefugler (8), spurver (2), finker (16), buskspurver (9)

Hva slags spurvefugler som hører hjemme i de enkelte familiene, fremgår oftest av familienavnet. Noen er ikke så opplagte, f.eks familien: trostefugler finner man rødstrupe, blåstrupe, nattergal, rødstjert, buskvett og steinskvett. Familien: sangere inkluderer fuglekonge, møller og munk. Familien: spurver omfatter gråspurv og pilfink, mens familien: buskspurver omfatter f.eks lappspurv, snøspurv, gulspurv, hortulan og sivspurv. I familien: finker finner man f.eks bokfink og bjørkefink, men også korsnebber, sisiker, irisker, grønnfink, dompap osv. 

Spurvefuglene er den desidert største fugleordenen, med over halvparten av alle fugleartene. De er landfugler som oftest er knyttet til skog og buskvegetasjon. Alle har såkalt sittefot, med tre tær fremover og 1 bakover, alle i samme høyde. Baktåen har den største kloen. Sittefoten låser automatisk grepet rundt greinen, slik at sovende fugler ikke faller ned.
Mange spurvefugler har et godt utviklet sangapparat (syrinx). De fleste artene hevder territorium i hekketiden. De hjelpeløse nyklekte ungene fôres med insekter (men korsnebber fôrer ungene med frø). De voksne har en meny som varierer svært fra art til art. Nebbets bygning sier en god del om hva de spiser, som nevnt tidligere. De fleste spurvefugler her i landet er trekkfugler, for mange fordi vinteren har for få insekter å by på. Spurvefuglene er ellers en rimelig uensartet gruppe.

Fugleordener uten norske representanter:
Struthioniformes (med f.eks struts), Rheiformes (f.eks rhea), Causariiformes (f.eks emu), Apterygiformes (f.eks kivi), Tinamiformes, Sphenisciformes (f.eks pingviner), Psittaciformes (papegøyer), Colliformes, Trogoniformes.

Noen typiske norske fuglearter i ulike habitater:
Oversikten her gir bare noen få eksempler og er en forenkling, siden mange kan finnes andre steder også

Løv- og blandingsskog: spurvehauk, skogdue, kattugle, vendehals, grønnspett, flaggspett, gjerdesmett, rødstrupe, svarttrost, gråtrost, rødvingetrost, gulsanger, hagesanger, munkk, gransanger, løvsaner, gråfluesnapper, svarthvit fluesnapper, løvmeis, blåmeis, kjøttmeis, spettmeis, bokfink, kjernebiter.

Barskog: hønsehauk, storfugl, perleugle, svartspett, tretåspett, jernspurv, målstrost, fuglekonge, granmeis, toppmeis, svartmeis, trekryper, grønnsisik, grankorsnebb, dompap.

Fjellbjørkeskog: dvergfalk, lirype, gjøk, blåstrupe, løvsanger, bjørkefink, gråsisik.

Fjell: fjellvåk, kongeørn, tårnfalk, jaktfalk, lirype, fjellrype, boltit, heilo, snøugle, heipiplerke, steinskvett, ravn, lappspurv, snøspurv

Myr: trane, enkeltbekkasin, grønnstilk, rødstilk, gulerle

Næringsfattige vann: storlom, kvinand, laksand, strandsnipe, fiskemåke

Næringsrike vann: toppdykker, knoppsvane, stokkand, toppand, sivhøne, sothøne, hettemåke, rørsanger, sivspurv.

Vassdrag: strandsnipe, fossekall

Kyst: gråhegre, grågås, gravand, ærfugl, siland, havørn, tjeld, fiskemåke, gråmåke, svartbak, makrellterne, rødnebbterne, teist, hubro, skjærpiplerke

Fuglefjell: havhest, havsule, toppskarv, krykkje, lomvi, alke, lunde

Jordbrukslandskap: vipe, sanglerke, låvesvale, taksvale, buskskvett, tornsanger, skjære, kaie, kråke, stær, pilfink, gulspurv.

Byer: bydue, tårnseiler, gråspurv. 

Ryggstrengdyr (Chordata) - Amfibier&Reptiler

For å unngå å et par gigantiske poster her, så deler jeg disse litt mer inn i det man finner i havet, amfibiene, fuglene og det man finner på land. Så har man litt bedre oversikt.

Klasse: Amfibier (Amphibia)
Amfibiene er vekselvarme virveldyr med to par lemmer. Forlemmene har vanligvis 4 tær og baklemmene 5. Amfibiene var de første virveldyrene som begynte å leve på land. De fleste arten er likevel ennå avhengig av vann. Eggene legges i vann eller på fuktige steder, og larvene er som regel vannlevende med gjeller. Huden er ofte tynn og rik på kjertler som holder den fuktig. Den er viktig under respirasjonen, sammen med lungene, som fungerer først hos de voksne individene. De fleste amfibier er ovipare, og det skjer en metamorfose (forvandling) fra larvestadium med gjeller til voksent stadium med lunger. Siden amfibiene er vekselvarme dyr som er avhengige av vann, har gruppen størst artsrikdom i fuktige, tropiske områder. 
Amfibiene har trolig utviklet seg fra kvastfinnefiskene (Crossopterygii), selv om det ikke er enighet om lungefiskenes rolle. Antagelig brukte kvastfinnefiskene sine finner til å slepe seg på land med, noe som krever et styrket finneskjelett. De første forgjengerne til amfibiene "krøp på land" i devon, dvs for 400 millioner år siden. Parallelt med dette utviklet de lunger. Trolig slepte de første formene seg av sted på buken ved hjelp av  kraftige "finner". Utviklingen av lemmer gjorde dem mer bevegelige på land. De mest primitive amfibiene kalles Labyrinthodonta. Det eldste fossile amfibiet som er funnet er fiskepadden (Ichthyostega), funnet på Øst-Grønland i et lag fra øvre devon. Arten hadde fisketrekk som skjellkledd kropp med ryggfinne og sidelinjesystem på hodet, men samtidig amfibietrekk som parete lemmer med skulderbelte, hofteparti og brystkasse. På den tiden fiskepaddene levde, var klimaet ustabilt, med vann som tørket ut eller skiftet løp. Slike forhold premierte dyr som gjorde seg mer uavhengig av vann. Trolig tok evolusjonen fra vann- til landformer ca. 30 millioner år.
Amfibiene blomstret i karbon (360-285 millioner år siden). Klimaet var da fuktig og varmt, med frodig sumpvegetasjon og kjempebregner. Fremdeles er de fleste amfibiene i sin livssyklus knyttet til vann og fuktige områder. Også gassutvekslingen gjennom huden betinger fuktig klima, selv om også lungene og munnhulen er viktige for respirasjonen.
I Norge lever amfibiene ved sin nordgrense. Mens vi i Norge har 4 arter frosk og padde, finnes det i Sverge 8 arter og i Danmark 11. Mange amfibiearter står i fare for å bli utryddet, blant annet fordi deres fuktige biotyper (myrer osv) dreneres eller ødelegges på andre måter.

Indre bygning:
Viktige trekk ved amfibienes bygning gikk vi inn på i forrige innlegg. Fordøyelsessystemet skiller seg ikke stort fra andre virveldyrs. I motsetning til fisk har de fleste amfibier en lang tunge, som hos noen (blant annet frosk og padder) er festet foran i munnhulen og som lynraskt kan slynges ut for å fange insekter og andre smådyr. Amfibiene mangler fiskens krans av blindsekker på overgangen mellom mage og tarm, og de har i motsetning til beinfisk kloakk. Endetarmen er ofte stor og utvidet. Av indre organer har de for øvrig lever, galleblære, milt og bukspyttkjertel.

Systematikk:
Amfibiene deles inn i tre ordener. Våre 5 norske amfibiearter tilhører dels ordenen halepadder (salamandrer) og dels ordenen haleløse padder (frosk og padde)

Orden: Ormepadder (Gymnophiona eller Apoda)
Denne gruppen finner vi ikke her i landet, men i tropiske skoger - særlig i Sør-Amerika. Ormepaddene mangler bein og graver ganger i øvre jordlag. De kan bli opptil 1 meter lange. De har indre befruktning, og eggene legges på fuktig jord.  

Orden: Salamandrer eller halepadder (Caudata eller Urodela)
Dette er amfibier med hale. De har indre befruktning. Noen arter er 100% akvatiske, men de fleste lever i vann på larvestadiet og på land som voksne individer. Hos disse har larvene ytre gjeller. De har også lunger, som først trer i funksjon når de er blitt voksne. Larvene til salamandrene er kjøttetere, i motsetning til de plantespisende rumpetrollene til frosk og padder. 
Noen ikke-norske arter har til og med frigjort seg fra vann og legger egg på land på fuktige steder (i huler, under trestammer osv). Slike landarter har ofte yngelpleie, og det klekker en liten voksen fra egget. Det finnes i det hele tatt stor variasjon hos salamandre, som teller ca 360 arter.
Våre to norske vannsalamandre hører til salamanderfamilien (Fam. Salamandridae), som i alt omfatter ca 53 arter. Vannsalamanderne er mer bundet til vann enn frosk og padder. De holder seg i vann i yngeltiden, ellers på land.
Paring foregår i vann ved at hannen avsetter en spermiepakke på vannvegatsjonen. Hunnen opptar så denne pakken i sin kloakk. Spermiene finner veien til hunnens sædgjemme, hvorfra de senere frigjøres for å befrukte eggene. De befruktete eggene legges enkeltvis på vannplanter, som pakkes omkring. Fra egget klekker en larve med tre par frynsete ytre gjeller. Larven er et rovdyr med tenner og lever stort sett på vanninsekter. Etter hvert vokser beina ut, først forbeina. Sist på sommeren "forvandler" den seg til en liten voksen som begynner å puste med lunger. Vannsalamandrene er kjønnsmodne etter to år. De overvintrer på land, i jord, huler osv. Salamandrene er nattdyr. De voksne spiser insektlarver, ormer og snegler på land og krepsdyr, insektlarver, bløtdyr og rumpetroll i vann. Våre norske arter holder seg ved skogstjern og dammer i kulturlandskapet.

Storsalamander (Triturus cristatus) er mer bundet til vann enn liten vannsalamander. Den finnes på Østlandet nordover til Rendal, i Telemark og noen steder på Vestlandet og i Trøndelag. Stor vannsalamander har ru hud, i motsetning til den lille, og den blir dessuten større (over 10 cm). I forplantningstiden vokser det ut en ryggkam og en halekam hos hannen. De to kammene er atskilt. Hunnen mangler ryggkam. Stor vannsalamander er en truet art i Norge. Den trives ikke sammen med fisk.

Småsalamander (Triturus vulgaris) finner man i Sørøst-Norge, på sørkysten til Stavanger og et stykke oppover i dalene på Østlandet. En nordlig rase finnes i Nord-Trøndelag, der individene er mindre. Arten har nesten glatt hud. I paringstiden har hannen og hunnen sammenhengende rygg- og halefinne. 

Orden: Haleløse padder (Anura)
Disse mangler hale som voksne. Vanligvis har de ytre befruktning, og eggene legges i vann. Larvene er beinløse rumpetroll med hale og tre par ytre gjeller, som senere overdekkes og blir til indre gjeller. Rumpetrollene er plantespisere. Om høsten forvandles de til små voksne som mangler hale og utvikler hoppebein (bakre par). De puster med lunger. Lungene betyr mer for disse artene enn for salamanderne. Det meste av oksygenet tas opp via lungene, mens det meste av karbondioksidet skilles ut gjennom huden.  
Det finnes ca 3500 arter av haleløse padder, fordelt på 20 familier. I Norge finner vi 2 familier.

Familie: Frosker (Ranidae) med våre 3 froskearter

Familie: Padder (Bufonidae) med 1 paddeart. 

Buttsnutefrosk (= vanlig frosk) (Rana temporaria) er godt utbredt i hele landet, opp til over 1000 meter over havet. Den har den videste utbredelsen av våre amfibier. Frosken søker til vann og dammer når den har våknet av dvalen i april. Paringen skjer i vann, der hannen klamrer seg fast til hunnens rygg. Eggene befruktes idet de kommer ut av hunnen (ytre befruktning). De legges i klumper omgitt av gelèmasse, som flyter opp til overflaten. Larvene ("rumpetroll") har ytre gjeller som overvokses etter en tid. De forvandles til små frosker, som går på land 2-3 mnd etter at eggene ble lagt. Frosken blir kjønnsmoden etter 3 år. Få dyr blir eldre enn 4 år. I Norge ser det ut til at våre froskearter overvintrer frostfritt på bunnen av vann. 

Spissnutefros (Rana arvalis) finnes omkring Oslofjorden (Hvaler - Øyern - Mandal), men er også funnet i Mjøsatraktene og ved Tyrifjorden. Den ligner vanlig frosk, men har mer kontrastrike tegninger på hodet, og alle har en stor hard, indre fotrotsknute på bakbeina. I paringstiden er hannen sterkt blåfarget på ryggen. Spiss-snutet frosk krever fuktigere omgivelser enn vanlig frost og er ofte knyttet til myrer, våte skogområder og fuktig åkerland. Den frembringer helt andre og vakrere lyder enn vanlig frosk; lyden minner om "plopp"-ene som høres når en tømmer ut innholdet av en flaske. Eggmassen synker til bunns.

Damfrosk (Pelophylax lessonae) finnes fåtallig på 2-3 lokaliteter på Sørlandet.

Nordpadde (= padde) (Bufo bufo). Padder har til forskjell fra frosk vortete hud og store ørekjertler (parotider), som ses som halvmåneformete fortykkete partier bak hvert øye. Paddene finnes nord til Nordland. Biologien ligner froskens. Etter dvalen kommer paddene til gytedammen i april/mai. Eggene legges, i motsetning til hos frosk, i to lange bånd (3-5 meter), som vikles rundt vannplanter. Eggene klekker etter ca 10 dager til små rumpetroll, som ca 12 uker senere forvandles til små voksne. Rumpetrollene til padder svømmer ofte i stim. Etter en tid overvokses de ytre gjellene. Paddene er kjønnsmodne etter tre år. I motsetning til frosk kan de bli svært gamle, over 10 år (i fangenskap over 36). Noen hanner kan trolig skifte kjønn når de har kommet opp i en viss alder, slik at de som gamle blir hunner. Paddene overvintrer på land, på frostfrie steder i jorda. Frosk og padder spiser insekter, snegler, meitemarker m.m. Larvene lever av små alger og er vesentlig plantespisere. Paddene blir lite spist av andre dyr på grunn av sine hudkjertler med giftig sekret. Buorm derimot elsker å gnafle i seg padder. 

Klasse: Krypdyr (Reptilia)
Hos krypdyrene har tilpasningen til livet på land gått lenger enn hos amfibiene. Krypdyr kan betraktes som de første ekte landdyr blant virveldyrene, og de har gjort seg helt uavhengig av vann. Alle krypdyr legger egg på land. Egget er omgitt av et læraktig eller et kalkholdig skall og tørker derfor ikke inn. Fosteret er dessuten beskyttet av tre hinner. Utviklingen av fosteret foregår inne i den væskefylte amnionsekken, altså fremdeles "i vann". Krypdyr har ikke noe larvestadium. Siden de legger egg med skall, har de indre befruktning, og hannen har utviklet et paringsorgan.
Huden er fattig på kjertler og er dekket av plater eller hornskjell for å hindre uttørring. Den egner seg derfor dårlig til hudrespirasjon, men til gjengjeld er lungene blitt bedre utviklet. 
Også i blodkarsystemet (med hjertet), i nervesystemet og nyrene er forbedret i forhold til amfibiene.
Krypdyr hører til tetrapodene og har vanligvis fire bein, med 5 fingre og 5 tær. Men hos noen grupper er beina helt tilbakedannet, f.eks hos slangene. Kjevene er blitt mye kraftigere enn hos amfibiene, og hos slangene er kjeveapparatet spesiallaget for å kunne gape over store byttedyr. Også lemmene har fått et kraftigere skjelett, bedre tilpasset bevegelse på land. Nålevende krypdyr er som amfibiene vekselvarme og tilbringer vinteren i dvale på våre breddegrader. De blir trege i kaldt klima og har derfor sin hovedutbredelse i varme strøk.  
Utviklingen av krypdyrene har høyst sannsynlig sammenheng med de klimaendringene som skjedde i annen halvdel av perm (for 250 mill. år siden), med fjellfoldinger og vulkansk virksomhet. Det ble tørt, ørken og steppe bredte seg, og sumper tørket inn. Nåletrærne overtok. Mange amfibier døde ut, og dyr som kunne gjøre seg uavhengig av vann, hadde en fordel.
Krypdyrene utviklet seg fra labyrinthodontene (som vi nevnte under amfibiene). En gruppe primitive krypdyr kalles paddeøgler eller stamreptiler (Cotylosaurus). Disse la egg som hadde vanntette skall, og var derfor uavhengige av vann. Eggene ble lagt i groper på land. Paddeøglene antas å være opphavet også til fugler og pattedyr.

Krypdyrene dominerte i ca 200 mill. år og hadde sin største utbredelse i trias, jura og kritt. I jura (190 mill. år siden) ble det varmere og fuktigere klima, med subtropiske skoger på Grønland. I slutten av kritt (ca 65 mill år siden) var øglene helt dominerende. På denne tiden fantes det krypdyr tilpasset svært forskjellige miljøer: svaneøgler (10-15 meter lange) i vann nær kysten, fiskeøgler med finner i åpent hav, og dinosaurer (plantespisere og rovdyr) på land, med f.eks tyrannosaurus, det største landlevende rovdyr som har eksistert (15 m lang og 5 m høy). Det fantes også flygeøgler med luftfylte knokler. De fleste benyttet seg av glideflukt, men noen av trolig aktive flygere. (Flygeøglen er ikke opphavet til fuglene)
En mener i dag at noen dinosaurer var likevarme, som dagens fugler og pattedyr.
På overgangen til tertiær (for 65 mill år siden) forsvant svært mange av de store krypdyrene på forbløffende "kort" tid (dvs i løpet av 5-10 millioner år). Det finnes mange hypoteser om årsaken til denne tilbakegangen: for stor spesialisering, klimaendringer, konkurranse med pattedyr, fysiologiske og anatomiske forhold, støvskyer etter vulkanutbrudd eller meteorittnedslag osv. Sammen med dinosaurene forsvant også mange andre dyr, f.eks omkring 1/4 av alle marine virvelløse dyr.  

Systematikk: 
Krypdyrene er ikke en såkalt monofyletisk gruppe (men en parafyletisk), ettersom deres nærmeste felles stamfar også har etterkommere som ikke er krypdyr. Både fuglene og pattedyrene har utviklet seg fra den samme stamformen. Utviklingstreet for virveldyr viser at krokodiller og fugler er såkalte søstergrupper og utgjør sammen med dinosaurene en klad. I følge kladismen er derfor fugler egentlig krypdyr. Evolusjonær taksonomi hevder imidlertid at fuglene har utviklet seg mange nye trekk at de må betegnes som en egen klasse.
Det finnes ca 6500 nålevende arter av krypdyr, fordelt på tre underklasser, med skillpadder i den ene, en del utdødde pattedyr-lignende former i den andre og alle øvrige i den tredje.

Underklasse: Anapsida
Orden: Skillpadder (Testudines)
 
Skillpaddene er en gruppe krypdyr som har holdt seg nesten uforandret i millioner av år (fra trias). Skilpaddene deles inn i mange familier, blant annet landskillpadder, havlærskilpadder og ekte havskilpadder, den siste med f.eks suppeskilpadder, karett og uekte karett. Et par arter er registrert i norske farvann.
Stamreptilene (Cotylosaurus) settes også ofte som en orden her.

Underklasse: Synapsida her finner vi utdødde pattedyrlignende former.

Underklasse: Diapsida her finner vi alle nålevende krypdyr, unntatt skilpaddene.

Overorden: Archosauria omfatter ordenen krokodiller, med krokodiller og aligatorer. Dinosaurene tilhører andre ordener under denne o.ordenen. 

Overorden: Sauropterygia omfatter utdødde marine krypdyr

Overorden: Lepidosauria deles inn i 3 ordener:

Orden: Broøgler (Sphenodonta) med tuatara på New Zealand

Orden: Ichthyosauria med utdødde marine delfin-lignende former med reduserte bein

Orden: Skjellkrypdyr (Squamata) med ca 90% av alle nålevende krypdyr, inkl våre 5 norske arter. Deles inn i underordenene ormeøgler, øgler og slanger.

Underorden: Ormeøgler (Amphisbaenia) gravende former som ligner meitemark, i Sør-Amerika og Afrika.

Underorden: Øgler (Lacertilia eller Sauria)
De fleste øglene har fire bein, men finnes også beinløse arter. Her finner vi en rekke familier, f.eks gekkoer, iguaner, kameleoner, firfisler, stålormer og varaner. 
Finner to øglearter i Norge:
Nordfirfisle (=firfisle) (Lacerta vivipara) hører inn under firfislefamilien (Lacertidae). Er en typisk øgle med to par lemmer. Den er gråbrun, vanligvis ca 12 cm lang, men kan bli opptil 18 cm. Finnes over det meste av landet, opp til 1100 m.o.h. Den finnes i nesten alle slags omgivelser, unntatt i tett granskog eller på helt åpen mark. Firfislen er en bra svømmer. Den spiser insekter og edderkoppdyr. Vinteren tilbringer den i frostfrie hull. 
Paringen skjer i april-juni, og 2-10 unger fødes i juli eller senere. Firfislen er ovovivipar, idet den føder unger omgitt av en tynn hinne som sprenges etter kort tid.

Stålorm (Anguis fragilis) tilhører stålormfamilien (Anguidae). Den er altså en øgle, selv om den mangler lemmer (kan se rester av lemmer i skjelettet). Den er glinsende gråbrun. Hodet går jevnt over i kroppen. I motsetning til slangene har den bevegelige øyelokk, og den mangler slangenes bukskinner. Stålormen blir maks 41 cm lang. Den er vanligst på Sørlandet, og finnes i lavere strøk i Sør-Norge og nord til Nordland. Stålormen er aktiv morgen og kveld. Den finnes i fuktig og skyggefull løv eller blandingskog, og spiser fuktighetskrevende byttedyr som snegler eller meitemark, samt en del insekter. Den overvintrer dypt nede i jorda på frostfrie steder, ofte sammen med hoggorm. Paringen finner sted i mai, og ungene fødes i august/september. Den er ovovivipar. Stålormen kan bli svært gammel, i fangenskap opptil 54 år. 

Underorden: Slanger (Serpentes)
Slanger mangler lemmer. På buksiden har de fleste arter skinner, dvs. glatte, avlange tverrgående bukplater bak til gattet. Øglene mangler skinner. Skinnene kan reises noe på kant. Dette er til hjelp særlig for tunge slanger når de beveger seg langsomt. Siste plate før gattet kalles gattplate eller analplate og kan være delt eller udelt på midten. Kroppsskjellene kan ha en kjøl på midten (hoggorm, buorm) eller være glatte (slette) (slettsnok). Slangene har, som øglene, klftet tunge, som de stikker i lufta og deretter putter opp i ganen i "Jacobsons organ", som registrerer lukt. Slangene mangler bevegelige øyelokk og får dermed et stivere, stirrende blikk sammenlignet med øglene. Krypdyr har hamskifte gjennom hele livet. Norske slanger skifter ham ca 2 ganger årlig, og det er ikke uvanlig å se den tomme hammen ligge som et vitnesbyrd om hvem som har vært der.
Våre siste tre krypdyrarter tilhører slangene.  
Buorm eller snok (Natrix natrix) hører til snokfamilien (Colubridae), som hovedsakelig omfatter ikke-giftige slanger. Den er nesten svart eller litt gråaktig og lett kjennelig på sine to lyse nakkeflekker. Disse kan en sjelden gang mangle. Buormen kan ellers skilles fra hoggormen ved sin todelte gattplate og større skjell på hodet, samt runde pupiller. Den kan bli opptil 135 cm lang, betydelig større enn hoggormen. Vanlig størrelse er 80-100 cm. 
Buormen er vanligst i lavlandet på Østlandet of finnes ellers spredt langs kysten til Stavanger. Finnes videre nord til Nordland. I innlandet er det færre av de, men kan alltid finnes i nærheten av vann opptil 700 m.o.h. Den er en god svømmer (slekten Natrix = vannsnoker). Paringen finner sted i mai. I motsetning til alle våre andre norske krypdyr er den ovipar og legger 6-24 store hvitaktige egg (2,5 lange). Eggene plasseres i gjødsel- eller komposthauger o.l. der det er varmeutvikling. De legges i slutten av juni og klekker etter 3-4 uker, avhengig av temperaturen. De nyklekte ungene er ca 15 cm lange. Buormen spiser dyr den finner ved eller i vann, som f.eks frosk, padder, salamandre og fisk - noen er også glad i firfisler, insekter og meitemark. Den er omtrent den eneste som plager paddene. 
Buormen kan bite, men har ikke gifttenner. Den er sky og gjemmer seg fort. Ormen er muskuløs og en god klatrer som beveger seg raskt. Den er lite aggressiv ovenfor mennesker. Buormen overvintrer i løvhauger, gjødselhauger, frostfrie hull i bakken, undertrerøtter osv, gjerne sammen med andre.

Slettsnok (Coronella austriaca) tilhører, som buormen, også familien Colubridae. Slettsnoken er dagaktiv. Fargen er brun eller gråaktig, oftest med to rekker mørke ryggflekker. Oppe på hodet har den en stor mørk flett, og på sidene mørke striper som går fra snuten gjennom øynene og et stykke bak hodet. Ellers kan de sjelnes fra hoggorm og buorm ved sine slette, porselenskinnende kroppsskjell, og fra hoggorm ved at den har todelt gattplate. Som voksen kan de bli ca 90 cm lang. 
Slettsnoken er en varmekrevende art som hos oss bare finnes langs kysten fra Akershus og Østfold til Stavanger. Den liker seg på tørre, solrike steder med løvtrær og steiner, eller på tørre fururabber. Den er flink til å klatre. Slettsnok spiser firfisler, stålorm, smågnagere, fugler, fisk og insekter.
Slettsnoken biter, men har ikke gifttenner. Som buorm kan den bøye seg opp og bite hvis en holer den i halen, noe som hoggormen ikke klarer. Den slynger seg om byttedyrene som en kvelerslange før de bites og fortæres. Slettsnoken er slankere enn de andre slangene. Den er svært sky og gjemmer seg ved den minste fare. Men den er mer aggressiv enn buorm hvis den blir presset.
Slettsnoken er ovovivipar. Den parer seg i mai, og 2-15 unger fødes i august/september.

Hoggorm (Vipera berus) er Nord-Europas eneste giftslange. Den tilhører familien Viperidae, som omfatter giftige arter. Overkjeven har to gifttenner, som er fobundet med giftkjertler via en langsgående kanal i tennene. Giften er normalt ikke dødelig for mennesker, men kan være farlig for enkelte som får allergiske reaksjoner.
Hoggorm kommer i to distinkte fargevarianter: enten helt eller sten svart (begge kjønn), eller grå hanner og brune hunner. Hoggormen har alltid svart sikksakkmønster på ryggen, men dette kan være vanskelig å se på de svarte variantene. De to fargevariantene er mange steder ca like vanlige. Pupillen er vertikal, og over øyene har hoggormen "øyenbryn" som gjør at den ser badass ut. Hodet er trekantet sett ovenfra. Gattplaten er udelt, og skjellene har kjøl. Hoggormen blir maks 80 cm lang. Den er tykk og klumpete og ikke særlig sky, men kveiler seg opp og hveser om den blir presset.
Hoggorm finnes nordover til Nordland, muligens også enda lengre opp, og helt opp til bjørkebeltet. Biotopen er skogbunn, busk- og lyngmark, kulturlandskap, oftest tørre, steinrike steder som vei- eller jernbanefyllinger. Hoggormen spiser først og fremst smågnagere, men også firfisler, frosk og insekter. Den overvintrer i steinmurer o.l. der et stort antall individer ofte kan ligge sammen (funnet et hi med over 800 stk i Finland). Hannen kommer ut av dvale i mars/april, hunnen i april, når temperaturen er over ca 8 grader. Paringen skjer i april/mai, etter hamskiftet, og 1-21 unger (vanligvis 10) fødes i juli/september (evnt neste vår hvis det er kald høst). Hoggormen er ovovivipar og føder unger som klekker fra egget like før eller under eggleggingen. Hoggormen får unger bare hvert 2.-3. år. Den kan også gå et helt år uten å spise. 

Ryggstrengdyr (Chordata) - generell anatomi + haier, rokker, slimåler, fisker osv.

Da var vi her endelig. Dette blir den største rekken vi kommer innom, og det er her vi blant annet finner oss selv!

Rekke: Ryggstrengdyr (Chordata)
Navnet kommer fra det latinske ordet chorda, som betyr streng. Som de andre dyrene under Deuterostoma har ryggstrengdyrene ekte kroppshule, og er bilateralt symmetriske.
Denne rekken omfatter tre underrekker (kappedyr, lansettfisker og virveldyr), som har flere viktige særtrekk:

1. Ryggstreng, chorda dorsalis, finnes hos dyret i minst ett utviklingsstadium (embryo, larve, voksen). Chordaen ligger over tarmen, mot ryggsiden, og er bruskaktig, men samtidig elastisk, langsgående stav som stiver opp dyret. Den fungerer som et muskelfeste. Hos de fleste virveldyrene overtar virvelsøylen denne avstivende funksjonen: virvler av brusk eller bein vokser omkring chorda og det overliggende nerverøret, og etter hvert som virvelsøylen utvikler seg, reduseres chorda. Hos fisk kan chorda finnes som en langsgående stav (slimål, niøye, stør), eller den innsnevres etter hvert som virvellegemene vokser og omslutter den. Hos de fleste krypdyr og fugler er chordaen helt borte. Hos amfibier finner vi ofte små rester av chorda inne i virvellegemene, mens pattedyr har slike rester i båndskivene mellom virvellegemene. Selv om de fleste voksne virveldyr har redusert chorda, er den bedre utviklet på fosterstadiet og kan her ha betydning for f.eks normal utvikling av hjernen.

2. Sentralt nervesystem, som er rørformet og hult. I den fremre enden er det utvidet til en hjerne. SNS (hos oss hjernen og ryggmargen) ligger på ryggsiden (dorsalt), like over chorda, og dannes ved en innbuktning av ektodermen over chordaen. Hos ikke-chordater ligger SNS på buksiden. 

3. Fremre del av tarmensystemet (i svelgregionen) er utviklet til en såkalt gjelletarm, som enten bare finnes hos fosteret eller er permanent. Tarmveggen i svelgregionen er gjennombrutt av gjellespalter. Hos lavere chordater (kappedyr og lansettfisk) er dette et silapparat som fanger opp næringspartikler i vannet, som strømmer inn gjennom munnen og ut gjennom gjelleåpningene. Vannstrømmen drives av cilier. Hos vannlevende virveldyr har gjelletarmen fått en tilleggsfunksjon, respirasjon, og vannet drives ved hjelp av muskler i svelgregionen. Gjellespaltene er hos disse forsynt med et rikt blodkarnett og tynne hudutposninger, gjeller, som noe effektiviserer gassutvekslingen med vannet. Hos landlevende virveldyr er gjellespaltelignende strukturer utviklet på fosterstadiet. Disse bryter ikke igjennom, men inggår blant annet i det eustakiske rør, mellomøret og kjertler i svelgregionen.

4. Haleparti bak anus. Er nok utviklet for å gi økt bevegelse i vann, slik en ser det hos fisk.

5. Hjertet ligger på undersiden (ventralt), under tarmen. Hos virvelløse dyr ligger hjertet på ryggsiden. Blodkarsystemet er lukket (unntatt hos sekkdyr), med dorsale (rygg-) og ventrale (buk-) blodårer.

Andre tegn er segmenterte muskler og et såkalt endoskjelett av brusk eller bein (virveldyr).
Bygningstrekkene til et chorda-dyr kan illustreres ved lansettfiskenes bygning. 


Underrekke: Kappedyr (Urochordata eller Tunicata)
Kappedyr deles inn i tre klasser: sekkdyr eller sjøpunger (Ascidiacea), halesekkdyr (Larvacea) og salper (Thaliacea). Alle er marine og finnes i våre farvann. Vi nevner bare sekkdyrene. 

Klasse: Sekkdyr (Ascidiacea)
Dette er voksne fattsittende marine dyr som er omgitt av en gelèaktig, ofte gjennomsiktig kappe av et celluloselignende stoff. Svelgregionen er utvidet til en gjelletarm. Dyrene har et åpent blodkarsystem, og et svært redusert nervesystem. Sekkdyr er oftest hermafroditter.
Vann med næringsdyr kommer inn i munnen og ned i gjelletarmen. Herfra strømmer det gjennom åpningene i gjelletarmen, der næringspartiklene oppfanges av cilier, ut i gjellehulen (atrium eller peribranchialhulen). Gjellehulen omgir delvis dyret og ligger mellom kappen og selve dyret. Fra gjellehulen går vannet ut gjennom utstrømningsåpningen. Næringspartiklene føres fra gjelletarmen via spesielle ciliekledde renner til magen. Avfallsstoffene kommer gjennom anus ut i gjellehulen og derfra ut i vannet. Denne veien går også egg og spermier fra gonadene.
Larvene er planktoniske og ligner på rumpetroll. De har en velutviklet chorda i haleregionen, men mangler hos de voksne. Det planktoniske larvestadiet er kortvarig. Larvene fester seg snart med forenden til et underlag, halen forsvinner og det voksne sekkdyret utvikler seg. Ukjønnet formering ved knoppskyting finnes også. 
Sekkdyrene danner ofte kolonier med felles utstrømningsåpning. De er vanligst på hardbunn, fra noen få meters dyp og nedover. Det er 76 kjente norske arter.
 

Underrekke: Lansettfisker (Cephalochordata)
Kalles også Acrania (uten kranium). Små, fiskelignende chordater som er flattrykte fra sidene og har en uparet finne langs ryggen, halen og buken. Både de voksne og larvene har en velutviklet chorda, som løper gjennom hele dyret. På ryggsiden, over chorda, ligger et hult nerverør som i den fremre enden er utvidet til en hjerne. De voksne har gjelletarm, gjellehule og to åpninger (atriumporer) i kroppsveggen inn til gjellehulen. Blodkarsystemet er lukket og ligner svært på blodkarsystemet hos primitive fisk, men hjerte mangler. I stedet for hjerte har lansettfiskene et kontraktilt blodkar på buksiden som pumper blodet fremover og gjennom gjellearteriene til to ryggårer, som forenes til èn. Muskulaturen er ordnet i segmenter, som hos virveldyr. Artene er marine og særkjønnete. Mens de voksne graver i sandbunn, er larvene planktoniske. De ligner mye på de voksne. Av verdens 23 oppdagete arter, finnes bare 1 i Norge. 
Lansettfisker er den chordatgruppen som tydligst viser de basale chordat-trekkene.
Branchiostoma (Amphioxus) lanceolatum er 4-5 cm lang. Den finnes langs sør- og vestkysten nedgravd i sand, og bare forparten med munnåpningen stikker opp over bunnen. Den tar inn vann gjennom munnen og filtrerer næring fra vannet i gjelletarmen. Næringen fanges opp av en ciliekledd bukfure på gjelletarmens bukside (endostyl), føres deretter langs siden opp mot ryggsiden, derfra bakover i en ciliert ryggfure i gjelletarmen og endelig ned i den egentlige tarmen. Vannet forsetter ut i gjellehulen og videre ut av dyret gjennom gjellehulens to åpninger. Arten er godt utbredt. 

Underrekke: Virveldyr (Vertebrata eller Craniata)
 Her begynner nok noen å kjenne seg selv litt igjen. Dette er Chorda-dyr som i tillegg til en chorda har fått dannet et skjelett rundt hjernen, et kranium (Craniata). Defleste har dessuten en virvelsøyle av brusk eller bein som støtter opp om eller erstatter chorda. Slimål mangler helt virvelsøyle, mens niøyer har små bruskstykker like over chorda, noe som kan tolkes som en begynnende virvelsøyledannelse. Virvlene har to åpninger: gjennom den ene går ryggmargen (hovednervesystemet bak hjernen), gjennom den andre går chorda. Under virvelsøylen ligger gjelletarmen. Virveldyrene mangler gjellehule (atrium). Vanligvis dannes det 4-5 par gjelleåpninger (maks 14). Hos landlevende dyr finnes disse bare som utposninger på fosterstadiet, hos voksne individer er de sterkt omdannet.
Et virveldyr er delt i tre regioner: et velutviklet hode med stor hjerne, en kropp og (oftest) en hale, som begynner bak anus. De har et velutviklet, lukket blodkarsystem med hjerte på buksiden (ventralt), og blodet renner fremover fra dette. Oftest finner vi to par lemmer. De er alle særkjønnet.

Sammenlignende bygning og utvikling hos virveldyr:
Skjelett, virvelsøyle, lemmer.
Virveldyr har et indre skjelett med de nyttige egenskapen at det vokser parallelt med resten av dyret. Et slikt skjelett setter langt mindre begrensninger på kroppsstørrelsen, enn f.eks hos leddyrenes ytre skjelett (kutikula). Skjelettet fungerer også som et solid muskelfeste. Hos de primitive virveldyrene, som man finner i vann, og alle virveldyr-embryoer, er skjelettet av brusk. En fordel med bruskskjelett er at det vokser fortere enn bein. Landvirveldyr trenger derimot et sterkere skjelett, dvs av bein, da man ikke har stor bruk for oppdriften i vann.
Hos slimål og niøyer er chorda beholdt, og hos niøyer ser vi en begynnende virveldannelse over chordaen. Hos moderne beinfisk er virvellegemet vokst rundt chordaen, som blir redusert eller avkuttet inne i vrivelen. Virvellegemet har en såkalt neuralbue øverst, der ryggmargen (en del av sentralnervesystemet) går igjennom. Chordaen, eller rester av den, går gjennom åpningen i midten, mens hemalbuene, som finnes på undersiden i haleregionen hos fisk, beskytter store arterier og vener som løper like under virvelsøylen. På mange av fiskens virvellegemer sitter også ribbein. Hos landlevende virveldyr reduseres chordaen stadig mer, og hos pattedyr finner vi den bare igjen som skiver mellom virvellegemene.
Finneskjelettet hos kvastfinnefisk (o.orden Crossopterygii), som er primitive beinfisk, har i motsetning til finnene hos vanlige beinfisk likehetstrekk med skjelettet i lemmene hos landlevende virveldyr. Amfibier, krypdyr, fugler og pattedyr kalles Tetrapoda (dyr med fire bein). Hos disse er fiskenes bryst- og bukfinner utviklet til lemmer som kan bære dyret på land. Grunnskjemaet for disse lemmene viser at 5 +5 tær er det primitive trekket. Nålevende amfibier har maksimalt 4 tær på forlemmene og 5 tær på baklemmene. Krypdyr har ofte beholdt 5+5. Fugler har ofte 3+4, og mangler "tå" nummer 4. og 5. på forlemmene (vingene) og tå nr. 5 på beina. Tå nr. 1 kan også være rudimentær eller mangle på fuglebeina. Mange pattedyr har beholdt 5+5. Upartåete hovdyr har 1 tå i behold (hos hest tå nr. 3) eller 3 (neshorn, nr. 2, 3 og 4). Partåete hovdyr har to (hjortedyr, nr.3 og 4.) eller fire (gris, nr. 2, 3, 4, 5)

Blodkarsystem:
Alle virveldyr har et lukket blodkarsystem, med blodårer og et muskeløst hjerte til å holde blodsirkulasjonen i gang. Særlig arteriene, men også venene, har muskler i veggene, noe kapillærene mangler. Et lukket sirkulasjonssystem har den fordelen fremfor et åpent system at blodet (med oksygen, næringsstoffer, hormoner osv) hurtigere kan dirigeres til der det trengs. Blodet opptar oksygen når det passerer gjellene eller lungene. Alle blodårer som fører blodet til fra hjertet, kalles arterier, uansett om de fører oksidert (arterielt) blod, som aorta, eller oksygenfattig (venøst) blod, som lungearteriene. Alle blodårer som fører blodet til hjertet, kalles vener, uansett om blodet er oksidert eller ikke. Arteriene deler seg opp til stadig mindre årer, kapilærer, som når frem til alle kroppens celler. Etter å ha avgitt oksygen, næring osv, samles det oksygenfatige blodet i stadig større vener og flyter via ulike årer tilbake til hjertet. Venene har klaffer på innsiden, slik at blodet bare kan flyte èn vei. En viktig vene hos virveldyr er portåren, som samler venøst blod fra tarmen og går derfra til leveren. Leveren er en "avgiftningsstasjon" og sender videre "klarert" blod til hjertet gjennom den såkalte levervenen.
Bruskfisk og beinfisk har ett krepsløp og to-kamret hjerte, ett forkammer og ett hjertekammer. Venøst blod kommer inn i forkammeret og pumpes ut gjennom hjertekammeret. Herfra går det til gjellene, der det oksideres før det fordeler seg til kroppens organer. Fisk har altså bare ett kretsløp. 
Alle landlevende virveldyr har to kretsløp. I det store kretsløpet bringes blod fra et muskuløst hjertekammer rundt til kroppens organer og samles igjen i vener som fører det tilbake til hjertets forkammer. I det lille kretsløpet bringes venøst blod fra hjertet til lungene, hvor det oksideres, og tilbake til hjertet igjen for så å bli pumpet ut i det store kretsløpet. Voksne amfibier puster med lunger og har to forkamre og ett hjertekammer. I hjertekammeret finner en derfor både oksidert blod (fra lungene) og venøst blod (fra kroppen), men det blandes bare delvis. Blodet som pumpes ut i kroppen, gir likevel ikke amfibiene maksimal oksygentilførsel. Amfibiene er derfor avhengige av en annen ånding, som hudånding, i tillegg.
Hjertet hos krypdyr har to forkamre og ett hjertekammer som er delvis skilt i to. Venøst og arterielt blod holdes nesten atskilt, slik at kroppens celler mottar mer oksygen enn hos amfibiene.
Fugler og pattedyr har 4-kamret hjerte, da hjertekammeret er delt i to helt atskilte kamre. Oksidert og ikke-oksidert blod holdes dermed atskilt i hjertet, og bare oksidert blod sendes ut i kroppen. Hos både fugler og pattedyr forlater blodet hjertet fra venstre hjertekammer og kommer tilbake fra kroppen til høyre forkammer. Herfra går det til høyre hjertekammer, som pumper blodet gjennom det lille kretsløpet via lungene tilbake til venstre forkammer og videre til venstre hjertekammer. Hos fuglene forsetter det ut i kroppen gjennom høyre aortabue, mens det hos pattedyr går gjennom venstre aortabue. Hos krypdyr og amfibier er begge buene i funksjon. 

Nyrer
Nyrene hos virveldyr er organer som regulerer volumet og sammensetningen av kroppens væsker. Dessuten fjerner de avfallsstoffer. Nyrene filtrerer, reabsorberer og sekrerer, og de virker blant annet ved at blod med stort trykk (og med avfallsstoffer, vann osv) pumpes gjennom dem.
Virveldyrenes nyrer ligger på ryggsiden, èn på hver side av virvelsøylen, og er forskjellig utviklet hos de ulike dyregruppene. I utgangspunktet er de opprinnelige, lange nyrene oppdelt i tre regioner (pro, meso og metanephros), regnet bakover i dyret. Slimål har den fremre delen (nærmest hodet) utviklet (pronephors). Hos alle virveldyrfostre er pronephros den første nyren som utvikler seg. Den degenererer imidlertid under den videre fosterutviklingen, og hos voksne fisk og amfibier er det den midterste delen (mesonephros) som er utviklet. Mesonephros finnes også hos krypdyr, fugler og pattedyr under fosterutviklingen, men degenerer siden, slik at det er den nederste delen (metanephros) som blir den endelige nyren hos disse klassene.

Befruktning og fosterutvikling
Befruktningen kan være ytre eller indre. Ytre befruktning finner vi hos de fleste beinfisk og mange amfibier, mens bruskfisk, krypdyr, fugler og pattedyr har indre befruktning. Eggleggende virveldyr med indre befruktning legger egg som er omgitt av en kapsel (bruskfisk) eller et tykt eggskall (fugler, krypdyr), og i slike tilfeller ville ytre befruktning være umulig. De fleste pattedyr føder unger, noe som selvsagt krever indre befruktning. 
Et par sentrale begreper:
Ovipar - hunnen legger egg, og avkommet utvikles utenfor moren. F.eks hos mange bruskfisk, de fleste beinfisk, amfibier og krypdyr, alle fugler og kloakkdyr blant pattedyrene.

Ovovivipar - Egget beholdes inne i moren, og fosteret utvikles inne i egget uten å få noe ekstra næring fra moren (men fra plommesekken). Egget klekkes inne i moren eller like etter at det er lagt. Eks noen krypdyr (alle norske krypdyr, unntatt buorm), en del haiarter.

Vivipar - Moren føder unger. Disse har utviklet seg inne i moren ved å få næring fra henne (via placenta, morkaken). Eksempler: de fleste pattedyr, noen haiarter.

Fisk og amfibier har vanligvis ytre befruktning, og utviklingen skjer oftest i vann. Såkalte fosterhinner mangler, bortsett fra plommesekken, som de fleste fiskefostre klekker med og som gir den næring den første tiden av larvestadiet, før de selv kan finne mat. 
Krypdyr, fugler og pattedyr har gjort seg uavhengig av utvikling i vann. Alle fugler og de fleste krypdyr legger egg, og egget legges på land. Pattedyr føder unger, med unntak av kloakkdyrene. Likevel skjer fosterutviklingen hos alle disse dyregruppene i et fuktig miljø. Dette er mulig fordi fosteret er omgitt av ekstra hinner som omslutter væske og som holder på fuktigheten. Fosteret selv ligger i en væskefylt sekk som kalles amnion. Krypdyr, fugler og pattedyr kalles derfor ofte Amniota, mens fisk og amfibier kalles Anamnia. Plommesekken er beholdt hos alle virveldyr, men hos pattedyr inneholder den ikke plomme, men en væske, og dessuten celler som senere gir opphav til blod- og lymfeceller. Fra fosterets baktarm hos Amniota vokser det ut en annen sekk, allantois. Hos krypdyr og fugler mottar denne sekken fosterets nitrogenholdige avfallsstoffer under utviklingen. Allantois tjener også som en respirasjonsorgan ved at hinnen er forsynt med et rikt blodkarnett. Hos de fleste pattedyr har den ikke oppsamlingsfunksjon, men inngår i navlestrengen. Hos pattedyr sendes avfallsstoffene i stedet til moren, via placenta og morens blodkarsystem. Ytterst, like under skallet på krypdyr- og fugleegg, ligger hinnen chorion. Den vokser delvis sammen med allantois, og dette partiet blir forsynt med et rikt blodkarnett som står i forbindelse med fosterets eget blodkarsystem. Oksygen og karbondioksid diffunderer gjennom skallet og utveksles over blodkarene. Hos de fleste pattedyr er deler av chorion omdannet til placenta (morkake), som sender tillrike fingerformete utvekster inn i morens uterus (livmor). I dette området blir det nær kontakt mellom morens og fosterets blodårer, slik at fosteret får oksygen og næring. De to åresystemene er likevel alltid atskilt. 

Systematikk
Virveldyrene deles inn i to overklasser, former uten kjever (Agnatha) og former med kjever (Gnathostomata).

Overklasse: Kjeveløse fisk eller Rundmunner (Agnatha eller Cyclostomata)
Hos rundmunner eller kjeveløse fisk er første par gjellebuer ikke spesialisert til kjever (Agnatha = uten kjever), mens de hos høyere virveldyr enten inngår i kjeveapparatet (fisk) eller danner noen av øreknoklene (amfibier - pattedyr)
Rundmunnene er ålelignende, langstrakte dyr med uparete finner. De har altså ikke bryst- og bukfinner slik som annen fisk, og de mangler også skjell. Munnen er en slags rund "sugemunn" (Cyclostomata = rund munn), som dyret suger seg fast til et bytte med ved hjelp av et muskuløst svelg. Ved hjelp av dette svelget pumpes vann inn i munnen og ut gjennom gjelleapparatet, der det avgir oksygen til gjellene. (Hos underekkene sekkdyr og lansettfisk blir derimot vannstrømmen over gjellene opprettholdt ved ciliebevegelser.) Chordaen er velutviklet gjennom hele livet. Dyrene har bruskskjelett, men dette er relativt dårlig utviklet og begrenser seg til en hjernekapsel samt tunge- og gjellebuer. Hos niøye finner vi bruskstykker like over chorda, noe som kan tolkes som en begynnende virveldannelse.
Gjellene er kuleformete sekker, som kan ha èn eller flere felles utførselskanaler på hver side (hos mange slimåler) eller egne åpninger (hos niøye). Rundmunnene har en uparet neseåpning. I motsetning til lansettfisk har de hjerte. Alle rundmunner er særkjønnete. Av 72 arter har vi i Norge bare 5, tre i saltvann og 2 i ferskvann.
Rundmunner deles inn i to klasser: slimål og niøyer (i noen systemer er det regnet som to ordener)

Klasse: Slimål (Myxini)
Slimål er marine, langstrakte, ålelignende dyr med en lav finnebrem rundt halen og forover på buksiden. De har rudimentære øyne (underutviklet), munnåpning med fire tentakler (føletråder) og uparet neseåpning med tentakler. Neseåpningen sitter fremst i på hodet og har forbindelse til munnhulen. Vannet tas inn gjennom både munnen og neseåpningen. Videre finnes 6 par gjellesekker, og hos mange arter, blant annet vår slimål, en felles gjelleåpning på hver side. 
Slimålene suger seg fast med munnen på føde eller døende fisk og spiser seg inn i disse.
Hos oss finner vi bare èn art, Myxine gutinosa. Denne er ca 40 cm lang og har en lys, rødlig farge. Den er vanlig langs kysten og i norske fjorder på bløtbunn fra 100 til 800 meters dyp. De liker seg best når det er 6-9 grader i vannet og mer enn 30 promille saltholdighet. Om dagen finnes den ofte nedgravd på bunnen i u-formete rør, men er aktiv om natten. Veggene i røret forsterkes med slim som dyret produserer i store mengder fra to rekker med slimkjertler langs buken. Slimet brukes trolig også til forsvar og til innpakking av byttedyr. Forplantningsbiologien hos slimål er lite kjent, men man vet at den produserer få - men store egg (opp til 2.5 cm) med klebrige tråder. Ungdyrene er hermafroditter, men utvikler seg til hunner, hanner eller sterile individer. 
Slimålen er en typisk åtseleter med god luktesans. Den er kjent for å ødelegge fisk som står i garn eller line. Den suger seg gjerne fast bak gjellene og skyter ut tungen, som har horntenner , ut og inn. Byttet fortæres da bit for bit, til det bare er skinn og bein igjen. Lever også av døde eller døende virvelløse dyr, som børsteormer, reker og bløtdyr.

Klasse: Niøyer (Cephalaspidomorphi)
Dette er ålelignende dyr med rygg- og halefinne. De har en kraftig munn med sugetrakt og horntenner. Navnet skyldes at det på hver side av dyret er synlig 9 åpninger: 7 seperate gjelleåpninger + 1 øye + 1 (uparet) neseåpning på ryggsiden noe bak hodespissen. Niøyene suger seg ofte fast på levende fisk og kan fortære den helt. De lever i salt- og/eller ferskvan.
Havniøye (Petromyzon marinus) kan bli 120 cm lang og er marmorert på ryggen. Den lever i sjøen, men er såkalt anadrom i likhet med laksen, dvs at den vandrer opp i elvene for å gyte om våren. Her dør den etter gyting. Ungene er ganske ulike de voksne individene: de holder seg i elvene i flere år og lever nedgravd i sandbunn. Disse ungene kalles ammocoetes-larver eller "sandeller". De har hestesko-formet munn uten horntenner, og de lever av mikroorganismer som filtreres fra vannet i gjelletarmen. Larvene ligner mye på lansettfisk i bygning og næringsopptka. Etter 6-8 år i ferskvann vandrer de ut i havet og er da 15-20 cm lange. Havniøye kan suge seg fast på laks, som den da kan bruke som transportmiddel oppover elvene. Laksen får stygge runde sår, og laks i garn kan bli fryktelig angrepet. Den kan også angripe torsk, sild osv. Havniøye finnes langs hele norskekysten, og den er også utbredt på andre siden av Atlanterhavet. I USA har kanalbyggingen forbi Niagrafossen gjort den i stand til å trenge opp til The Great Lakes, der den særlig på 50-tallet gjorde enorm skade på fiskebestanden.

  Elveniøye (Lampetra fluviatilis)
blir ca 50 cm lang. Den har en livssyklus som ligner på havniøye. Den vandrer imidlertid oppover elvene om høsten og overvintrer. Om våren gyter den, og larvene lever i sandbunn i 3-6 år. Deretter vandrer de om våren ut i havet, der de holder til langs kysten, i brakkvann og ved elvemunninger. Her har de en tilvekstperiode på 2-3 år før de, nesten kjønnsmodne, vandrer opp i elvene for å gyte. De fleste voksne dør etter gytingen. I elvene tar de ikke til seg næring, mens de i havet lever som blodsugere og åtseletere og spiser levende fisk som sild og torsk. Elveniøye forekommer langs kysten nord til Bergen og i elvene innenfor. Det finnes også ferskvannstasjonære bestander.
  Bekkeniøye (Lampetra planeri) blir ca 20-25 cm lang og lever hele sitt liv i ferskvann. De voksne holder til i elver/bekker og vandrer gjerne et stykke oppover for å gyte. Bekkeniøye er kjønnsmoden ved metamorfosen fra larvestadiet, og de voksne tar ikke til seg føde. De dør etter gyting. Denne arten snylter ikke på fisk, og man finner den på Øst- og Sørlandet.
  Arktisk niøye (Lampetra planeri) finnes i Pasvikelva (elv i Finnmark). Både anadrome og ferskvannsstasjonære former finnes. Arten blir vanligvis 18-35 cm lang. 
I en del litteratur regnes de siste 3 artene som underarter av niøye (Lampetra fluviatilis). 

Overklasse: Virveldyr med kjever (Gnathostomata) 
Gnatho-stomata = Kjeve-munn.  
Kjevene har utviklet seg fra de fremre gjellebuene, som er støtteapparat for gjellene. De kjeveløse virveldyrene var henvist til å ernære seg ved slamsuging eller ved å raspe løs mat. Dyr med kjever kan angripe levende dyr og spise dem, bite av planter og bruke tennene til å forsvare seg selv med.
Samtidig med kjever så begynte og parete (dvs høyre og venstre) ekstremiteter å utvikle seg. Disse er blitt til bryst- og bukfinner hos fisk og til lemmer hos landlevende virveldyr.
Virveldyr med kjever kan deles inn i de seks klassene bruskfisk, beinfisk, amfibier, krypdyr, fugler og pattedyr. Det er nylig blitt gjort en revisjon av systematikken hos fisk - som har ført til å at bruskfiskene er blitt delt inn i 10 ordener. Videre er klassen beinfisk blitt fjernet til fordel for to nye klasser, kjøttfinnefisk og strålefinnefisk. De forskjellige artene er blitt omgruppert i en rekke nye ordener. Her brukes den innarbeidete systematikken. Norge har ca 300 reproduserende arter av "fisker", inkludert de kjeveløse og brusk- og beinfisk.

Klasse: Bruskfisk (Chrondrichthyes) 
Bruskfisk har et indre skjelett av brusk. Nytt i forhold til rundmunner er at bruskfisk har kjever, parete ekstremiteter ("lemmer") og parete lukteorganer, samt virvellegemer (av brusk) rundt chorda. De fleste bruskfisk lever i havet, men det finnes noen ferskvannsformer i Amazonas. 
Bruskfisk har vanligvis fem par gjellespalter uten gjellelokk (havmus har gjellelokk). Bak øyet hos hai og rokker sitter en liten åpning, sprøytehullet, som rester etter første gjellespalte. Munnen er tverrstilt og sitter et stykke under snutespissen. Halefinnen er asymetrisk, og den øvre fliken er størst. Kroppen er dekket av placoidskjell, dvs skjell (hudtenner) med bakoverrettet pigg.
Bruskfisk nøytraliserer ammoniakk, som er et giftig nedbrytningsprodukt fra proteiner, ved å omdanne den i leveren til urinstoff. Dette stoffet løses i blodet og gir sammen med andre salter blodet det samme osmotiske trykket som havvannet omkring. Bruskfisk får derfor ikke de osmotiske problemene som beinfisk har. Alle bruskfisk mangler svømmeblære, men mange har oljefylt lever som gir fisken en viss oppdrift. Både den asymmetriske halefinnen, det brede hodet og de flate brystfinnene hjelper dessuten haiene til å få løft under svømmingen. Samtlige bruskfisk har indre befruktning, med få, store og plommerike egg. Noen legger egg (er ovipare) mens andre føder unger (er ovovivipare eller vivipare).
Eggleggende bruskfisk i norske farvann er småflekkete rødhai (Scyliorhinus caniculus) (18-20 egg), hågjel (Galeus melanostomus) (2 egg), alle skater (egentlige rokker) og havmus (Chimaera monstrosa) (2 egg). Eggene omgis av en hornaktig eggkapsel. Fosteret fullfører utviklingen inne i denne, der det får næring fra plommen.
"Ungefødende" bruskfisk i norske farvann er alle våre haiarter, unntatt de overnevnte. Eks er håbrann (sildehai, Lamna nasus), med 1-4 unger, pigghå (Squalus acanthias) med 4-8 unger og brugde (Cetorhinus maximus) med inntil 6 unger. Her klekker egget i morens uterus ("livmor"). Hos mange haier vokser fosterets plommesekk inn i livmorveggen slik at fosteret får næring og oksygen fra moren. Disse artene er vivipare.
Bruskfisk deles inn i to underklasser, med haier og rokker i den ene og havmus i den andre. Den videre oppdelingen varierer en del i litteraturen. 

Underklasse: Haier og rokker (Elasmobranchii)
Orden: Haier (Lamniformes)
Hai kjenner de fleste igjen, gjerne pga Shark Week på Discovery Channel eller Jaws filmene. De har en langstrakt og strømlinjet kropp med spiss snute, tverrstilt munn på undersiden av hodet, synlige gjellespalter (uten gjellelokk) langs sidene og en velutviklet øvre haleflik. Et stykke bak øyet sitter sprøytehullet, som fører inn til en rudimentær gjelle. Haiene puster ved å ta vann inn i munnen og presse det ut gjennom gjellespaltene, der gjellene sitter. I munnen har de flere rekker med kjevetenner, hvorav den ytterste rekken er i bruk. Denne blir etter hvert erstattet av de indre rekkene, som bøyer seg utover. Haiene er rovdyr, og fisk, krepsdyr og bløtdyr (og noen surfere) er vesentlig del av næringen. Vår største haiart, brugde, lever av plankton som den filtrerer ut av vannet ved et nettverk av fine gjellestaver. Dette illustrerer at det kan lønne seg å være vegetarianer. Da haiene mangler svømmeblære, må de være i bevegelse for å ikke synke.
Åtte arter kan sies å tilhøre norske farvann. Av dem er pigghå (Squalus acanthias) den økonomiske viktigste (ca 1 m lang), så håbrann (Lamna nasus) (opptil 3,5 m). I tillegg til kjøttet bruker man også leveren hos noen arter til tran. Noen haier legger egg, andre føder unger. 

Orden: Rokker (Rajiformes)
Noen kaller denne ordenen for skater.
Dette er en stor orden med mange familier. Våre 11 norske arter hører alle til skatefamilien.
Skatene er flate bruskfisk med lang, smal hale. Brystfinnene er store og brukes til bølgende svømmebevegelser, omtrent slik fuglene bruker vingene under flukt. På undersiden sitter fem par gjellespalter uten gjellelokk, 2 neseåpninger og munnen. Skatene ligger ofte nedgravd i sanden og spiser småkreps, ormer og fisk. De tar vann inn gjennom sprøytehullene på oversiden, og vannet kommer ut gjennom gjellespaltene. Alle skatene legger egg som er omgitt av en eggkapsel med fire hule hjørner for vanngjennomstrømning. Kapselen legges på bunnen. Ungene klekker etter 4-14 mnd.
Arter av økonomisk betydning i norske farvann er storskate (Raja batis) og piggskate (Raja clavata), begge med veldig velsmakende kjøtt. Kloskate (Raja radiata) er den vanligste arten. 

Underklasse: Helhoder (Holocephali)
Orden: Havmus (Chimaeriformes)
Rimelig omstritt systematisk plassering her. Typiske bruskfisktrekk er bruskskjelett, munn på hodets underside, indre befruktning og eggkapsel. Beinfisktrekk er gjellelokk over gjellespaltene, fire par gjelleåpninger, ikke kloakk (dvs anus er skilt fra urin og kjønnsåpning) og ikke sprøyethull.
Det finnes bare en art i Norge, havmus (Chimaera monstrosa). Den er vanlig langs hele kysten, på bløtbunn fra 50 m og nedover, oftest på 300-500 meters dyp. Arten er lett kjennelig på sin lange piskformete hale. Foran ryggfinnen sitter en pigg forbundet med en giftkjertel. Fisken kan bli ca 150 cm lang, medregnet halepisken. Den spiser bunndyr (muslinger, krepsdyr, pigghuder, fisk). Eggkapselen plasseres på bunnen. Havmusen har i dag ingen økonomisk betydning - men tidligere ble leveren brukt til olje (husmedisin)

Klasse: Beinfisk (Osteichythyes eller Teleostomi)
Beinfiskene har skjelett av bein. De klassifiseres på ulike måter. En vanlig måte er å gruppere dem i to underklasser, med de spesielle lungefiskene og kvastfinnefisk i den ene og de resterende beinfiskene i den andre. Det er beskrevet ca 18 150 arter av beinfisk, i Norge finner man ca 172 av de. 129 lever i saltvann, 43 i ferskvann (11 innførte). Totalt er det registrert 299 reproduserende "fiskearter" i Norge (totalt av rundmunner, brusk-,bein-,salt- og ferskvannsfisk). 

Underklasse: Kjøttfinnefisk (Sarcopterygii)
Her finner vi kvastfinnefisk og lungefisk. Mange regner dette som to underklasser.

Underorden: Kvastfinnefisk (Crossopterygii)
Disse har en viktig rolle i virveldyrenes historie, da man regner med at de er stamfaren til landdyrene. Skjelettet i bryst- og bukfinnene, med armlignende skaft, minner om skjelettet i amfibienes lemmer, og skiller seg således ut fra finnene hos vanlige fisk. Det finnes bare èn nålevende art av kvastfinnefisk, blåfisk (Latinmeria chalumnae), som for første gang ble funnet i 1938 på store dyp utenfor Madagaskar. 

Overorden: Lungefisk (Dipnoi)
Dette er tropiske ferskvannsfisker, med èn slekt i Amerika, èn i Afrika og èn i Australia. Svømmeblæren fungerer som lunge når det er dårlig med vann. Det er usikkert om lungefiskene utviklingsmessig har forbindelse med overgangen til landlevende virveldyr (amfibier). De representerer kanskje en sidegrein som ikke førte til noe nye former.  

 Underklasse: Strålefinnete fisk (Actinopterygii)
Strålefisk deler man ofte inn i 2-4 overordener. Vi deler de inn i 2 :

Overorden: Primitive strålefinnete fisk (Chondrostei)
Her finner vi stør (Acipencer sturio). I Norge finner vi ingen fra denne gruppen. I følge http://www.fiskipedia.no/node/54#.VR2BIPmUcpU ble det fanget en i Langesund i 2008, så de kommer kanskje på besøk fra tid til annen. De er sterkt utrydningstruet pga rogn brukes til kaviar, men finnes langs de fleste kyster i Europa. 

Overorden: Moderne beinfisk (Neopterygii)
Over 95% av nåtidens fisker hører til denne gruppen. De skiller seg fra bruskfisken ved å ha et skjelett av bein, fire par gjeller dekket med gjellelokk, munnen helt foran på hodetspissen (terminalt) og en halefinne som er tilsynelatende symmetriske. Andre spesielle trekk er :

Bygning og funksjon:
Finnene. Bryst- og bukfinner kalles parete finner (en høyre- og en venstrefinne av hver) og tilsvarer for- og baklemmer hos landlevende virveldyr. Disse parete finnene er festet til henholdsvis skulderbeltet, som er forbundet med kraniet, og bekkenbeltet, som sitter løst i muskulaturen. Antall uparete finner, dvs. rygg- og gattfinner, kan variere. Alle finner som sitter bak gattet (tarmåpning), kalles gattfinner. 
Finnene er støttet opp av bevegelige finnestråler, som kan legges ned (i motsetning til hos bruskfisk). Det er to typer finnestråler, leddstråler og piggstråler. Leddstrålene finnes i såkalte bløtfinner. Strålene er bløte å ta på, er leddelte og otfe oppdelt i flere greiner øverst. Slike finner har f.eks torskefisk og laksefisk. Piggstrålene finnes i piggfinner. De er stive og spisse å ta på, og er ikke leddelte eller oppdelte. Piggfinnefisk som abbor og berggylt har piggfinner (og evnt bløtfinner i tilegg). Alle laksefisker (unntatt gjedde) har dessuten en liten kjøttaktig finnelapp bak ryggfinnen. Denne kalles en fettfinne ("laksefiskenes adelsmerke") og mangler finnestråler.
Fisker svømmer ved å bevege kroppen fra side til side, slik at en bølgebevegelse forplanter seg gjennom kroppen fra hodet til halen.
Halefinnen hjelper med å skyve kroppen fremover og bremser samtidig svingningene slik at svømmingen blir jevnere og mer effektiv. Rygg- og gattfinner er først og fremst stabilisatorer, slik at fisken unngår å rulle, f.eks når den skifter retning. Laksefiskenes fetthinne bidrar nok til å ha redusere vannmotstanden, ved å regulere de små stømvirvlene langs ryggen. Bryst- og bukfinnene brukes vanligvis til å bremse og styre med. Hos arter der bukfinnene sitter langt foran, f.eks hos torskefisker, utgjør disse fire finnene samlet en effektiv brems, der bukfinnene samtidig motvirker brystfinnenes løft. Dette løftet er viktig hos primitive fisker uten svømmeblære.

Skjell er forbeininger i huden. De ligger taklagt og er overtrukket med overhud (epidermis). Da skjellene hele tiden må dekke kroppen, vokser de parallelt med den. Det finnes to typer skjell: glattskjell (cucloide) og piggskjell (ctenoide). Den første typen finner vi hos f.eks laks, mens piggskjellene, som har tannet bakkant, ofte finnes hos fisk med piggstråler - f.eks abbor. I skjellene dannes vekstsoner, med tettliggende ringer om vinteren og lenger avstand mellom ringene om våren. Skjellene kan med en del øvelse brukes til å bestemme alderen på fisken, nesten som årringene på trær. Fungerer best på yngre fisk, da de gamle slutter å vokse etter en stund. Fiskens øresteiner (otolitter) og gjellelokk kan også brukes til aldersbestemmelse. Skjellene kan også brukes til å bestemme gytetid og hvordan fisken har vokst.

Sidelinjen er et av fiskens sanseorganer. Den registrerer trykkforandringer i vannet, f.eks ved bevegelse i vannmassene. Den tilsvarer øret (hørsel) hos landlevende virveldyr. Sidelinjen består av en langsgående kanal på hver side av fisken, nedsenket under huden, og fylt med slim. Fra denne kanalen går små sidekanaler opp til overflaten (gjennom skjellene). Nerver ligger like under den langsgående kanalen og registrer trykkforandringene i vannet. Hos noen fisk er sidelinjen godt synlig (f.eks hos karpefisk), hos andre er den utydelig (f.eks sildefisk). 

Indre bygning. Viktige trekk her er nevnt tidligere under "sammenlignende bygning og utvikling hos virveldyr" litt tidligere. Maten kommer inn via svelget og et kort spiserør ned i magen, der nedbrytningen starter ved hjelp av blant annet saltsyre. Ved overgangen mellom mage og tarm har mange beinfisk en krans av blindsekker (appendices pyloricae), som produserer fordøyelsesvæsker. Etter magen kommer tynntarmen, der fordøyelsen fullføres ved hjelp av enzymer fra tarmveggen, leveren og bukspyttkjertelen. Den siste ses som et diffust, farget vev i første tarmslynge, og kan mange som eget organ hos noen fiskearter. Leveren er forbundet med tarmen via gallegangen og galleblæren (mangler hos noen). Milten ligger løst i bindevevet, men har rik blodtilførsel. Tynntarmen munner ut i en liten endetarm. I motsetning til bruskfiskene har beinfisk ikke kloakk. 

Gjeller og osmoseproblemer. Beinfisk har fire gjeller på hver side. Ved hjelp av muskelbevegelser tas vann inn i munnen og pumpes ut mellom gjellene. Noen fisk klarer ikke å pumpe nok vann over gjellene. De løser problemet med å svømme hurtig med åpen munn (sild, makrell, makrellstørje). Hver gjelle er todelt, består av rader med gjelleblader og er festet til gjellebuen, som inneholder blodårer. Blodet går fra hjertet til gjellene og derfra videre ut i kroppen. Fisk har altså bare ett krettsløp.
Hos en del planktonspisere virker gjelleapparatet som en sil til oppfanging av næring (sild, makrell, røye).
Gjellene har en annen viktig funksjon i tillegg til gassutveksling. Fiskene har et osmotisk problem, på samme måte som nevt under de encellete dyrene.
I sjøen er det osmotiske trykket 2-3 ganger større enn i fiskens kroppsvæske. Dette fører til at marine beinfisk blir tappet for vann på grunn av osmose. Fisken kompenserer ved å drikke vann og skille ut det overflødige saltet den da får i seg (natrium, klor, kalium) via gjellene (saltutskillende celler). Andre salter (magnesium, sulfater, kalsium) skilles ut med feces eller i urinen. Mange saltvannsarter mangler nyrer; andre har nyrer med et redusert filteringsapparat (glomerulus).
Ferskvannsfisk har det motsatte problemet: det osmotiske trykket i fiskens kroppsvæske er ca 100 ganger større enn i vannet. Ved osmose vil vann trenge inn i fisken på tynnhudete steder. Ferskvannsfisken kvitter seg med overflødig vann gjennom en vannrik urin. Salter den mister, opptas blant annet aktivt via gjellene (saltabsorberende celler). Hos ferskvannsfisk blir salter dessuten reabsorbert i nyrenes filtreringsapparat.

Svømmeblære. Fisk er i utgangspunket tyngre enn vann, så for å unngå å ligge på havbunnen hele livet sitt så fungerer svømmeblæra som et hydrostatisk organ: den gir fisken oppdrift o gjør at den kan holde seg flytende i vannet på forskjellige dyp uten å bruke energi på å svømme hele tiden. Bunnfisk og dypvannsfisk mangler oftest svømmeblære (ulker, flyndre, steinbitt). Dette gjelder også noen pelagiske arter (makrell). Svømmeblæren ligger helt oppunder ryggsøylen og er dannet som en avsnøring fra svelgtaket eller spiserøret (som lungene hos landlevende virveldyr). Hos noen, særlig de mer primitive fiskene, er forbindelsen til svelget beholdt (phytostome fisk). Hit hører sildefisker, laksefisker, karpefisker, ål osv. Hos andre er forbindelsen mellom svelget og svømmeblæren vokst igjen (physocliste fisk), f.eks hos torskefisk, abbor og uer. 
Gassene i svømmeblæren er de samme som i luft, men i et annet forhold (O2, N2, CO2). Forholdet avhenger av dypet, f.eks er det ca 83% N2 og 2% CO2 ved overflaten, mens i dypet er det ca 99% O2.
Hos fisk med lukket svømmeblære finnes en luftkjertel eller gasskjertel i gulvet av svømmeblæren. Dette er et særlig blodrikt område der blodet har svært høyt gasstrykk og skiller ut gass til svømmeblæren, særlig O2. I taket av en slik svømmeblære finnes "ovalen" (det ovale vindu), et tynnvegget parti med en lukkemuskel, der gass avgis til blodet.
Når fisk stiger mot overflaten, minker det ytre trykket slik at svømmeblæren utvider seg. Etter som volumet til svømmeblæren øker, får fisken større oppdrift og vil forsette å stige stadig raskere. Dette forhindres ved at gass avgis fra svømmeblæren. Physostome fisk avgir gass fra svømmeblæren gjennom svelget. Physocliste fisk avgir gass fra svømmeblæren til blodet gjennom ovalen.
Når fisk svømmer nedover mot større dyp, øker det ytre trykket. Svømmeblæren blir automatisk presset sammen. Dette gir fisken mindre oppdrift og vil føre til at fisken forsetter å synke. Mottrekket er å fylle svømmeblæren med mer gass. Physostome fisk kan trolig gjøre dette ved å sluke luft, selv om det neppe er hele forklaringen. Physocliste fisk avgir gass fra blodet i gasskjertelen til svømmeblæren.
Svømmeblæren avgir eller fylles altså med gass som følge av at fisken endrer posisjon i vannet. Svømmeblærens volum er derfor tilnærmet konstant selv om fisken veksler mellom forskjellige dyp. Ved hjelp av svømmeblæren kan altså fisken holde seg flytende på et bestemt dyp uten å måtte svømme. 
Svømmeblæren er mindre hos saltvannsfisk enn hos ferskvannsfisk, da det kreves mindre for å holde seg flytende i saltvann. Hos karpefisk er svømmeblæren todelt og forbundet med det indre øret via spesielle knokler. Den virker her som en resonanssekk, som gjør at fiskens hørsel blir bedre.

Formering. De fleste beinfisk er særkjønnete og har ytre befruktning. De legger egg (rogn), som befruktes i vannet av hannens sæd (melke). Slike fisk er altså ovipare.  Noen har indre befruktning og er "ungefødende" (ovovivipare), f.eks uer. Flere akvariefisk er også ovovivipare, f.eks guppy, molly og sverddrager, som alle tilhører såkalte levendefødende tannkarper. 
Hvor mange egg som gytes, har ofte sammenheng med hvor eggene blir plassert. Fisk med pelagiske egg. som svever fritt i vannet og lett blir næring for andre dyr, gyter enorme mengder (brisling, torsk). Andre fiskearter har tyngre egg, som synker til bunns. Disse gyter færre egg (laks, ørret, røye). Endelig har noen arter yngelpleie og gyter da enda færre egg (rognkjeks, tagnål, stingsild). 
Saltvannfisk i åpent hav legger mange, små gjennomsiktige egg som flyer. Arter knyttet til kysten legger ofte større, færre, plommerike egg som festes til vegetasjonen, graves ned eller passes på.
Ferskvannsfiskenes egg er sjelden flytende, men festes til vegetasjonen og bunn. En del ferskvannsarter passer også på eggene sine, og legger da gjerne færre egg.
Fra egget klekker en fiskelarve, som ofte er forsynt med en nistepakke i form av en plommesekk. Først når denne næringen er oppbrukt, må larven selv finne mat.
Noen arter lever lenge og gyter mange ganger, f.eks torsk, sild og ørret. Andre har forholdsvis lang oppvekstperiode, men gyter stort sett bare èn gang, f.eks laks og ål. Så finnes det også de med kort livssyklus, som derfor bare gyter èn eller få ganger i løpet av livet, f.eks brisling og lodde. 
Fisk vokser ofte gjennom hele livet, også etter at de har oppnådd kjønnsmoden alder. 

Ferskvannsfiskenes innvandring og utbredelse i Norge
Utbredelsesmønsteret for ferskvannsfisk i Norge gjenspeiler at fisk vandret inn i landet etter siste istid på ulike steder og til ulike tider etter at isavsmeltingen startet (dvs for ca 14 000 år siden).
Vestlige innvandrere: røye, ørret, trepigget stingsild, laks, ål, havniøye.
De første ferskvannsfiskene innvandret til Norge fra havet i vest etter hvert som isen langs kysten smeltet. De vandret inn i landet langs hele kysten og tilpasset seg helt eller delvis et liv i ferskvann. Noen av dem er såkalte anadrome, dvs at de vokser opp i saltvann, men gyter i ferskvann (laks, ørret, røye, havniøye), mens andre er katadrome og vokser opp i ferskvann men gyter i saltvann (ål). Trepigget stingsild gyter både i salt og ferskvann.
De fleste av våre ferskvannsfisker kom imidlertid østfra, via Sverige og Finland. Da de vestlige innvandrerne kom, var Østersjøen et saltvannshav og en effektiv barriere for spredning av ferskvannsfisk østfra. Senere, omkring 7000-5500 år f.kr., var imidlertid Østersjøen et ferskvannshav, Ancylussjøen. I denne perioden vandret en rekke ferskvannsfisk inn i Norge via Ancylussjøen og svenske/finske vassdrag.

Østlige innvandrere: Vi deler disse inn i tre grupper:
Finnmarksfiskene: sik, abbor, lake, gjedde, harr, ørekyt, nipigget stingsild, elveniøye,
Disse artene var de første som innvandret fra øst. Innvandringen foregikk både i nord, til Finmark, og i sør, til Femundstraktene via Vänern og Glomma. I sør kom de sammen med ørret og røye. Nipigget stingsild vandret inn bare i nord. 
Mjøsa-Storsjø-fiskene: mort, lagesild, krøkle, brasme, laue, gullbust, vederbuk, steinsmett, hork, hornulke.
Disse innvandret noe senere enn Finnmarksfiskene og spredde seg fra Vänern via Vingsjøen og Glomma. De finnes stort sett fra Storsjøen/Mjøsa og sørover i Akershus og Østfold. 
Øyern-Østfold-fiskene: flire, gjørs, stam, asp, sørv
Dette er de siste innvandrerne, de er relativt varmekjære og kom inn i landet etter at forbindelsen Glomma-Vänern ble brutt (ca 6500 år f.kr). Trolig kom de fra sør, langs kystvassdragene. Disse artene finnes i Østfold og Akershud og ikke nord for Øyern. 

Utsatte arter: karpe, karuss, suter.
På Vestlandet mangler abbor, gjedde og karpefisk, med mindre de er satt ut. En bør være oppmerksom på at en rovfisk som gjedde i årenes løp er satt ut mange steder for å ødelegge naboens gode fiskevann! 

Systematikk: Her kommer vi til å nevne et utvalg av norske fiskeordener. 

Orden: Sildefisker (Clupeiformes)
Sildefiskene har store skjell, èn kort ryggfinne, dypt innhakk i halefinnen og små tenner. De mangler fettfinne, og har utydelig sidelinje. 
Sild (Clupea harengus) finnes i alle verdenshav, men opptrer i ulike "stammer", som ikke blandes. Den er en typisk planktonspiser. Sild som tilhører den atlantoskandinaviske sildestammen, har gyteområder langs norskekysten. Eggene gytes i januar-februar nær havbunnen, der de synker til bunns og kleber seg til hverandre eller til hardbunn. De fleste av de nyklekte larvene driver nordover, men en del vandrer inn i fjordene. Ett år gammel småsild kalles mussa. Larvene driver helt nord til Barentshavet, som er sildestammens oppvekstområde. De utvikler seg via såkalt bladsild (ca 1.5 år gammel) til ikke-gytemoden feitsild (2,5-4,5 år gammel). Feitsilda holder seg i Barentshavet til den er minst 4 år gammel. Den vandrer så tvers over Norskehavet til sitt vinteroppholdssted sør for Island. Dette er et av verdens rikeste produksjonsområder. Herfra vandrer så silda inn til norskekysten vinterstid (januar-februar) for å gyte. Etter gytingen vandrer de voksne tilbake igjen til vinteroppholdsstedet ved ved Island, og derfra foretar de næringsvandringer nordover mot Svalbard. Silda lever lenge og har årlige gytevandringer inn til norskekysten. På 70-80-tallet var bestanden liten og vandringen både til Barentshavet og til vinteroppholdsstedet stoppet opp. Silda ble i stedet stående i fjordene, der den beitet ned plankton. Fravær av sild i de nordlige og vestlige havområdene hadde betydelig effekt på dyrelivet i havet, blant annet på torske-,lodde-,sjøfugl- og selbestanden. 
Brisling (Sprattus sprattus) er en liten (12-13 cm lang) planktonspisende sildefisk. Eggene er i motsetning til sildeeggene pelagiske (flyende) og gytes i sørøstlige deler av Nordsjøen og er i Skagerrak i mai-juni. Larvene driver nordover med havstrømmene, innover i Oslofjorden og inn i fjordene på Vestlandet. Brisling fiskes hos oss som ettåringer ("brislingsardiner") eller som kjønnsmodne toåringer ("ansjossardiner" = norske sardiner). På sensommeren/høsten ser en ofte lysbåter i fjordene på brislingjakt. Brislingen blir ikke så gammel (maks 7 år)
Sardiner og ansjos forekommer ikke hos oss, men lenger sør, f.eks i Middelhavet.
Andre norske sildefisker er stamsild og maisild

Orden: Laksefisker (Salmoniformes)
Alle laksefisker unntatt gjedde er lett gjenkjennelige på den stråleløse fettfinnen bak ryggfinnen. Laksefiskene deles inn i fire familier: laksefamilien (11 arter), loddefamilien (2 arter), vassildfamilien (2 arter) og gjeddefamilien (1 art). Gjedde regnes for øvrig ikke alltid som laksefisk.

I Norge finnes laksefisk både i saltvann og i ferskvann:
Saltvann: strømsild, vassild, lodde.
Ferskvann: røye (ferskvannsrøye), harr, lagesild, krøkle, ørret (innsjøørret og bekkørret), sik, gjedde.
Anadrome arter (vandrer fra saltvann til ferskvann for å gyte): laks, ørret (sjøørret), røye (sjørøye)

Laks (Salmo salar) vandrer som kjønnsmoden fra havet oppover elvene i mai-juli. Den gyter i oktober-november, og de fleste dør etter èn gyting. Lakseyngelen blir i elva 2-5 år før den sm smolt vandrer ut i havet, der den blir kjønnsmoden. Dette tar 2-3 år.
Ørret (Salmo trutta) forekommer i flere former:
Sjøørret har en biologi som ligner laksens, men gyter hvert år.
Innsjøørret og bekkeørret lever hele sitt liv i ferskvann og gyter i rennende vann. 
Røye (Salvelinus alpinus) er en arktisk art. Den finnes i to varianter: sjørøye, som er anadrom og ligner sjøørreten i sin biologi, og "ferskvannsrøye", som er stasjonær og gyter i stille ferskvann.
Gjedde (Esox lucius) regnes til laksefiskene selv om den ikke har fettfinne. Gjeddas hode er trukket ut i et karakteristisk "nebb". Den har store tenner og èn ryggfinne langt bak. Den er en stor rovfisk i ferskvann og gjemmer seg ofte i vegetasjonen for å overaske et byttedyr (mest fisk) som svømmer forbi. 

Orden: Karpefisker (Cypriniformes)
Karpefisker er alle ferskvannsfisker med bare èn ryggfinne og èn gattfinne, tydelig sidelinje og bukfinne langt bak. De mangler kjevetenner. Svømmeblæren er todelt og forbundet via knokler med fiskens indre øre.
Karpefiskene er en relativt vanskelig gruppe, systematisk sett. Artsbestemmelsen baseres delvis på antall skjell langs sidelinjen. Bortsett fra ørekyte, som også finnes i Finnmark, har alle en sørøstlig utbredelse i Norge. Utbredelsen til norske karpefisker er nevnt ovenfor under omtalen av ferskvannsfiskenes innvandring og utbredelse.
Norske karpefisker: ørekyt, mort, brasme, laue, gullbust, vederbuk, flire, stam, asp, sørv, (karpe, karuss, suter)

Orden: Torskefisker (Gadiformes) 
Hos torskefisker sitter bukfinnene langt fremme, på strupen foran brystfinnene. De har 1-3 ryggfinner. Noen arter har skjeggtråd. Dette er den økonomisk viktigste fiskegruppen i Norge.
Torsk (Gadus morhua) er delvis en bunnfisk og lever av annen fisk (f.eks lodde og sild) og virvelløse dyr (krepsdyr, bløtdyr, leddormer, mm). Av torsk finnes flere stammer. Hos oss er den norsk-arktiske stammen og kysttorsk viktigst. Den første har oppvekstsområdene sine i Barentshavet. Om vinteren kommer den som kjønnsmoden (skrei) inn til Finnmarkskysten og Lofoten, der den gyter i mars. Eggene er pelagiske (flyter). Yngelen driver med kyststrømmen nord til Barentshavet. Nyklekket torskeyngel er svært avhengig av tilgang på naupliuslarver av hoppekrepsen raudåte. I mai-juni vandrer den kjønnsmodne torsken tilbake til de nordlige havområdene. Kjønnsmoden torsk (fra den er 7 år gammel) vandrer og gyter hvert år. 4-5 år gammel torsk vandrer dessuten inn til Finnmarkskysten om våren for å beite på lodde. Torsken kalles da loddetorsk. 
Kysttorsk vandrer stort sett ikke. Den holder seg i fjordene. I nordnorske fjorder kan kysttorskens yngel skilles fra skreiyngel blant annet ved at sistnevnte finnes på dypere vann. Kysttorsken i Oslofjorden blir kjønnsmoden etter 4-5 år.

Noen av de vanligste norske torskefiskene er:
Tydelig skjeggtråd: torsk, sypike, brosme, tangbrosmer, lange.
Liten eller rudimentær skjeggtråd: hyse (= kolje), øyepål, sei, lake.
Uten skjeggtråd: hvitting, lyr, lysing, kolmule
Bortsett fra lake finnes alle norske arter i saltvann.

Orden: Ulkefisker (Scorpacniformes)
Hode og kropp har pigger eller beinplater.
I Norge finner vi 6 familier: uer-, knurr-,ulke-,paddeulke-,panserulke- og rognkjeks/ringbukfamilien.  

Familie: Ulker (Cottidae)
Inneholder både saltvanns- og ferskvannsarter, f.eks vanlig ulke i saltvann og steinsmett i ferskvann.

Orden: Piggfinnefisker (Percomorphi)
Piggfinnefisker er en svært stor gruppe. Artene har finner med piggstråler (og evnt. også bløtfinner) og vanligvis piggete skjell. Svømmeblæren er physoclist eller mangler. I Norske farvann er 29 familier representert, kan nevne et par:

Familie: Abborer (Percidae) 3 ferskvannsarter (abbor, gjørs, hork)

Familie: (Berggylter eller leppefisker (Labridae) 6 saltvannsarter, f.eks berggylt

Familie: Makreller (Scombridae) saltvannsarter, f.eks makrell og makrellstørje (= tunfisk)

Familie: Kutlinger (Gobiidae) Saltvannsarter, f.eks tangkutling

Familie: Steinbiter (Anarhichadidae) 3 saltvannsarter, f.eks gråsteinbitt

Til piggfinnefiskene finner vi også vanlige akraviefisker som cichlidene (fam. Cichlidae)

Orden: Flyndrefisker (Pleuronectiformes) 
Bunnfisk som er flattrykte fra siden (i motsetning til skatene) og som ligger enten på høyre eller venstre side. Begge øynene har vandret over på den ene siden under larveutviklingen. RYggfinnen og gattfinnen er lange, og gattet sitter langt fremme. Larvene har normalt utseende. Flyndrefisker mangler svømmeblære og lever av bunndyr. Bortsett fra skrubbe, som tåler brakkvann, er flyndrene saltvannsfisker.
Kan deles inn i tre familier:
Familie: Flyndrer (Pleuronectidae) f.eks rødspette, kveite og skrubbe 

Familie: Varer (Scophthalmidae) med f.eks piggvar

Familie: Tunger (Soleidae) med f.eks tunge 

Litt diverse rekker av Protostomia, Coelomata

Da var det et par rekker med virvelløse dyr under Protostomia som vi skal såvidt nevne. De fleste er rimelig like leddormer og/eller leddyr.

Rekke: Pølseormer (Sipuncula)
Marine bunnformer, ca 15-30 cm lang. Rimelig nært beslektet leddormer, men mangler segmentering og børster. Ca 25 norske arter


 

Rekke: Krokbærende pølseormer (Echiura)
Dette er også marine bunnformer, som varierer fra et par mm til 50 cm lange. De har lang, ikke-retraktil proboscis (snabelen). I norske farvann finner vi 4 registrerte arter. 


 

Rekke: Skjeggbærere (Pogonophora)
Rimelig nylig oppdaget dyregruppe. Marine ormer, med langstrakte kropper med tentakler på hodepartiet og en leddelt bakpart med børster. De lever i loddrette kitinrør, gjerne i dypt hav. De er vanligvis mellom 5-85 cm lange, med en diameter på under 1 mm. De mangler munn og tarmkanal. De har symbiotiske bakterier, som fra karbondioksid bygger opp en del av det organiske materialet de trenger. Bakteriene får energi til dette ved oksidering av hydrogensulfid. Den systematiske plasseringen er rimelig usikker, men de virker beslektet med leddormene. Stor utbredelse i alle hav, og man finner de i vestnorske fjorder. Er nok 6 norske arter.

Rekke: Tungeormer (Pentastomida)
Parasitter i respirasjonssystemet hos virveldyr. Ofte 1-13 cm lange, og har likheter med både leddormer og leddyr.


 

Rekke: Fløyelsdyr (Onychophora)
Kalles også silkedyr, og er rundt 1,5-15 cm lange. Fløyelsaktige dyr med et par antenner og mange uleddete bein. Finnes på fuktige, bladrike områder som f.eks i regnskogen, og er godt utbredt i den sørlige halvkule - men ikke i Norge.


 

Rekke: Mosdyr (Ectoprocta)
Små dyr som lever i vann og ligner litt på planter. De er fastsittende, og danner kolonier. Hvert individ, ofte under 0.5 mm langt, har en tentakkelkrans som den bruker til å ta opp næring. Dyret sitter i et lite rom av kalk eller av et hornlignende stoff, med et lokk. Den ytre bygningen kan ligne på nesledyrenes, men kroppsveggen er bygd opp av ektoderm, mesoderm (ringmuskler, lengdemuskler) og endoderm - nesledyrene har bare 2 kimlag. Videre har de ekte kroppshule og gjennomløpende tarmkanal, med anus nesten rett ved munnen, men utenfor tentakkelkransen. Man tror mosdyrene har utviklet seg fra ormelignende forfedre; de ligner f.eks mye på noen pølseormer innen Protostomia. 
Mosdyrene fanger små organismer med sine ciliekledde tentakler. De fleste er hermafroditter og har planktoniske larver. Mosdyrene er vanligst i havet, men noen finnes også i ferskvann. Noen danner "ruteformete", tynne belegg på stein og tang i fjæra. Andre er bladformete og kan ligne alge eller mose. I ferskvann kan mosdyrene danne geleaktige belegg på kvister og blader. 280 norske arter, 10 i ferskvann.
 Død koloni

 

Rekke: Pigghuder (Echinodermata)
Utelukkende marine dyr. De voksne er radiærsymmetriske, mens larvene er tosidig (bilateralt) symmetriske. De mangler hode og hjerne, men har velutviklet nervesystem. De har et skjelett av kalk. En del av coelomet danner et særpreget vannkanalsystem som består av en silplate (madreporplate), en steinkanal, en ringkanal og vanligvis 5 radialkanaler med blæreføtter. De mangler organer for ekskresjon og respirasjon, men har hudutposninger, hudgjeller. Blodkarsystemet (hemalsystemet) er også dannet av coelomet, og har fargeløst blod: man vet ikke helt hvordan det brukes til gassutveksling eller stofftransport. De har frittsvømmende larver der utseendet varierer fra gruppe til gruppe, men alle har et ciliert bånd rundt munnen.
Det er 3 særtrekk som er viktig med pigghuder:
1) Pigghudene har sekundær, oftest 5-tallig, radiær symmetri hos voksne, mens larvene er tosidig symmetriske. Dette gjør at voksne kan deles i 2 speilvendt like halvdeler gjennom 5 forskjellige symmetriplan, mens larvene bare har ett symmetriplan. Pga dette antar man at pigghudenes opprinnelige symmetriform var tosidig og at 5-tallig radiærsymmetri har oppstått sekundært hos voksne individer. Av andre flercellete dyregrupper er det bare svamper, nesler og kammaneter som har radiærsymmetri, mens resten av dyregruppene er tosidig symmetriske.

2) "Hudskjelettet" er egentlig et indre skjelett, som er dannet inne i vevet fra mesodermen, på samme måte som virveldyrenes indre skjelett. Derfor er skjelettet omgitt og gjennomboret av levende vev og er dekket av epidermis. Hos de øvrige virvelløse dyrene med hudskjelett, dvs Protostomia, blir hudskjelettet dannet av epidermis, som et ytre dødt lag (kutikula hos leddyr, kalkskall hos bløtdyr). Skjelettet hos pigghuder kan bestå av sammenhengende kalkplater, som hos sjøpiggsvin. Noen piggghuder har kraftige pigger på kalkplatene (sjøpiggsvin), andre svakere pigger (sjøstjerner, slangestjerner), mens noen mangler pigger helt (sjøliljer, sjøpølser). Noen former (sjøstjerner og sjøpiggsvin) har små "klypetenger" (pedicellarier), som er omdannete pigger som beskytter og holder huden i ren.

3) Det som er enestående for pigghuder er et vannkanalsystem, som er dannet fra deler av coelomet. Det er et rørformet, forgreinet system som inneholder sjøvann, en del proteiner og amøboide celler. Vannkanalsystemet har forbindelse med sjøvannet utenfor via porene i silplaten (madreporplaten), som ligger på overflaten til dyret. Systemet består av a) silplaten med porer. Den mangler hos sjøliljer, der ringkanalen er gjennombrutt av porer. Silplaten kan ligge på ryggsiden eller buksiden. b Steinkanalen, hvor veggen er forsterket av kalklegemer. Den forbinder silplaten med c) ringkanalen, som går rundt munnen/tarmen. Ringkanalen har små utvidelser, poliske blærer, med ukjent funksjon (muligens trykkregulering). D) Fem radialkanaler går ut fra ringkanalen, 1 til hver av de fem armene, eller til tilsvarende felter (radier) hos de formene som ikke har armer. e) Føttene utgår fra radialkanalene. Føtter som har en sugeskive ytterst, kalles sugeføtter. I andre enden munner de ofte i muskuløse blærer, ampuller. Føttene sitter i rader på hver side av radialkanalen, og er ofte pigghudenes bevegelsesorgan. Feltene der føttene sitter, kalles radier eller ambulakralfelt (ambulere = å gå). Feltene imellom kalles interradier eller interambulakralfelt (inter = mellom). Når musklene i ampullene trekkes sammen, presses væske fra vannkanalsystemet ut i føttene, som derved strekkes ut. Når lengdemuskulaturen i sugeføttene trekker seg sammen, drives væsken tilbake til ampullen. Kraffer hindrer at vannet går tilbake i radialkanalene. Vannkanalsystemet er altså nødvendig for at føttene skal fungere. Det har trolig også betydning for transport av nærings- og avfallsstoffer.
6100 arter ca registrert, rundt 143 av de funnet i Norge. deles inn i 6 klasser.


 

Klasse: Sjøliljer (Crinoidea)
 Dette er en gammel gruppe med pigghuder med mange fossiler (ca 5000 utdødde arter beskrevet). De er plantelignende, med en stiv, begerformet kropp og fem togreinete armer, ofte med sidegreiner.
Over "begeret" litt det en hinne med kalkplater, som et lokk, og med munnen midt på. Radialkanaler går inn i hver arm, og parallelt med disse går nerver, som også går ned i stilken. Langs armene løper ciliekledde furer, som fører inn til munnen, og på begge sider av furene sitter små sugeføtter som er føleorganer og hjelper til med næringsopptaket. Små næringspartikler fanges opp i slim produsert av sugeføttene og føres ved hjelp av ciliebevegelser langs furene inn til munnen. Munn og anus er på samme side.
Man vet lite om forplantningen hos de stilkete sjøliljene. Hos fjærstjernene så tømmes egg ut i sjøen og fester seg på mordyrets sidegreiner, der de befruktes. Larvene er først frittsvømmende (en kort tid) og fester seg siden til underlaget. De blir gradvis mer lik de voksne, men er festet med en tynn stilk. Noen former forblir fastsittende og har stilk også som voksne. Slike stilkete sjøliljer var svært vanlige i tidligere tidsepoker, og en ser ofte fossile avtrykk etter den leddete stilken. Stilkete sjøliljer var bare kjent som fossile former inntil G.O. Sars i 1864 fant et lite, levende eksemplar i Lofoten (Rhizocrinus lofotensis). Denne arten er ca 7 cm lang, og finnes på bløtbunn på 140-3000 meters dyp, fra Skagerrak til Lofoten. Hos de fleste sjøliljene løsner "kroppen" fra stilken når dyret er voksent, slik at det blir en frittsvømmende sjølilje. Alle sjøliljer er plantkonspisere, og nålevende arter deles inn i fjærstjerner, som mangler stilk (ca 500 arter), og de egentlige sjøliljene, med stilk (ca 75 arter). I Norge finner man 6 arter.
Fjærstjerner (Antedon m.fl.) er frittsvømmende på grunt vann langs hele kysten. Individer av den brunrøde fjærstjernen Antedon petatus kan sitte tett i tett på stein og fjellbunn, der de hekter seg fast med leddete festeorganer (cirrer) på undersiden. De kan også svømme rimelig raskt med sine 10 armer. Finnes langs norskekysten til Tromsø.
 Fjærstjerne

 

Klasse: Sjøstjerner (Asteroidea)
De har som regel 5 armer uten greiner. Armene er ikke tydelig avsatt fra midtskiven. Silplaten og anus finner vi på ryggsiden (oversiden). Munnen er uten kjever og tenner og sitter på undersiden. Føttene (podiene) har oftest sugeskåler og sitter i 2-4 rader i en åpen fure midt under hver arm. De drar seg fremover ved hjelp av sugeføttene. Skjelettet består av innbyrdes bevegelige kalkplater, som sitter enkeltvis i muskulatur og bindevev. På overflaten finner vi pedicellarier med to tenger. Armene inneholder forlengelser av coelomet, samt gonader og todelte greiner av en fordøyelseskjertel. Sjøstjerner er rovdyr eller detrius-spisere. Byttedyr fordøyelses delvis utenfor sjøstjernens kropp ved at magen vrenges ut over byttet. Noen arter mangler tarm og anus. Kjønnsåpninger sitter i "armhulene" Sjøstjernene har frittsvømmende, bilaterale larver med bånd av flimmerhår; de setter seg fast på et underlag og gjennomgår en dramatisk forvandling til et radiærsymmetrisk voksent individ. 44 arter er funnet langs norskekysten. Vi går inn på et par av de.
Korstroll (Asterias rubens) er den vanligste vi finner langs norskekysten. Varierer i størrelse (opptil 60 cm i diameter) og i farge (rød, fiolett, blå). Korstrollet er vanlig fra fjæra og ned til 200 meters dyp. Det er et rovdyr og tar ofte blåskjell. Ved hjelp av et langvarig, jevnt drag fra sugeføttene utmattes blåskjellets lukkemuskler, slik at skallene til slutt åpner seg. Sjøsterjnens mage krenges så ut og inn i skjellets bløte deler, som delvis blir nedbrutt før maten blir sugd opp.
Sjøkjeks (Ceramaster granularis) blir opptil 8 cm i diameter, og finnes langs hele norskekysten fra 20 meters dyp. Den er rødlig og har så korte armer at den ligner på en femkantet kjeks.
Kamstjerne (Astropecten irregularis) er vanlig på sandbunn nordover til Lofoten fra ca 10 meters dyp og nedover. Navnet skyldes av armene er kantet med plater som bærer tydelige, utstående pigger. Kamstjernen er oransje/brun.
 Asteria rubens


 

Klasse: Slangestjerner (Ophiuroidea)
Disse skiller seg fra sjøstjernene ved at de har lange, leddete, tynne og bevegelige armer, som er skarpt avsatt fra dn runde kroppen (midtskiven). Vanligvis har de 5 armer, og hos noen kan de være veldig greinete. På undersiden av armene kommer føttene ut gjennom atskilte åpninger mellom platene (dvs ingen åpen fure som hos sjøstjernene). Føttene mangler sugeskiver og ampuller og har ingen betydning som føleorganer, for respirasjon eller ved næringsopptak. De flytter på seg ved hjelp av sine lange, bevegelige armer - ikke ved hjelp av sugeføttene slik som sjøstjernene. Pedicelliarer mangler. Armene inneholder ikke deler av de indre organene. Silplaten sitter på munnsiden (undersiden) og anus mangler. De fleste slangestjerner er rovdyr og tar f.eks børsteorm og små bløtdyr. Noen er detrius- og planktonspisere. De siste kan sitte i enorme mengder (f.eks 2000 stk per kvadratmeter) på steder med sterk bunnstrø, og vifte til seg plaktondyr med de lange armene sine. Armene kan være veldig piggete og brukes da som redskap når næringsdyr skal siles fra vannet. 
Slangestjerner finnes både på hardbunn og på bløtbunn. Visse arter og grupper er karakteristiske for bestemte bunntyper. Langs norskekysten er det funnet 46 arter. Vi nevner et par:
Svartstjerne (Ophiocomina nigra) er en hardbunnsform som lever blant stein, tang og sand, fra nederst i fjæra og ned til ca 400 m. Den finnes langs hele kysten nord til Trondheimsfjorden, ofte på steder med mye strøm. Vesentlig et rovdyr, men kan også spise åtsler eller plakton. Den er svart-brun og har utstående armpigger, og skiveoversiden er dekket av små korn.
Kameleonstjerne (Ophiopholis aculeata) er typisk for hardbunn langs hele kysten, fra fjæreregionen og nedover. Den sitter gjerne i sprekker og hulrom og lever av plakton. Navnet kommer fra at forskjellige individer har ulik farge. De fleste er flekkete, har utstående armpigger og tydelige armplater som hver er omgitt av en krans med små plater.
Arter av slektene Amphiura, Amphilepis og Ophiura er bløtbunnsformer som ofte lever nedgravd i sanden. Hos Amphiura-artene har skiven en innbuktning der hvor armene er festet. Amphilepis-arter har svært lange, tynne armer. Begge slekter har utstående armpigger, i motsetning til Ophiura-arter, der armene virker glatte.
Medusahodet (Gorgonocephalus caput-medusae) er lett kjennelig på sine lange, sterkt forgreinete armer, som kan beveges vertikalt. Denne karakteristiske slangestjernen finnes på hardbunn fra 50 meters dyp og nedover, fra Oslofjorden til Trondheimsfjorden, ofte på koraller.


 

Klasse: Sjøpiggsvin (Echinoidea)
Runde (regulære) eller flattrykte (irregulære), uten armer, med munn på undersiden og med anus og silplaten på oversiden. Nær anus sitter fem åpninger for kjønnsorganene. Dyret er dekket av et sammenhengende skjelett av kalkplater som bærer lange, bevegelige pigger. Platene har porer, der fem doble rader av sugeføtter stikker ut. En kan tenke seg at sjøpiggsvinene "avledet" fra sjøstjernene ved å brette opp sjøstjernens fem armer slik at de møttes på ryggsiden. De fem doble radene med sugeføtter hos sjøpiggsvin tilsvarer da sugeføttene under sjøstjernens fem armer. Togreinete pedicellarier finnes. Anus ligger opprinnelig på oversiden, men hos noen former er den på munnsiden. Sjøpiggsvin er bunndyr som lever av smådyr, døde dyr, alger, organisk avfall osv. Finner 16 arter langs norskekysten.
Den systematiske inndelingen varierer, vi bruker en litt simpel variant.

Orden: Regulære sjøpiggsvin eller kråkeboller (Regularia)
Dette er de vi kjenner best til. De fleste er nesten kulerunde. Det kompakte skallet er besatt med stive pigger som kan beveges ved hjelp av et kuleledd ved basis. Ambulakralfeltene, der sugeføttene sitter, har ofte plater med store knuter, mens de mellomliggende feltene (interambulakralfeltene) mangler sugeføtter og har ofte mindre knuter. Anus sitter nesten midt oppe på dyret. Munnen er på undersiden, og ninenfor munnfeltet sitter et kraftig kjeveapprat av kalkstaver som ligner på en lanterne og derfor kalles "Aristoteles lykt". Ytterst på dette apparatet sitter fem kraftige kalktenner som brukes når dyrene gnager i seg alger, hydroider, rur og andre fastsittende organismer. De spiser også døde dyr. Kjeveapparatet brukes også, ved hjelp av kraftige muskler, til å pumpe vann ut av og inn i gjellene. Kråkebollene er vanligst på hard bunn, der de ofte bruker munnsidens pigger til å gå med når underlaget er vannrett, mens de bruker sugeføttene på loddrette vegger. 
Noen arter av kråkeboller er nevt nedenfor.
Strongylocentrotus droebachiensis er 6-9 cm i diameter og varierer i farge, men er oftest grønnaktig. Arten lever fortrinnsvis på grunt vann på hardbunn og finnes langs hele norskekysten. Den ble første gang beskrevet fra Drøbak.
Echinus esculentus og E. actus er blant våre største sjøpiggsvin, opptil 16 cm i diameter. De har rødt skall iblandet fiolett, pigger med fiolette tupper og hvite festepunkter for piggene. Artene er vanlige på grunt vann langs hele kysten, fra fjæra og ned til 50 m. Andre Echinus-arter finnes på dypere vann. Kan også brukes som rimelig harry lampeskjermer. 
 

Orden: Irregulære sjøpiggsvin eller sjømus (Irregularia)
Disse har ofte oval eller hjerteformet kropp og er vesentlig flatere enn kråkeboller. Anus er forskjøvet bakover, mens munnen hos de fleste er forskjøvet forover. De er derfor mer usymmetriske (irregulære) enn kråkeboller. Munnen mangler tyggetenner. Piggene er bløte og ligger bakover, slik at dyrene får en pelsaktig overflate. Føttene er omdannete og tjener til respirasjon. Dette er tilpasninger til en gravende tilværelse i bløtbunn, der dyrene lever av organisk materiale i mudderet, eller av smådyr. 
Hos de fleste arter kan man se såkalte sømlinjer (fascioler) på ryggsiden, særlig tydelig på det nakne skallet. Linjene består av tettsittende, kølleformete pigger. De danner forskjellige felter og har stor systematisk betydning.
Vanlig sjømus (Echinocardium cordatum) blir ca 5 cm lang, er gulbrun og har en dyp fure foran. Den er vanlig 15-20 cm nede i sandbunn, fra fjæra og ned til 230 m langs kysten nordover til Finnmark.
Dvergsjømus (Echinocyamus pusillus) er grågrønn og finnes i sand og grus på grunt vann langs kysten nordover til Finnmark. Den er lett gjenkjennelig fordi den er så liten, maks 1.5 cm, og fordi munnen sitter midt under. 
Spatangus purpureus er en stor, opptil 12 cm lang, fiolett sandform som finnes fra fjæra og ned til 900 m dyp. Munnen er forskjøvet mot den ene enden. Lever langs hele kysten. 


 

Klasse: Sjøpølser (Holothuroidea)
Sjøpølsene er litt som navnet tilsier, avlange og pølseformet, med munn i den ene enden og anus i den andre. Sammenlignet med de andre pigghudene ligger de derfor "på siden". Kalkskjelettet er redusert til mikroskopiske kalklegemer innleiret i huden. Deres form har systematisk betydning. Sjøpølsene mangler armer og pigger. De beveger seg ved hjelp av sammentrekninger i den muskuløse kroppsveggen, som har både sirkulær og langsgående muskulatur. Sugeføtter sitter i fem rekker fra munn til anus, eller de sitter spredt eller mangler (hos noen gravende former). Sugeføttene på dyrets underside har som regel sugeskåler og brukes til bevegelse, mens føttene på oversiden mangler sugeskåler og har sansefunksjoner. Omkring munnen er sugeføttene omdannet til tentakler. Sjøpølser har vannlunger: forgreinete, hule organer som munner ut i endetarmen og som fungerer som respirasjonsorgan ved at de opptar og utstøter vann gjennom anus. I motsetning til andre pigghuder, ligger silplaten fritt inne i kroppshulen. Dyrene lever vanligvis nedgravd i mudder og sand, der de sluker mudder med organisk innhold. Noen lever av plankton. 31 arter i Norge.
Brunpølse (Cucumaria frondosa) er vanlig på hard bunn i grunt vann fra Vestlandet og nordover. Den blir ca 30 cm lang og fanger plankton med klebrige tentakler.
Rødpølse (Parastichopus tremulus) blir 50 cm lang og har rød overside. Vanlig bløtbunnsform på dypere vann langs hele kysten. 


 

Klasse: Sjøtusenfryd (Concentricycloidea)
Artig navn. Veldig små, skiveformete dyr som rimelig nylig ble oppdaget på store dyp utenfor New Zealand (1986). De er under 1 cm i diameter.

Rekke: Pilormer (Chaetognatha) 
Pilormer er 5-25 mm lange gjennomsiktige, marine planktondyr som har finner. De lever selv av plakton og viktig næringsdyr for planktonspisere. På hodet har de flere kitinpigger som fungerer som kjever. De er nokså isolert blant Deuterostomia. De blir ofte henført dit fordi coelomdannelsen foregår omtrent på samme måte som hos de andre rekkene innen gruppen. Disse dyrene brukes blant annet til å kartlegge havvannet bevegelser, siden de har helst bestemte og forskjellige krav til temperatur, saltholdighet og vanndybde. Vanligste slekta er Sagitta. 10 arter i Norge.


 

Rekke: Hemichordater (Hemichordata)
Meget interessant gruppe siden de ligner på både pigghuder og chordater, så de binder disse to rekkene sammen.
Larvene kan forveksles med enkelte pigghudlarver (sjøpølser), mens et chordat-trekk er blant annet to rekker med gjellespalter (fra 10-100+) på ryggsiden (gjelletarm). Et annet chordat-trekk finner man i krageregionen, der noen av gruppene har en hul utvekst på ryggsiden som minner i beliggenhet og bygning om chrodatenes sentralnervesystem. Her danner tarmen en blindsekk, som muligens kan være forløperen til chorda. 10 arter registrert i Norske farvann. Hemichordatene deles inn i to klasser.

Klasse: Eikenøttsormer / Snabelormer (Enteropneusta)
Marine, ormelignende dyr. Lever i sand og mudder på grunt vann, og graver u-formete ganger. De blir rundt 10 cm lange, mens det finnes utenlandske arter som kan bli over meteren. Deles inn i 3 regioner: I forenden finner man en kraftig snabel, som den graver med og har slimkjertler. Næringen blir fanget i slimet, og fraktes bak til krageregionen - hvor munnen sitter. Bak kragen er gjellespaltene synlige. 
En vanlig slekt er Balanoglossus, hvor noen få arter finnes i Norge.



Klasse: Pterobranchia

Noen, f.eks Rhabdopleura, lever i kolonier i tynne rør på steiner og skjell. Marine former og finnes på dypt vann. Lever av partikler som de fanger opp ved frynsete tentakler. Man har foreslått å kalle denne gruppen for skjoldsnabelormer. Trolig 1 norsk art.
De utdødde kolonidannede graptolittene, kjent fra en mengde fossiler, hører med til hemichordatene. De regnes enten som en egen klasse, eller som en gruppe under Pterobranchia.

Nå har vi bare 1 rekke igjen! Lyset i enden av tunnelen blir synlig, selvom dette er en voldsom stor rekke - så blir nok delt opp i et par innlegg.  

Leddyr, del 4!

Leddyr er som dere har merket rimelig omfattende, men dette blir ihvertfall siste del. Vi har gjort oss ferdig med insektene og kommer inn på koselige karer som edderkopper :)

Underrekke: Chelicerata
Her finner vi de dyrene som mangler antenner og mandibler. Kroppen er derfor ofte delt i 2, en forkropp (prosoma), hvor man finner hodet sammenvokst med fremre deler av kroppen - samt en bakdel (opisthosoma), som tilsvarer bakkroppen. Den fremre parten består av 6 segmenter og alle har hvert sitt par ekstremiteter. Det første munndel-paret er omdannet til chelicerer (overkjeve), og bak disse sitter et par pedipalper (underkjeve, bortsett fra hos dolkhalene). Videre har de fire par gangbein (5 par hos dolkhalene). 
Vi deler dette inn i tre klasser: Arachnida (edderkoppdyr), Merostomata (dolkhaler og sjøskorpioner) og Pycnogonida (sjøedderkopper). De to siste går vi ikke så nøye inn på.

Dolkhaler eller hesteskokrabber kan nesten kalles levende fossiler på bunnen av sjøen (ikke i Norge). De har et hesteskolignende, hardt skall på forkroppen og en lang pigg på bakkroppen. Eggene legges i sand på land, og de nyklekte larvene, som ligner trilobitter, kommer seg ut i sjøen ved flo.
Sjøskorpionene er utdødde former, men fantes i enorme mengder i Europa og Nord-Amerika. De kunne bli opp til 3 meter, og har endel likheter med både dolkhaler og land skorpioner.
Havedderkoppene ligner overfladisk på en vanlig edderkopp. De har ofte 4 par lange og tynne bein og er vidt utbredt. Noen finner vi også i Norge, ca 37 arter, og noen lever av å suge ut sjøanemoner.


 

Klasse: Edderkoppdyr (Arachnida)
Her kommer det nok mange fine bilder. Det er en typisk art innen Chelicerata underrekken, siden de mangler antenner og har fire par bein. De er delt i to avsnitt: på forkroppen finner man et variabelt antall punktøyne (ocelli), ett par chelicerer, ett par beinlignende pedipalper og fire par leddelte gangbein. Bakkroppen mangler bein, men har spinnvorter (omdannete bein) hos edderkopper. De puster enten med trakeer (midd, vevkjerringer, mosskorpioner), med boklunger (skorpioner), med trakeer + boklunger (de fleste edderkopper) eller ved diffusjon gjennom huden (endel midd). Ekskresjon løser de med modifiserte nefridier, som åpner seg ved 1. eller 3. beinpar (coxal-kjertler). De fleste edderkopper har også malpighiske rør som ligner på det vi ser hos insekter. Det vanligste ekskresjonsstoffet er guanin. Edderkoppdyr har nesten alltid direkte utvikling, så man ser ikke typiske larver - men nymfer. 
Boklunger er innposninger av huden, og i disse innposningene finnes det igjen mange bladformete utposninger, lameller, slik at kontaktflaten mellom hud og luft mangedobles. Inne i de bladformete utvekstene er det blod. Luften kommer inn gjennom boklungenes åpninger, som kan lukkes, og gassutveksling skjer ved diffusjon over lamellene. Edderkopper har enten ett eller to par boklunger, kun èn skandinavisk art har to par, som er et mer primitivt trekk. Åpningene finnes på bakkroppens underside.
Vi deler inn edderkoppdyrene i 5 ordener: edderkopper, vevkjerringer, midd, mosskorpioner og skorpioner.

Orden: Edderkopper (Araneae)
 Hos edderkoppene finner vi en tydelig innsnøring mellom for- og bakkropp. Forkroppen har maksimalt 8 enkle øyne (ocelli). Chelicerene har forbindelser med giftkjertler. Pedipalpene hos hannen hjelper til med sædoverføringen. På bakkroppens underside finner man åpninger for boklunger, trakeer og spinnkjertler (spinnvorter, 3-4 par). Spinnkjertlene lager forskjellige typer silketråder, som størkner når de kommer i kontakt med luft. Alle edderkopper spinner kokonger for eggene, slik at de skal beskyttes - men ikke alle spinner nett. Spinn kan brukes til å pakke inn byttet med, og som sikringstråder når den klatrer. Alle edderkopper er rovdyr, og man finner de nesten overalt hvor det finnes insekter som de digger å spise (man finner de ikke på antarktis). I Norge kjenner vi til ca 562 arter, fordelt på ca 29 familier, èn art finnes i ferskvannn. Vi går inn på noen av de vanligste.

Familie: Ulveedderkopp (Lycosidae)
Store og raske dyr som kun jakter på bakken. De bruker ikke nett til å fange bytte med. Man ser de også ofte hunnene løpe rundt med eggkokonger festet under bakkroppen. 50 arter registrert i Norge.


 

Familie: Myredderkopper (Pisauridae)
Ligner på ulveedderkoppene, og det er her vi finner vår største edderkoppart. Myredderkopp (Dolomedes fimbriatus) er den største, gul og svart - og ses ofte løpende på vannflaten.

 

Familie: Dvergedderkopper eller mattevevere (Linyphiidae)
Ofte små edderkopper som spinner horisontale, tette fangstnett i lav vegetasjon. Man ser de lettest når det er dugg på de. Matteveverne er godt representert i artktiske områder, og man finner en del i våre høyfjell. 248 arter registrert i Norge.


 

Familie: Hjulspinnere (Araneidae)
Disse lager hjulformete, symmetriske net av limtråder for insektfangst. Rundt 33 arter kjent i Norge, f.eks korsedderkopp (Araneus diadematus).


 

Familie: Traktedderkopper (Agelenidae)
Spinner traktformete nett. Her finner vi husedderkopper, som man ofte finner i kjellere, samt vannedderkoppen (Argyroneta aquatica), som er en veldig hårete, stor edderkopp i ferskvann. Den tar med seg luftbobler fra overflaten, og dykker ned på jakt. 


Familie: Krabbeedderkopp (Thomisidae)
Her er de to første beinparene forlenget. De sitter ofte i blomster og venter på byttedyr, og er ofte godt kamuflert med farger i gult, hvitt, grønt osv. 


 

Familie: Hoppeedderkopper (Salticidae)
To store og to små øyne foran på hodet, og fire små øyne oppe på hodet. Dette gjør at de får godt dybdesyn og angriper ved hjelp av hopping og sikringstrådene sine. Det er registrert 30 arter i Norge.
 De vi finner her er ikke like fargerike.

 

Orden: Langbein eller vevkjerringer (Opiliones)
Her ser man ikke en innsnevring mellom forkropp og bakkropp. De har lange, tynne bein og et par utstående øyne oppe på hodet. De har ikke spinnkjertler, og eggene legger de derfor i jorda uten kokong. Bakkroppen er tydelig delt, og chelicerene er klolignende. De er altetere og finnes ofte på tørre, soleksponerte steder på bakken og i lav vegetasjon. Mitopus morio er en veldig vanlig art, både i lavland og på høyfjell. 15 norske arter registrert.


 

Orden: Midd (Acari)
I litteratur så regnes ofte midd som en egen underklasse av edderkoppdyrene, og deles da inn i 7 ordener. Men de lærde strides om det meste, så her kjører vi de bare inn som en orden. I likhet med vevkjerringene, så mangler de innsnevringen mellom forkropp og bakkropp. Flesteparten er mye mindre enn vevkjerringene, og mange mer tilspisset foran og har kortere bein, og øynene (2-5 eller mangler) er ikke utstående. De yngste larvestadiet har bare 3 par bein, Det er registrert ca 900 norske arter, 700 på land, 158 i ferskvann og 34 i saltvann. Det er nok rundt 3000 uoppdaget arter i Norge.
Nesten alle midd er under 2mm store. De har også veldig variert levevis. I øvre jordlag, er de veldig tallrike - slik som spretthalene. I en vanlig norsk blåbærgranskog er det funnet over en halv million midd per kvadratmeter!
Noen er rovdyr, andre lever av sopphyfer, organisk avfall osv. De frittlevende, røde middene er vanlig å se i markvegetasjon (jordmidd) og i ferskvann (vannmidd). Begge er rovdyr. Mange midd lever av planter. De stikker munndelene ned i plantevevet, sprøyter inn spytt og suger opp føden. Noen fremkaller da galler på planten (gallemidd). Spinnmiddene (fam. Tetranychidae) dekker plantene med sitt spinn og suger plantesaft. Veksthusspinnmidd (Tetranychus urticae) gjør stor skade på agurk, prydplanter osv i norske veksthus. Man kan bekjempe den med en rovmidd (Phytoseiulus persimilis), som kan kjøpes hos utlandske firmaer.  
Mange midd suger blod, f.eks skogflått (Ixodes ricinus), som er vanligst langs kysten fra Hvaler til Brønnnøysund, men som også finnes på indre deler av Østlandet. Den trenger høy luftfuktighet og er derfor vanligst på Sør- og Vestlandet. Flåtten er ca 3 mm lang, men hunnen kan bli rundt 10 mm lang når den har sugd seg full. Alle pattedyr er ofre, også oss mennesker. Den kan overføre virus til sentralnervesystemet som fremkaller hjernebetennelse. Slike flått finner vi i Sør-Norge og viruset kan gi lammelser. Det finnes vaksiner. Den viktigste sykdommen som kan overføres av skogflått til menneske, er borreliose, som skyldes en bakterie (Borrelia burgdorferi). Denne sykdommen kan gi leddbetennelser, hjertebetennelse og lammelser. Viktige tegn på smitte er en rød ring rundt bittet. Det må behandles med antibiotika. Babesiose er en storfesykdom med feber og rødt blodfargestoff i urinen, og kommer fra et encellet dyr (en koksidie) som overføres til kveg fra skogflått. 
En annen midd som angriper mennesker er skabbmidd (Sarcoptes scabiei), som også kan leve på andre pattedyr. Den graver små, gråaktige, slyngete ganger i hudens hornlag, f.eks mellom fingrene, på håndledd, albuer og ankler og rundt livet. Midden foråsaker utslett og kløe, særlig i sengen om natten og i varmt vær. 
Veldig mange midd er parasitter på insekter, fugler og pattedyr, andre er mer vanlige i matvarer. Husstøvmidd (Glycyphagus domesticus) finner man ofte i hus som "levende støv" og kan fremkalle allergi. 

Flått                                                                                                                              rovmidd
 

Orden: Mossskorpioner (Psuedoscorpiones) 
 Man kjenner disse lett igjen med sine lange pedipalper som har klør og giftkjertel ytterst. De minner mye om skorpioner, men mangler halen med giftkloen. De kan løpe sidelengs og baklengs. De trives på fuktige steder, i strøfall, i mose, underbark osv. De er alle små, 3-5mm lange, og lever mest som rovdyr. Byttedyrene, f.eks midd, bladlus og støvlus, fanges med klosaksene og bedøves ved hjelp av av giftkjertlene. I hus er bokskorpionen (Chelifer cancroides) langt fra uvanlig. Helt ufarlige for oss mennesker. 16 arter påvist i Norge.
 bokskorpion

 

Orden: Skorpioner (Scorpiones) 
Dette er noe vi desverre ikke finner her til lands, men de fleste har nok sett de på TV eller dyrebutikker/parker. Det som gjør at de skiller seg ut er selvfølgelig den store halen med klo ytterst. Giftkjertelen har utførselsåpning gjennom kloen og inneholder nervegift. Giftstyrken varierer veldig fra art til art. Noen kan drepe et menneske på et par timer, mens andre er rimelig harmløse. De har små tangformete chelicerer, som de river i stykker byttet med, og pedipalper med store gripeklør. Skorpionene er en av de eldste leddyrgruppene (fra silur, for 300 millioner år siden), og fossile funn viser at de har endret seg svært lite (som er tegn på at en art har funnet seg en bra nisje). En liten ufarlig art er nylig oppdaget i England.


 

Da var vi ferdig med leddyrene. Og vi har egentlig bare et par smårekker igjen, samt en veldig stor rekke før vi er helt ferdige! 

Leddyr, del 3!

Vi forsetter der vi slapp av med: 

Orden: Vårfluer (Trichoptera) 
Voksne vårfluer flyr nærme vannet, og ligner på brungrå sommerfugler. De har hår på vingene og holdes taklagt i hvile. Vårfluene mangler også den lange sugesnabelen til sommerfuglene. Larvene finner man i stillestående eller rennende vann. De er rovdyr eller plantespisere, og har alle et par kroker bakerst på bakkroppen sin. Noen bygger hus av stein, plantemateriale osv, mens andre er frittlevende rovdyr eller spinner fangnett på tvers av vannstrømmen. Noen spinner traktformete nett i rennende vann, der larven koser seg i bunnen av nettet. Det er 199 registrerte arter i Norge.
Det er også påvist at vanninsekter, som døgnfluer, steinfluer og vårfluer, går tilbake ved regulering og forsuring av vann. Steinfluene er de som klarer seg best. 


 

Orden: Sommerfugler (Lepidoptera) 
Sommerfugler er alle glad i, man kjenner de lett igjen ved at vingene er dekket av taklagte skjell. Skjellene er i seg selv farget, eller de er bygd slik at det fremkommer farge pga lysbrytingen i dem (https://www.youtube.com/watch?v=LE2v3sUzTH4 flott video om det). De fleste sommerfugler har sugemunn, og de lever hovedsakelig av nektar. Larvene har bitemunn og er som regel plantespisere. Sommerfugllarvene er karakteristiske med sine 3 par leddelte gangbein på forkroppen, og maksimum 5 par vorteføtter med kitinkroker på bakkroppen. Det er registrert 2194 arter sommerfugl i Norge, fordelt på 27 overfamilier og 71 familier. Vi går bare inn på de vanligste. 
Innenfor gruppen Mikrolepidoptera finnes en del overfamilier med små, ofte brune eller grå, møllaktige sommerfugler. Fire av de vanligste er nevnt her:

Overfamilie: Møll (Tineoidea) her finner man f.eks klesmøll (Tineola biselliella) 


 

Overfamilie: Pyralider (Pyraloidea) også kalt halvmøll, med f.eks melmøll (anagasta küehniella) 


 

Overfamilie: Viklere (Tortricoidea) med f.eks eplevikler (Laspeyresia pomonella)


Overfamilie: Yponomeutoidea inkluderer heggspinnmøll (Hyponomeuta evonymellus), rognebærmøll (Argyresthia conjugella) og kålmøll (Plutella maculipennis).



Resten av sommerfuglene er gjennomgående større enn mikrolepidopterne. 

Overfamilie: Målere (Geometroidea) 
Målere har slank kropp, og brede trekantete forvinger, ofte brune eller grå. Noen av sommerfuglene har stripemønster som forsetter fra forvingene til bakvingene. 
Antennene er vanligvis trådformete, men hos en del av hannene er de fjærformete. De flyr mest om dagen, i motsetning til de fleste andre ikke-dagsommerfugler. Med sin slanke kropp så ligner de på dagsommerfugler. Målerlarvene kjennes godt igjen med sine to par vorteføtter på bakkroppen, slik at de må bøye denne opp når de går. Larvene til en del arter kan være skadedyr. Fjellbjørkmåler (Oporinia autummata) kan med ca 10 års mellomrom spise istykker fjellbjørkeskogen, og stor og liten frostmåler (Erannis defoliaria og Operophtera brumata) gjør skade på frukttrær. Det er registrert 283 arter i Norge, alle i samme familie. 


 

Overfamilie: Nattfly (Noctuoidea)
Nattfly er rimelig store insekter med en rimelig bred kropp og relativt smale forvinger. Hos de typiske nattflyene så er forvingene forsynt med et "nyremerke" og et "ringemerke". Antennene er oftest trådformet. De fleste artene flyr om natten, og mange tiltrekkes av lys. En del arter har larver som gjør skade på matplanter, f.eks kålfly (Mamestra brassicae) på kål og jordfly (Agrotis segetum) på korn. I Norge finner vi 394 arter av de, fordelt på 5 familier. Noctuidae familien har 388 arter. 


 

Overfamilie: Spinnere (Bombycoidea) 
Spinnerne er som regel store og hårete sommerfugler. Hannen har kamformete eller fjørformete antenner, mens hunnen har svakere kamformete eller trådformete antenner. Den brede kroppen og beina er hårete. Forvingene er bredere enn hos nattfly, men smalere enn hos målere. Larvene er også oftest hårete. 
Silkespinneren (Bombyx mori) hører til spinnerne, men finnes ikke i Norge. Hos de så produserer larven silketråder for å lage en kokong som den kan forpuppe seg i. Silken dannes i spyttkjertlene og brukes til å fremstille natursilke til tøyet vårt. 
Det er registrert 17 arter av spinnere i Norge, fordelt på 4 familier, med Lasiocampidae som den vanligste (14 arter). 


 

Overfamilie: Tussmørkesvermere (Sphingoidea)
de har en tykk, spoleformet kropp som er tilspisset bak. Ytterkanten på forvingene er skåret innover. De flyr ofte i skumringen, og er veldig flinke flygere. Man kan ofte se de stå stille i luften som en kolibri og stikke en lang snabel ned i blomster for å suge opp nektar. Noen arter kan komme helt fra Middelhavslandene (f.eks dødningehodet, Acherontia atropos).
Larvene er karakteristiske ved at de har et krummet horn på bakkroppen. Vanlige arter er f.eks ligustersvermer (Sphinx ligustri) og poppelvermer (Laothoe populi). 
Det er registrert 15 arter tussmørkesvermere i Norge, alle fra Sphingidae familien.


 

Overfamilie: Tredrepere / Tresommerfugler (Cossoidea) 
Her finner vi den store, brune løvtredreper (Cossus cossus). Den har kjøttrøde larver som holder til i veden i løvtrær. 3 norske arter er registrert, fordelt på 2 familier.


 

Overfamilie: Bloddråpesvermere (Zygaenoidea)
Typiske arter her er har svarte vinger med blodrøde flekker. Det er 6 norske arter registrert, alle i Zygaenoidea familien.


 

Overfamilie: Dagsommerfugler (Papilionoidea)
Dagsommerfuglene skiller seg en del fra familiene, blant annet ved at de har kølleformet antenner og vingene holdes oppslått over kroppen når de sitter i ro. De har ofte flotte farger og flyr rundt på dagen. Det er registrert 89 arter i Norge, fordelt på 4 familier: 




Familie: Papilionidae (svalestjerter) har 3 arter: svalestjert (Papilo machaon), apollosommerfugl (Parnassius apollo), mnemosynesommerfugl (Parnassius mnemosyne). De to siste der er fredet her i landet.


 

Familie: Nymphalidae (nymfevinger) har 49 arter. F.eks dagpåfugløye (Inachis io), neslesommerfugl (Aglais urticae). 


 

Familie: Pieridae (hvitvinger) har 13 arter her. F.eks stor og liten kålsommerfugl (Pieris brassicae og Pieris rapae), nepesommerfugl (Pieris napi), sitronsommerfugl (Gonepteryx rhamni), aurorasommerfugl (Anthocharis cardamines). 


 

Familie: Lycaenidae (glansvinger) har 24 arter. Mange av de skinner med metallglans i blått eller gull. F.eks blåvinger, gullvinger, grønnvinger (kreativt). 
Gjett navnet. Riktig, det var oransjegullvinge. 

 

Orden: Skorpionfluer / Nebbfluer (Mecoptera)
Skorpionfluer har et karakteristisk nebbformet forlenget hode. Hos noen har hannen en "skorpionklo" bakerst på kroppen. Den vingeløse snønebbfluen (Boreus) er vanlig å se på snøen ved noen få kuldegrader. 5 norske arter registrert. 




 

Orden: Tovinger (Diptera)
I denne ordenen så finner vi de med, som navnet tilsier, to vinger (ett par). Det bakre vingeparet er omdannet til balanseorganer, svingkøller. Disse har sanseceller som registrerer insektets stilling i lufta. Under flukt vibrerer de med samme frekvens som vingene. Det finnes også noen vingeløse former hos tovingene, men de er parasittiske. Munndelene varierer; de er vanligvis noe utdradd og tilpasset å suge til seg næring. Kjever finner man nesten bare hos de blodsugende formene, ellers er underleppen nesten alltid godt utviklet. Tovingelarvene har aldri leddelte lemmer. 
Tovinger er en utrolig artsrik og variert insektgruppe, med en rimelig vanskelig systematikk. De finnes over hele kloden og er rimelig godt representert i kjølige områder. Man tror tovingene er beslektet med grupper som vårfluer, sommerfugler og lopper, som trolig har utviklet seg fra forfedre i fuktig mose. Mens vårfluer er blitt vannlevende, sommerfugler landlevende og lopper parasittiske, finner en hos tovinger alle disse livsformene. Felles for de voksne er at de lever av flytende føde, som nektar, blod, råtnende organisk materiale, vevsvæske, plantemateriale osv. De fleste larvene er planteetere eller nedbrytere, men også noen rovdyr. I Norge finner vi 4639 arter, men det finnes noen flere tusen arter som ikke er beskrevet. 
Vi skal videre dele tovingene inn i 3 underordener. I endel litteratur deles de inn i to underordener - mygg (Nematocera) og fluer (Brachyvera), hvor fluene deles inn i Orthorrhapha og Cyclorrhapha.

Underorden: Mygg (Nematocera)
Dette er kjipe insekter de fleste har fått en ødelagt sommer av. Slanke skapniger med lange antenner med minst 6 like ledd. Larvene har ofte tydelig avsatt hode (unntatt stankelbein). Noen har en såkalt "falsk fot" på første forkroppssegment (knott, fjærmygg). Det er 1825 registrerte myggarter i Norge, fordelt på 28 familier. Vi kommer til å nevne noen av disse.

Familie: Stikkemygg (Culicidae) suger blod fra virveldyr (bortsett fra fisk). Det er bare hunnen som er blodsugende, og den trenger det nok for modningen av eggene. Noen stikkemygg, f.eks Aedes, som er en av våre verste fiender, legger egg på land, ofte i fordypninger i terrenget. Disse eggene overvintrer og oversvømmes av smeltevann om våren. De som overfører gul feber finner man i denne koselige slekten. Andre artige stikkemygg (liten husmygg, Culex pipiens, og stor husmygg, Theobaldia annulata) legger eggene i vann: hos disse overvintrer den befruktete hunnen i f.eks fuktige kjellere. Alle larver og pupper av stikkemyggene lever i vann, der de fleste henger i overflatehinnen etter et pusterør. Larvene vifter til seg plankton fra vannet. Malariamyggen (Anopheles-arter) er også med i denne koselige familien. Disse legger også eggene i vann og overvintrer som voksne. 38 arter registrert i Norge - kunne godt redusert dette til 0 for min del. 

Familie: Fjærmygg (Chironomidae) er en godgutt som ikke suger blod og mangler derfor den demoniske, utdradde munndelen. De har fjærformete, buskete følere, som er særlig iøyefallende hos hannen. De voksne liker å holde seg i store svermer. Larvene er vanlige bunndyr i ferskvann og viktig mat for fisker. Noen arter i oksygensfattig vann er rødaktige (har hemoglobin), og noen arter lever i små rør. 450 arter registrert i Norge.


 

Familie: Knott (Simuliidae) har også blodsugende damer. Ligner på ufyselige små fluer, med brede, runde vinger. Korte antenner fordi leddene er bredere enn de er lange. Knottlarvene er typisk i rennende vann, hvor de fester seg på stein osv ved hjelp av sugeskål og kroker op bakkroppen (finnes ikke i stille vann). På hodet har de to dusker som filtrerer vanne for alger, bakterier og andre næringsemner. Puppene omgir seg med et kremmerhusformet hylster som er festet til stein osv. Selve puppen inne i huset har lange, trådformete trakègjeller. 
Tuneflua (Simulium truncatum) er en knottart som er svært plagsom. 50 arter som er registrert, kroppen min har nok registret flere. 


 

Familie: Stankelbein (Tipulidae) er den artige onkelen i denne demoniske underordenen. De ser ut som store mygg med lange, tynne bein og en v-formet fure over kroppen. De beinløse, gråhvite larvene er vanlige i jord. Noen er skadedyr ved at de spiser planterøtter - men med tanke på hvor mange som får beinene sine revet av fra menneskebarn så er vel det helt greit. 93 arter registrert i Norge.


 

Familie: Gallemygg (Cecidomyiidae) er små, stikkemygglignende arter, ofte med plantespisende larver som gir galledannelse på vekster. Flere av de er skadedyr, men noen av de er nyttige. Gallemyggen Aphidoletes aphidimyza har oransjerøde larver som er rovdyr og helt gale etter å drepe bladlus. De brukes derfor ofte som biologisk kontroll i veksthus osv. Ca 100 arter registrert i Norge. 


 

Andre vanlige myggfamilier er f.eks sviknott (Ceratopogonidae), hårmygg (Bibionidae) og soppmygg (Mycetophilidae)

Underorden: Laverestående fluer (Orthorrhapha) 
Disse fluene ble før betegnet som Brachycera, noe som nå blir brukt for alle fluer. Antennene hos laverestående fluer har tre ledd, der det siste varierer i utforming. Det er imidlertid aldri avrundet som hos de høyerestående fluene, men kan være oppdelt i små ledd. Ofte er endeleddet tilspisset eller rett avkuttet med en endebørste. Larvene er beinløse og har redusert hodekapsel. Det er registrert 635 arter i Norge, fordelt på 15 familier. 

Familie: Klegg (Tabanidae) nok en grusom liten skapning. Har kort, bredt hode med store onde øyne som skinner grønt. Vingene holdes flatt i hvilestilling. Tredje antenneledd er ringet, uten børste. Bare hunnen stikker og suger blod. Noen larver er rovdyr i fuktig jord eller mudder, andre er plantespisere eller nedbrytere. Blinding (Chrysops) har et sortbrunt tverrbånd på vingene. Den stikker på varme dager og går helst etter hals&hode. Regnklegg (Haematopota) har vinger som er gråbrunflekket, og noe mindre. Den stikker gjerne i fuktig vær. Regnkleggen flyr lavt og angriper ofte i midjehøyde. Kukleggen (Tabanus) er den største arten, gjennomsiktige vinger og rødgul kropp. Angriper helst hester og kveg, kun mennesker for kosens skyld. 37 arter registerert i Norge.  


 

Andre vanlige fluefamilier som hører til de laverestående fluene er dansefluer (Empididae), rovfluer (Asilidae), humlefluer (Bombyliidae) og snappefluer (Rhagionidae) 

Underorden: Høyerestående fluer (Cyclorrhapha)
Her har også fluene 3 ledd, men det siste leddet er litt avrundet i spissen og har ofte en tynn børste på oversiden. Munnen har ofte blitt til en kort sugemunn. Larvene er i sin typiske form, såkalte maddiker, dvs at de har verken avsatt hode eller bein. Det eneste man ser på disse snegleaktige larvene er et par spirakler bakerst og mørke v-formete munnkroker som skimtes inne i hodet. Til denne gruppen finner vi svært mange fluefamilier. Det er registrert 2179 norske arter fra 62 familier, hvor vi her går inn på et par. 

Familie: Husfluer (Muscidae) 
Her finner vi husflua (Musca domestica), som er svært vanlig og har stor utbredelse. Voksne finner man ofte innendørs, gjerne akkurat der du spiser. Eggene legger de i råtnende eller gjærende materiale, f.eks søppelplasser eller dyregjødsel, hvor larvene lever. De voksne er smittebærere og infiserer lett matvarer. Den kan overvintre på alle stadier, men er avhengig av kontinuerlig formering på varme nok steder for å klare seg. Det er registrert 290 arter av Muscidae her i Norge, men det er mange nærstående familier. 
 Husflue

 

Familie: Blomsterfluer (Syrphidae)
Kjennes igjen ved at den er gul og svart, så ligner litt på veps. Kan også kjennetegne artene ved en "blind" åre i vingen, som ikke går sammen med de andre årene. De skiller seg fra veps ved at de har to vinger og korte antenner, og de har mulighet til å stå stille i lufta. De voksne lever på nektar og pollen. Mange har larver som spiser bladlus, mens f.eks rottehalefluer (Eristalis tenax) har larver som lever i mudder, gjødselvann og pytter, og som har et langt ånderør som går opp til overflaten. 280 registerte arter i Norge. 


 

Familie: Bremser (Oestridae)
Store hårete insekter med parasittiske larver, som liker seg i pattedyr. Vertsdyrene kan bli rimelig dårlige når de blir angrepet. Eks. er reinbrems (Oedemagena tarandi), kubrems (Hypoderma bovis og H. lineatum) og sauebrems (Oestrus ovis). Det er 5 registerte arter brems i Norge. Men man finner noen arter som man ofte kaller bremser, men som egentlig tilhører andre familier, f.eks: reinens nesebrems eller reinneseflue (Cephenomyia trompe) som tilhører spyfluene (Calliphoridae, evnt Oestridae), mens hestebremsen (Gasterophilus intestinalis) tilhører magebremsene (Gasterophilidae)


 

Familie: Lusfluer (Hippoboscidae)
Dette er flattrykte fluer, som er blodsugende ektoparasitter på pattedyr og fugl. Mange av artene mangler eller har reduserte vinger. På hortedyr finner man hjortelusfluen (Liptotena cervi), som er svært tallrik og kan også besøke mennesker som trasker rundt i skogen. De kaster vingene når de har funnet en vert som de kan kose seg med. 8 arter registrert i Norge. 


 

Andre eksempler på høyerestående fluefamilier i Norge er (med antall arter i parantes): bananfluer (Drosophilidae) (20), minèrfluer (Agromyzidae) (178), fritfluer (Chloropidae) (80), spyfluer (Calliphoridae) (45), kjøttfluer (Sarcophagidae) (51) og snyltefluer (Tachinidae) (190). 

Orden: Lopper (Siphonaptera) 
Lopper er små, vingeløse insekter som er veldig sammenpresset fra siden og har lange hoppebein på det 3. beinparet. Begge kjønn suger blod fra fugl og pattedyr. Eggene legges ofte i vertens faste bolig, f.eks fuglereir. Eggene utvikler seg til ormelignende, beinløse larver som lever på hudavfall, inntørket blod og annet organisk materiale som verten legger igjen. Svartedauden, som tok kvelden på ca 1/4 del av Europas befolkning på 1300-tallet, ble overført via rotter og lopper. I dag så kommer de fleste loppebittene fra fuglelopper, som ikke kan utvikle seg på oss mennesker, men kan avåtil suge litt på oss. Drømmeboligen er et fuglereir rett ved, eller i, husveggen. Man finner 55 norske arter.


 

 Orden: Veps eller årevinger (Hymenoptera)
Vepsene er vi alle godt kjent med, de er ihvertfall glad i å invitere seg selv på alt som finnes av utendørs matservering. De har også to par klare vinger med et rimelig enkelt årenett. Bakvingene er litt mindre enn forvingene, og de har ofte en egen glans. Finnes også endel vingeløse former. Munntypen varierer mellom bitende og stikkende. Overkjevene er beholdt som bite- eller fangstredskap. Larvene kan enten ligne på sommerfugllarver, men med 6-8 vorteføtter uten kitinkroker (blad- og barveps og klubbeveps), eller så mangler de lemmer - og er da sjelden frittlevende (stilkveps). Treveps har bare tre par thoraxføtter på larvestadiet.
Vepsene er noen av de mest spesialiserte insektene, og har trolig skilt seg fra de andre holometabole insektene på et tidlig tidspunkt. Noe som er særegent for denne ordenen er det store innslaget av sosiale insekter (alle maur, humler, mange stikkeveps og bier). De fleste veps har brodd. Hos planteveps og Parasitica brukes den bare til egglegging (eggleggingsrør). Hos broddvepsene er eggleggingsrøret omdannet til en stikkebrodd, som er forbundet med en giftkjertel. Derfor er det bare hunnene som stikker. Noen maur (underfamilien Formicinae, vanlig skogsmaur osv) mangler brodd, men ikke giftkjertel. Disse biter da istedenfor, og sprøyter inn gift i såret. De små eitermaurene (Myrmicinae) har giftbrodd. Hos honningbien har brodden mothaker. Brodden henger fast og rives av når et menneske stikkes, slik at bien dør. Stikkevepsens brodd har derimot så små mothaker at vepsen kan stikke så mange ganger den bare vil.

Det er registrert 4129 arter av veps i Norge, men det finnes nok rundt 8000. Vepsene er derfor sannsynligvis den mest artsrike, men minst undersøkte insektsorden i Norge. Systematisk deles vepsene inn i to underordener: planteveps, der mellomkropp og bakkropp er sammenvokst i hele sin bredde, og stilkveps, der mellomkropp og bakkropp er forbundet med en smal stilk ("vepsetalje"). Hos stilkveps har noen arter et eggleggingsrør som kan stikkes inn i andre insekter (gr. Parasitica), mens dette røret er omdannet til en giftbrodd forbundet med en giftkjerten hos de andre stilkvepsene (gr. broddveps).
Stilkvepsens vepsetalje gir bakkroppen økt bevegelighet, noe som kommer godt til nytte når de skal bruke brodden til egglegging eller stikking.

Underorden: Planteveps (Symphyta)
Systematikken her er litt varierende. Det er registrert 484 norske arter, fordelt på 5 overfamilier og 10 familier. Her går vi inn på et par

Overfamilie: Treveps (Siricoidea) legger egg i stammen på bartrær eller løvtrær. Deles inn i 2 familier:

Familie: Bartreveps (Siricidae) kjempetrevepsen (Sirex gigas) er ca 3-4 cm lang, gul og sort. Hunnen legger egg i frisk tømmer fra bartrær, og kjempetreveps kan klekke fra planker. 6 norske arter registrert.


 

Familie: Løvtreveps (Xiphydriidae) 3 norske arter registrert


 

Overfamilie: Tenthredionoidea omfatter 5 familier:

Familie: Klubbeveps eller køllehornveps (Cimbicidae)  er rimelig kraftige vepser med kølleformet antenner. Larvene er frittlevende på urter og løvtrær. 20 norske arter.


 

Familie: Bladveps (Tenthredinidae) her finner vi endel vanlige arter. Bladvepslarven ligner på sommerfugllarver, men har 6-8 par vorteføtter uten kroker. Larvene spiser på urter og løvtrær. Noen arter kan være så mangfoldige at de snauspiser hele trær. Ca 300 norske arter registrert.


 

Familie: Barveps (Diprionidae) har sagtakkete eller kamformete antenner. Larvene går på bartrær. Rød furubarveps (Neodiprion sertifer) kan være rimelig grusomme for unge furutrær (larvene knasker i seg nålene). Man bruker gjerne et virus for å bekjempe disse vepsene. 13 norske arter registrert.



 Man finner også familien: spinnveps (Megalodontoidea), med 27 norske arter, og familien: halmveps (Cephoidea), med 9 norske arter.

Underorden: Stilkveps (Apocrita) 
Dette er veps som har stilk mellom forkropp og bakkropp. Det er registrert 3645, men man har nok rundt 7500 norske arter. Stilkvepsene deles inn i to grupper, de parasittiske og broddvepsene. 

Gruppe: Parasitica inneholder veldig mange familier av snylte- og galleveps. Noen inkluderer også gullvepsene. Vepsene i Parasitica gruppen er parasittiske, og legger egg ved hjelp av eggleggingsrøret i andre insekter (snylteveps) eller i plantemateriale (galleveps). Snylte- og galleveps har todelt hoftering som et spesielt kjennetegn, og mange har lange antenner. 
Det er registrert 3136 arter av snylte- og galleveps i Norge, fordelt på 6 overfamilier og 33 familier. Men det finnes nok rundt 7000, der det hovedsakelig er hos snyltevepsene man kjenner til få arter.


Overfamilie: Snylteveps (Ichneumonoidea, Chalcidoidea, m.fl.)
Slanke insekter, gjerne lange antenner, og er den viktigste gruppen parasittoider. De varierer i størrelse fra et par cm til under 1 mm. Snylteveps legger egg i eller utenpå verten (som kan være sommerfuglegg, sommerfugllarver, bladlud osv), og snyltevepslarvene spiser opp vertsdyret innenfra (entoparasittoid) eller utenfra (ektoparasittoid). Alle stadier fra egg til voksen kan angripes av snylteveps, men hver snyltevepsart angriper vanligvis bare bestemte vertsstadier. De er også spesifikke i henhold til hvilken art de benytter seg som vert.
Enkelte spesifikke snyltevepsarter brukes til biologisk kontroll av skadedyr, både på friland og i veksthus. Eks av skadedyr som kontrolleres av snylteveps på friland er bladlud (i Australia f.eks), "casava mealy bug" (i Afrika) og sommerfugler på mais (i Tyskland). I veksthus blir ulike bladlusarter holdt nede ved hjelp av bladlussnylteveps. Disse vepsene tilhører enten familien Aphidiidae under overfamilien Ichneumonoidea og/eller famiien Aphelinidae under overfamilien Chalcidoidea. Kvitfly blir kontrollert av en helt annen snylteveps, Encarsia formosa. I norske veksthus bruker man snylteveps mot bladlus på agurk, paprika og salat og mot kvitfly på agurk og tomat. 
Her ser man Encarsia formosa (de svarte) som parasitterer kvitflynymfer (de hvite)

 

Overfamilie: Galleveps (Cynipoidea) 
Man finner her mange arter som legger egg på eller i planter. Larven klekker og begynner å spise av plantevevet. Planten reagerer på gallevepsens egg eller på den spisende larven ved å vokse omkring insektet og danne en såkalt galle. Larven lever etter hvert av plantevevet i galleveggen og er godt beskyttet inne i gallen. Planten tåler en del galledannelse. Eik har flest gallevepsarter i Norge. De voksne gallevepsene er små (1-2mm), med bakkroppen litt flatklemt fra siden. Det er registrert 27 norske arter innen familien Cynipidae.


 

Gruppe: Broddveps (Aculeata) omfatter blant annet våre sosiale insekter (maur, stikkeveps, bier og humler). Larvene er ikke frittlevende, men bor i bol eller i bakken. De er vanligvis hvite og beinløse. Man deler de inn i 6 overfamilier.

Overfamilie: Gullveps 
Her finner man oftest parasitter på andre broddveps, der gulllvepslarven lever av vertens larver (i f.eks et vepsebol). Man deler overfamilien inn i 4 familier, med totalt 67 arter registrert i Norge. De egentlige gullvepsene (fam. Chrysididae) er lett å kjenne igjen med sine sterke farger i rødt og blått metallik - 27 norske arter. 

 

Overfamilie: Maur (Formicoidea, fam. Formicidae) 
Maur har de fleste hatt som piknikkgjester. De er artige små krabater som har knebøyde følere. Mellom forkropp og bakkropp har de en liten tappformet utvekst eller to knuter. Hannene og de fertile hunnene har vinger før paringen, men mister dem etterpå. Maurtuene kan man finne både under og over bakken, avhengig av arten. De kan spise så å si alt, både insekter og plantekost. Mange liker også å spise de sukkerholde ekskrementene til bladlusene, honeydew som det så fint heter på engelsk. Det er registrert 54 norske arter.

 

Overfamilie: Stikkeveps (Vespoidea)
Nå kommer det ene sommerdyret etter det andre, og på en fin dag i sola så kommer man ikke unna denne artige karen. Gule og sorte striper, nyreformete øyne og forvingene er foldet sammen på langs i hvilestilling. De har bitebunn og er rovinsekter som mater larvene sine med insekter og lignende. Det er registret 35 norske arter, og man deler de inn i 2 familier.

Familie: Murerveps (Eumenidae)
Dette er solitære veps, og de lever nesten på samme måte som grave- og veiveps (kommer inn på disse snart). De lager krukker av sandkorn som de plasserer egg og bedøvete byttedyr. 22 norske arter registrert. 


 

Familie: Sosiale stikkeveps (Vespidae)
De sosiale stikkevepsene her i landet lager papirbol av tremasse som de bearbeider med kjevene sine. Finner ofte dette på loft eller i vedhauger, men de kan henge fritt i lufta eller ligge under bakken - avhengig av art. 13 norske arter registrert.


 

Overfamilie: Bier og humler (Apoidea)
Disse insektene har hår.  Biene har lite hår på bakkroppen, i motsetning til humlene (som liten ville jeg alltid ha en genser av humlepels, ville nok blitt dyrt). Alle humlene er sosiale, men hos biene er det bare dronninga som er sosial - resten er solitære. Det finnes riktignok flere overganger mellom solitær og sosial hos de. 180 arter av Apoidea er registrert i Norge, fordelt på 8 familier. 
De solitære biene er delt opp i flere familier, og det er registrert ca 100 arter av de her. De samler inn pollen ved at det fester seg til det forgreinete håret på buken (buksamlere), låret (lårsamlere) eller leggen (leggsamlere).
Familie: Apidae, med humler og sosiale bier, omfatter 34 registrerte arter i Norge. Her finner vi bakbeinas første fotledd påfallende avflatet og forstørret, og er hos de fleste forsynt med stive hår. Pollen fraktes nederst på leggen i en pollenkurv. Humler og sosiale bier tilhører hver sin underfamilie. I verden sett under ett omfatter de sosiale biene tre  arter av honningbier samt broddløse bier, men i Norge er disse formene bare representert ved honningbien, Apis mellifera.
Både humler og honningbien lager bol av voks. De spiser ikke insekter slik som maur og stikkeveps, men samler nektar og pollen til larvene sine. Snyltehumlene er like ufyselige som gjøken, og lar andre humlearter ta seg av barnene sine. 
Honning består av blomsternektar blandet med litt pollen. Honningbien samler nektar fra mange ulike planter, f.eks selje, lønn, lind, villbringebær, løvetann og lyng. De kan også få sukker fra bladlus. Utpå sommeren og høsten kommer mennesker å stjeler all honningen fra bikubene, og gir de litt sukkervann som takk for jobben. Skulle likt å hørt hva LO synes om den ordningen.

 

Overfamilie: Graveveps (Sphecoidea) 
Dette er veps som ofte er oransje og sorte, eller gule og sorte. De liker å grave ganger i sandholdig jord. Vepsen bedøver en sommerfugllarve, og plasser den i gangen. Så legger hunnen et egg på larven og stenger igjen gangen. Gravevepslarven klekker da og har masse mat den kan kose seg med. Graveveps står nær bier og humler, og plasseres av og til under Apoidea. 117 arter registrert i Norge, alle i Sphecidae familien. 


Overfamilie: Veiveps (Pompiloidea)
Disse ligner på graveveps, men de velger edderkopper istedenfor sommerfugler. 34 arter registrert i Norge, alle i Pompilidae familien. 


 

Sosiale insekter innen ordenen veps:
Det er mange overganger mellom de solitære og sosiale insektene innen Apoidea. Vi finner ca 100 arter solitære bier i Norge, fordelt på flere familier - f.eks jordbier (Andrena), sandbier (Halictus) og bladskjærerbie (Megachile). Mange av disse lever som enstøinger, legger egg på en blanding av pollen og honning. Larvene klarer seg så selv. Noen av de bryr seg også litt mer om barnene sine, og har yngelpleie uten å danne kolonier. Enkelte lager også "boligblokker", der de de har egne leiligheter de bor i. 
Typiske sosiale insekter finner man innenfor ordenen termitter (hemimetabole, ikke i Norge) og innenfor ordenen veps. Alle sosiale insekter i Norge finner man derfor hos vepsene: alle maur, noen stikkeveps samt alle humler og sosiale bier (fam. Apidae). De ekte sosiale insektene innenfor vepsegruppen har et par fellestrekk: 

De lever tett sammen i bol, tuer osv. over flere overlappende generasjoner. De er delt opp i ulike kaster/roller, som fører til en arbeidsdeling. De har èn eller flere dronninger, og det er kun hun som legger egg. Dronningen er diploid, og arbeiderene er diploide hunner (men sterile) og  har som oppgave å finne mat og ta seg av yngel og dronningen. Hannene (dronene) kommer fra ubefruktete egg og haploide, funksjonen til disse er hovedsakelig å befrukte dronningene og de kommer derfor ofte sent i sesongen. Et befruktet egg kan utvikles til en dronning hvis den for nok mat av riktig type, samt at feromoner fra dronninger kan hindre vekst av nye dronninger. 
På vinteren har de litt ulike metoder. Stikkeveps og humler har ettårige samfunn. Den befruktete dronningen overvintrer alene (under jorda, gamle musebol osv) og danner samfunnet sitt utpå våren. Først lager hun arbeidere. Mot slutten av sesongen kommer unge dronninger og hanner. Etter de har kost seg, så dør hannene og de befruktete dronningene finner et sted for å overvintre.
Honningbien og maur har flerårige samfunn. Dronningen overvintrer med arbeiderne sine. Hos honningbien er det bare èn dronning per kube, men hos maurene kan det variere. Honningbien holder kuben varm med muskelarbeid, og de spiser på honningen sin gjennom hele vinteren. Hos oss så blir det så kaldt at man må isolere bikubene. Maurene ligger i dvale i bakken under tua på vinteren.

 

Leddyr, del 2!

Vi forsetter der vi slapp med leddyrene. Forrige innlegg tok for seg krepsdyr, men nå beveger vi oss i større grad opp på land og nærmer oss insekter og andre kryp.

Underrekke: Uniramia
Dette er hovedsakelig landlevende dyr, med bein som aldri er togreinete, slik som vi så hos krepsdyrene (uni = en, ramia = grein. Må være lett å lære seg biologi hvis man kan latin..). De har bare ett par antenner, som tilsvarer krepsdyrenes første par, og puster med trakeer (kommer inn på dette under insektene). Ekskresjonsorganet er vanligvis malpighiske rør. Underrekken deles inn i 5 (6) klasser, og omfatter tusenbeinlignende former og insekter. 
De fire første klassene gis ofte fellesbetegnelsen Myriapoda ("mangefotet", eller "de med titusener av bein"). Myriapodene har klart avsatt hode, mens kroppen er oppdelt i mange relativt like segmenter, hvorav de fleste bærer 1-2 par leddelte bein. Kroppen er ikke delt i forkropp og bakkropp som hos insektene. Dyrene har kun enkle øyne (ocelli). Spiraklene kan ikke lukkes. Hos mange ligner de unge på de voksne, men med færre segmenter (slike skapninger kalles anamorfe: ektetusenbein, fåfotinger, dvergfotinger og noen skolopendere - samt Protura, som her blir regnet som insekter). Noen skolopendere klekker med det endelige antallet segmenter, på samme måte som insektene (epimorfe). Ekte tusenbein og fåfotinger står nokså nært hverandre, det samme gjør skolopendere og dvergfotinger. Slektskapet bygges blant annet på tilstedeværelsen av ett eller to par maxiller. Myriapoder og insekter har til felles at de har kjever (mandibler) på fjerde hodesegment.

Klasse: Ekte tusenbein (Diplopoda)
Ekte tusenbein (og fåfotinger) har, som insektene, ett par mandibler (leddete) og ett par maxiller. Disse maxillene tilsvarer 1. maxillepar hos andre leddyr, men er sammenvokst til en platelignende struktur under hodet (gnathochilarium), på samme måte som 2. maxillepar danner underleppe hos insektene. Tusenbein mangler munnvedheng tilsvarende 2. maxillepar. Mange har et rundt kroppstverrsnitt, mens noen (Polydesmidene) har en avflatet rygg. De har ett par bein på kroppsledd nr 2, 3 og 4, for øvrig 2  par bein per kroppsledd, derav navnet (diplo - dobbel, poda = bein). Kroppsleddene med to par bein er oppstått ved sammensmelting av to ledd. Disse sammensmeltete leddene har også to par av blant annet spirakler og ganglier. Ekte tusenbein spiser råtnende plantedeler, alger og morkent tre, noen kan også spise planterøtter. De spiller en viktig rolle i omsetningen av råtnet plantemateriale. De er langsomme, trege dyr, som ruller seg sammen når de blir forstyrret. Noen arter, f.eks kuletusenbein (Glomeris marginata), ligner svært på skrukketroll og kan rulle seg sammen til en kule. Ekte tusenbein finnes på fuktige steder, f.eks i mose, under stein eller i løs bark. Ca 8000 arter er beskrevet, i Norge 34.

 

Klasse: Fåfotinger (Pauropoda)
Dette er små dyr (maks 2 mm lange), ofte hvite, med hode og 12 kroppssegmenter. De fleste segmentene har et enkelt beinpar. Karakteristisk for fåfotingene er ett par greinete antenner, og i likhet med ekte tusenbein har de ett par mandibler og ett par maxiller. Som hos ekte tusenbein mangler lemmer tilsvarende 2. maxillepar. Det siste tolkes slik at ekte tusenbein og fåfotinger er mer i slekt med hverandre enn med andre grupper innen Myriapoda. Øyne mangler. Dyrene er lysskye og holder gjerne til i løvskog i de øvre, fuktige jordlagene, i råtnende vegetasjon, under bark og lignende steder. Ca 400 arter beskresvet, 13 i Norge.


 

Klasse: Skolopendere (Chilopoda)
Skolopenderene har 1 par mandibler og 2 par maxiller. Første maxillepar er sammenvokst og danner bunnen i munnen, tilsvarende insektenes underleppe. Det andre maxilleparet er sammenvokst i grunnleddet, men har to velutviklete, leddelte palper. Første beinpar er omdannet til kl-lignende maxillipeder med giftkjertler. Dyrene har avflatet kroppstverrsnitt og ett par bein per kroppsledd. Mange arter er lysskye, svært raske rovdyr som hest jakter om natten. Giften brukes til å drepe byttedyrene med. På dagtid holder skolopenderne til under steiner, bark og lignende. 
Det finnes to hovedtyper: lange, vært tynne og gravende former (Geophilomorpha), f.eks Brachygeophilus, og kortere, stive former (Lithobiomorpha), som f.eks brun steinkryper (Lithobius forficatus), som løper svært raskt. Når vi finner sistnevnte under en stein, graver den seg ned fordi den reagerer på at trykket mot ryggen forsvinner, ikke primært for at den blir utsatt for lys. Ca 3000 arter besrekvet, 24 i Norge. 

Lithobiomorpha                                                                                                         Geophilimorpha
 

Klasse: Dvergfotinger (Symphyla) 
Dette er små (2-10 mm lange), blinde og upigmenterte (hvite) dyr med maksimalt 12 par bein som fullvoksne. Som skolopenderne har de ett par mandibler og to par maxiller. Men her er det 2 maxillepar som er sammenvokst og danner bunnen i munnen, på samme måte som hos insektene. De nyklekte ungene har 6 par bein. Dvergfotingene trives best i moldjord, som løvskog. De må ha høy og konstant fuktighet. Vi finnes de i de øverste jordlagene, der de kryper i fine, små hulrom og vanligvis lever av råtnende plantedeler. En vanlig art i hager, og andre kulturpåvirkete områder er Scutigerella immaculata. Ca 12 arter beskrevet, 5 i Norge.


 

Klasse: Insekter (Insecta)  
Hos insektene er kroppen delt inn i tre regioner (tagma): hode (cephalon), forkropp (evnt kalt mellomkropp/bryst - thorax) og bakkropp (abdomen). De har ett par antenner, en overleppe (labrum), ett par overkjever (mandibler) ett par underkjever (maxiller) og en underleppe (labium), som er dannet ved at 2. maxillepar er sammenvokst. Munndelene, unntatt overleppen, er omdannete lemmer.
Voksne insekter har tre par leddelte gangbein på forkroppen og er de eneste virvelløse dyr som har vinger. Vingene er fullt utviklet bare hos de voksne, som kan ha ett eller to par vinger festet til henholdsvis 2. og 3. forkroppsledd. Bakkroppen mangler gangbein. Insektene puster ved hjelp av et trakèsystem med spirakler. Ekskresjonsorganene er malpighiske rør. Utviklingen foregår direkte eller ved metamorfose (forvandling). Insektene er særkjønnete og har indre befruktning. Hos noen kan ubefruktete egg utvikle seg, enten til hunner (hos bladlus) eller til hanner (hos snylteveps, sosiale veps). 


Hodet består av 6 segmenter (som hos alle leddyr), med følgende "vedheng":

Segment 1: Èn overleppe (labrum)
                  2: Ett par antenner
                  3: Øyne (fasettøyne/punktøyne)
                  4: to overkjever (mandibler)
                  5: to underkjever (maxiller)
                  6: èn underleppe (labium)

Øyne. Voksne insekter har fasettøyne eller samensatte øyne, som består av mange (opptil 30000!) synsenheter. En enkelt synsenhet (fasett, ommatidium) består av et kutikula-linse (cornea) som ligger over en krystallkjegle. Under denne ligger 6-10 sanseceller med en lysoppfattende synspigmentdel inn mot sentrum. Cellene er omgitt av lysabsorberende pigmentceller og er forbundet med nervesystemet. Lyset brytes i linsen og krystallkjeglen og treffer den lysoppfattende delen av sansecellene, hvorfra signalene går videre via synsnervene til hjernen. Hver synsenhet registreer et lite utsnitt av det samlete synsfeltet. Resultatet blir et mosaikkbilde. Slike fasettøyne ser trolig ikke helt skarpt, men registrerer bevegelse svært godt. Hos dagaktive insekter blir barae de lysstrålene som faller loddrett på hver enkeltlinse, registrert. Dette sørger pigmentveggene mellom hver enkelt synsenhet for. Hos nattaktive insekter mangler mye av dette pigmentet, slik at også skrått lys på linsen blir registrert. På den måten blir svakt lys utnyttet maksimalt hos de nattaktive. Enkelte insektarter kan selv regulere hvordan pigmentet mellom synsenhetene står, slik at de kan veksle mellom "dagøyne" og "nattøyne".
En annen øyetype er punktøyne eller enkle øyne. Disse sitter ofte i et antall fra 1-3 oppå og litt bak på hodet til voksne insekter. Hos larvene sitter de på siden og utgjør de eneste øynene. Punktøyets oppbygning ligner på oppbygningen av en enkelt fasett. Punktøyne registrerer ikke bilder, men først og fremst lys/mørke, selv om en mener at larver til en viss grad kan se bilder med dem.
Det er påvist fargesyn hos mange blomstersøkende insekter. Generelt oppfatter insektene kortere bølgelengder enn det vi gjør (dvs. mot den blå enden av lysspekteret). Et eksempel på dette er at mange insekter oppfatter ultrafiolett lys som en farge, mens de ikke ser alle rødfarger. Mens mennesket oppfatter bølgelengder mellom 400 nm (violett) og 750 nm (rødt), registrerer bier bølgelengder mellom 310 nm (UV) og 650 nm (rødoransje).
Insektene oppfatter bevegelse mye bedre enn oss. Når vi ser en film som kjøres med 24 fps, oppfatter vi bildene som bevegelse og ikke enkeltbilder. Bier må ha over 300 fps for å få samme inntrykket av en bevegelse.
 2 fasettøyne og 4 ocelli (enkle øyne)


Antenner
. Insektenes antenner tilsvarer første antennepar hos krepsdyr. Antennene er lukte-,føle- og høreredskaper. De er ofte besatt med små sansehår som har nerveforbindelser til hjernen. Antennene kan være svært forskjellig utformet, noe som blant annet er viktig for insektsystematikken. 
Mange insekter lukter med antennene. Silkespinnerens hann har antenner som er sterkt forgreinet, med ca 20 000 sansehår. Med disse antennene er hannen i stand til å registrere duften (feromonene) fra hunnsommerfuglen på flere kilometers avstand. Biller som lever av åtsler, er svært raske til å lokalisere føden, antagelig på grunn av en utrolig god luktesans. Antennene er for mange insekter også helt nødvendige føleredskaper. Insekt-parasittoider som er på jakt etter et byttedyr å legge eggene sine i, bruker ustanselig antennene både under søkingen etter verten og for å undersøke denne. Når en flue er vanskelig å treffe med en avis, skyldes det at den har et sanseapparat på antennene som registrerer luftbevegelse. Brukes en gjennomhullet fluesmekker istedenfor, reduseres luftbevegelsen og sjansen for å treffe fluen øker. Insekter kan også høre med antennene. Hanner av stikkemygg og fjærmygg oppfatter hunnens summing ved hjelp av antennene.


Munndeler
. Den mest opprinnelige og primitive munntypen hos insekter kalles bitemunn. Andre munntyper er trolig utviklet fra denne.
Overleppen er en enkel hudfold. Overkjevene er som regel kraftige, med skarptakket innerkant, velegnet til å knuse og fordele maten. De beveges utover og innover (i horisontalplanet). Underkjevene holder maten. Underleppen er sammenvokst av to deler. Både underkjeve og underleppe har palper, rikt forsynt med sansehår. Palpene hjelper også til med næringsopptaket. Overleppen (som ikke er omdannete lemmer) og overkjevene har aldri palper.
Bitemunnen sier ikke så mye om hva insektet spiser. Vi finner denne munntypen både hos plantespisere (f.eks mange gresshopper, sommerfugllarver, mange billefamilier, bladvepslarver), hos rovinsekter (f.eks øyenstikkere, mange billefamilier, stikkeveps), hos altetere (f.eks kakelakker) og hos ektoparasitter (f.eks pels- og fjærlus). Voksne individer av mange arter med ufullstendig forvandling, samt alle biller, vårfluelarver, sommerfugllarver, nettvinger og de fleste veps, har bitemunn.

En annen munntype er stikke-/sugemunn. Her må insektene først stikke hull på en overflate (f.eks blad eller hud) for å få tak i den flytende næringen de lever av (plantesaft, blod, vevsvæske). Næringen suges så opp. Denne munntypen finner vi hos nebbmunner (teger og plantesugere). Slike insekter har en "snabel", der overkjeve, underkjeve og underleppe er forlenget. Overkjevene stikker hull, mens næringen suges opp gjennom underkjevene, som er slik formet at de to halvdelene til sammen danner to kanaler, den øverste til næringen, den nerste til spytt. Når insektet ikke suger næring, legges de to kjeveparene ned i en fordypning i underleppen. Hele munnappratet minner da om en snabel. 
Stikkemygg som suger blod (hunnene), har en annen variant av stikke-/sugemunntypen: her er alle munndelene enda tynnere og mer strukket enn hos nebbmunnene. Myggen stikker med begge de syltynne kjeveparene, og blodet suges opp gjennom en kanal dannet av overleppen.
Sommerfuglene har sugemunn. Dette er en spesialisert og redusert munntype, der bare underkjevene er sterkt utviklet. De danner til sammen et langt sugerør som i hvile rulles inn under hodet. Dette munnapparatet egner seg bare til å suge opp flytende føde, ikke til å stikke hull på en overflate. Snabelen stikkes ned i blomster som har nektar, som så suges opp. Det er ofte en nær sammenheng mellom snabellengden og hvilke blomster insektet besøker.


Beintyper. Et insektbein består av 5 hovedledd: hofte (coxa), heftering (trochanter), lår (femur), legg (tibia) og fot (tarsus). Foten har 2-5 små ledd, oftest med klør på det ytterste. Med fotledd nr. 1 menes det som er nærmest leggen. Utformingen av beinet sier ofte en del om insektets levevis.
Løpebein er lange og slanke. De finnes hos raske dyr, ofte rovdyr som løpebiller og kakelakker. Gravebein har noe avflatet legg, utstyrt med torner. Tordivler og åtselgravere har slike graveredskaper. Hoppebein har kraftig utviklet lår (med muskulatur), og dette gjelder særlig bakbeina. Slike bein finnes hos insekter som hopper istedenfor å gå, f.eks hos gresshopper, sikader og lopper.
Svømmebein har en legg og en fot som ofte er noe avflatet og som har lange hårfrynser. Dette gir større overflate, noe som er viktig når insektet bruker beina til å ro seg gjennom vannet med. Rygg- og buksvømmere og vannkalv har bakre beinpar omdannet til svømmebein

Vinger. Noen insekter mangler vinger som voksne. Slike vingeløse insekter er av to typer:
1) Ur-insektet, som er primært vingeløse, dvs som aldri i sin forhistorie har hatt vinger. Ur-insektene regnes som representanter for de eldste insektene, og omfatter proturer, tohaler, spretthaler og børstehaler. (I en del litteratur regnes bare børstehalene som insekter av disse).
2) Sekundært vingeløse insekter. Disse har en gang i forhistorisk tid hatt vinger, men har siden mistet dem som tilpasning til et spesielt levevis. Ofte dreier det seg om parasittiske former, som ikke har noen fordeler av å ha vinger (lus, lopper osv). Det finnes også noen arter der noen individer har og andre mangler vinger (f.eks bladlus).

De fleste voksne insekter har imedlertid vinger. Vingene er utvekster fra kroppsveggen, ikke omdannete lemmer som hos fugl og pattedyr. Vingene består av to hudflater som ligger mot hverandre. Mellom disse løper hule vingeribber (årer) av kutikula, som støtter opp vingen, og som inneholder blodvæske, trakeer og nervefibrer. Hos "nyklekte" voksne insekter spiles de sammenkrøllete vingene ut ved hjelp av blodvæske som pumpes gjennom vingeårene. Dette pågår inntil vingene har størknet i utfoldet stilling.
Hos voksne insekter finner vi vanligvis to par vinger. Unntak er tovingene (Diptera), dvs mygg, klegg, fluer osv, der bakre vingepar er omdannet til svingkøller (balanseorgan).
Vingenes ribbemønster varierer ofte fra insektgruppe til insektgruppe, og har som regel systematisk betydning. Et rikt forgreinet ribbenett regnes som et primitivt trekk (f.eks hos øyenstikkere). Vingene kan være klare og gjennomsiktige, eller helt (biller) eller delvis (teger) fortykkete. Hos de fleste arter har for- og bakvingene samme struktur, men hos noen grupper er de forskjellige (teger, biller).  
Vingene beveges ved hjelp av direkte og indirekte flygemuskler. De direkte flygemusklene er festet til vingebasis og besørger vridning av vingene. Hos primitive insekter, som øyenstikkere og kakerlakker, brukes de også for å presse vingene ned. De indirekte flygemusklene er ikke festet direkte til vingene, men foråsaker at vingene slår opp eller ned ved at fasongen på forkroppen endres når musklene trekker seg sammen. Hos alle insekter brukes disse musklene for å løfte vingene. Hos de mer avanserte, som fluer og veps, er de også ansvarlig for at vingene slår ned. Slike insekter har derfor ett par langsgående og ett par tverrgående muskler i thorax. Insektvingen slår hver gang vingemuskulaturen mottar en nerveimpuls (opptil 40 ganger i sekundet). Hos mer avanserte insekter kan musklene dessuten stimuleres til å trekke seg sammen flere ganger uten å motta nye nerveimpulser. Derfor kan enkelte insekter komme opp i utrolig mange vingeslag per sekund. Antall vingeslag varierer med insektgruppene: store dagsommerfugler har 8-10 slag (opp og ned) i sekundet, bier 190, stikkemygg 600, sviknott over 1000. Likedan varierer flukthastigheten: kålsommerfugl 2 m/s, bier 3 m/s, ligustersvermer 15 m/s (54 km/t). Det er registrert insekter på rundt 100 km/t, men makshastigheten er vanligvis rundt 50 km/t hos insekter.
Vingemuskulaturen må ha en viss temperatur før insektene kan fly. Derfor ser en ofte at insekter sitter i morgensola, evnt surrer med vingene, for å få opp temperaturen.  

Indre bygning. Går bare inn på de som er karakteristiske for insekter.
Trakèsystemet. Insektenes blodkarsystem er åpent og relativt ufullkomment, og blodet renner for langsomt til å kunne bringe nok oksygen til kroppens forskjellige deler. Dessuten inneholder ikke insektblodet oksygenbærende pigment. Blodet har andre viktige oppgaver hos insektene: det transporterer næringsstoffer, avfallsstoffer og hormoner rundt i kroppen, det "spiler ut" kroppsdeler i forbindelse med hudskifte og klekking, det fungerer som et vannreservoar, det transporterer varme osv.  Selve gasstransporten besørges imidlertid av trakèsystemet.
Dette er et hult, rørformet system som forgreiner seg til alle deler av insektet. Systemet står i forbindelse med omverdenen gjennom åpninger, stigmer eller spirakler, på begge sider av kroppen. Åpningene kan lukkes ved en spesiell muskulatur. De største rørene går i dyrets lengderetning og er avstivet med spirallister av kutikula. Fra disse lengdestammene går det ut mindre sidetrakeer som igjen deles stadig tynnere rør. De tynneste kalles trakeoler og er ikke avstivet med kutikula. De ender til sist inne i hver enkelt celle. Tilknyttet trakèsystemet er også luftsekker (kommer inn på dette hos fuglene også). Luft strømmer gjennom trakèsystemet ved diffusjon og ved muskelsammentrekninger, som ventilerer systemet. Særlig effektivt er muskelsammentrekninger som virker på luftsekkene. Disse fungerer da som blåsebelger og driver luftstrømmen i trakeene. Oksygenrik luft kommer inn, mens karbondioksid og vann kommer ut av stigmene.
Det er viktig at stigmene kan lukkes, slik at unødig vanntap unngås.
Hos vanninsekter er alle eller de fleste stigmene permanent lukket, slik at trakèsystemet ikke blir fylt med vann. Noen vanninsekter må ha oksygen fra luft. Hos en del av disse er ett par spirakler åpne og strukket ut til et pusterør. Stikkemygglarven og -puppen henger i overflaten etter et slikt pusterør. Andre arter lever dypere nede eller på bunnen og har et langt pusterør opp til overflaten (vannskorpion, rottehalefluelarve). Noen vanninnsekter bringer med seg en luftboble ned i vannet. Boblen, som f.eks holdes under vingene, har kontakt med et åpent stigme, og når oksygenet i boblen er forbrukt, må insektet opp til overflaten igjen og fornye luften (vannkalv, buksvømmere, ryggsvømmere). En del vanninsekter kan imidlertid ta opp oksygen direkte fra vannet og har et helt lukket trakèsystem. Gassutvekslingen foregår ofte over tynne hudutposninger, trakègjeller, som er rikt forsynt med trakeer (døgnfluenymfer, øyenstikkernymfer, noen steinfluenymfer og vårfluelarver osv). Hos andre diffunderer oksygen gjennom kroppshuden direkte inn i trakèsystemet (steinfluenymf,er vårfluelarver, mange mygglarver). 

Fordøyelse og ekskresjon (malpighiske rør). Insekttarmen går fra munnnen til enden av bakkroppen og er oppdelt i svelg, fortarm, midttarm og baktarm. Fortarm og baktarm er innvendig kledd med kutikula. Fordi midttarmen mangler kutikula, blir det meste av næringen fordøyd og sugd opp her. Men det kan foregå en delvis bearbeiding av maten allerede i fortarmen, ved hjelp av enzymer, spytt og/eller tyggemage med kutikulatenner. Mellom midttarm og baktarm sitter trådformete hule utposinger som åpner seg i tarmen og ender blindt i andre enden. Antallet varierer (2-150). Dette er de malpighiske rørene, som er helt spesielle for insekter og edderkopper (men ikke homologe), og som i første rekke er insektenes ekskresjonsorgan. Inn i rørene diffunderer nitrogenholdige avfallsstoffer fra den omliggende kroppsvæsken. Samtidig pumpes en del salter (kalium, natrium, fosfater) aktivt inn. Avfallsstoffene avgis så gjennom anus, oftest i form av tørr urinsyre, eller som ammoniakk hos vanninsekter. Det er viktig for insektene å ikke tape unødig vann. Derfor reabsorberes mye av vannet bakerst i tarmen.
Hos nettvingene fungerer de malpighiske rørene som spinnekjertler.

Insektenes utvikling. Vi skiller mellom tre utviklingstyper hos insektene. 
1. Ametabole insekter - uten forvandling. Fra egget klekker en miniatyrutgave av det voksne individet. Det nyklekte individet kan eventuelt mangle noen kroppsledd (Protura) og er ennå ikke kjønnsmoden. Ametabole insekter skifter hud også som voksne. I denne gruppen finner vi de primitive og primært vingeløse insektene ("ur-insektene"), som omfatter proturer, tohaler, spretthaler og børstehaler.

2. Hemimetabole insekter - ufullstendig forvandling. Insektet gjennomgår en gradvis forandring fra nyklekket nymfe til voksent insekt. Mest iøynefallende er en gradvis utvikling av vingene. Under veksten skiftes hud flere ganger, og etter hvert hudskifte blir vingene litt større. Utviklingsstadiene kalles ofte nymfer, og 4-5 utviklingsstadier er vanlig. Nymfene ligner mye på det voksne insektet og har ofte samme næringsbiologi som dette. Utviklingen foregår altså slik:
Egg > nymfe1 > nymfe2 > nymfe3 > osv > voksen (imago) 
Slik utvikling finner vi hos de mer primitive insektene, som døgnfluer, steinfluer, øyenstikkere, grashoppere, kakerlakker, saksedyr, støvlus, pels- og fjærlus, lus, trips og nebbmunner.
 Nymfer til venstre, voksne til høyre. 


3. Holometabole insekter - fullstendig forvandling. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er det innskutt et puppestadium. Larven har aldri synlige vingeanlegg (vingene utvikles innvendig) og er oftest helt ulik det voksne insektet. Larven utvikles gjennom flere larvestadier og hudskifter til en puppe. Først på puppestadiet blir vingeanleggene synlige. Puppene tar ikke til seg næring og er oftest inaktive. I puppestadiet brytes larvevev ned, og nytt vev til det voksne insektet bygges opp. Hos homometabole insekter er larvenes næringsbiologi ofte forskjellig fra de voksnes: sommerfugllarver spiser plantekost (bitemunn), mens de voksne bare tar til seg flytende nektar (sugemunn). Utviklingen foregår slik:
Egg > Larve1 > larve2 > ... > puppe > voksen
Holometabol utvikling finner vi hos de fire store insektordenene biller, sommerfugler, tovinger og veps, men også hos ordenene vårfluer, nettvinger, skorpionfluer og lopper.
Holometabol syklus


Antall, utbredelse og suksess. Insektene er den desidert største dyreklassen, både regnet i antall arter og regnet i antall individer. Det er innen denne klassen det største artsmangfoldet finnes. Det er beskrevet opp imot 1 million insektarter i verden. Men det er nok mange, mange flere som ikke har blitt oppdaget. Enkelte forskere anslår at det finnes mellom 6-30 millioner arter. Millioner av arter blir nok også utryddet lenge før vi oppdager de, særlig på grunn av rasering av regnskoger og lignende. Av de ca 1,2 millioner arter som er beskrevet, utgjør insektene 80-85%. I Norge er det beskrevet rundt 21 000 arter, men her på berget finnes det nok også flere. 

Insektene stammer nok fra tusenbeinlignende former, ved at det har skjedd en reduksjon og spesialisering av kroppsleddene, og ved at antallet bein er tilsvarende redusert. De deler en rekke bygningstrekk med Myriapoda, f.eks ett par antenner, malpighiske rør, trakèsystem og mandibler. De første insekter var sannsynligvis vingeløse og oppsto på land. De eldste fossile insektene stammer fra devon (ca 330 millioner år siden). 
Insektene må betegnes som en særdeles vellykket dyregruppe, når en tenker på artsantall, individantall, geografisk utbredelse, tilpasning til forskjellige habitater osv. Vi finner insekter i nesten alle klimaer i verden, fra ørken (f.eks skyggebiller) til fuktige huler&vann, fra kalde arktiske og antarktiske områder til tropisk regnskog. Fordi insektene er vekselvarme, er deres aktivitetsperiode kortere i kalde områder enn i varme. I de kaldeste periodene går de vanligvis inn i en slags dvale, ofte som ikke-voksne individer. Ett miljø har insektene som gruppe imidlertid ikke klart å etablere seg i: havet. Her er det krepsdyrene som har tatt insektenes rolle.

Årsaken til at insektene er så suksessfulle er nok pga deres levevis og oppbygging :
- Kutikula er vanntett og hindrer vanntap, samtidig som den funker som et ytre skjelett og beskytter mot ytre skader.
- Vingene gir de stor spredningsevne, gode muligheter til å finne partnere, kan lett unnslippe fiender, finne mat osv.
- Metamorfose skjer hos mange insekter. Hos slike har ofte larvene en annen næringsbiologi og lever i et annet habitat, eller har en annen nisje, enn de voksne, slik at de til sammen utnytter forskjellige miljøer og ikke konkurrerer.
- Insektene har stor formeringsevne: de legger mange egg, og utviklingen er rask, slik at generasjonene ofte følger tett på hverandre. En termittdronning kan legge ett egg hvert annet sekund og produserer således millioner av egg i løpet av de 5-10 årene hun lever. En bidronning kan legge ca 2000 egg per dag, gjennom mer enn 5 år. I et lite veksthus med paprikaplanter kan èn bladlus bli til en populasjon på 18 000 i løpet av 1 3/4 mnd. Ett par fluer i løpet av en sommersesong kan gi opphav til 324 000 000 000 000

Nytte&Skade. Den største nytten insektene gjør i naturen, er at de blir spist. De er viktig del av mange næringskjeder på land og i ferskvann. Her er de nøkkelføde for insektspisende dyr, som rovinsekter, fisk, fugl og pattedyr. Rovinsekter, som lever blant annet av andre insekter, har mye av æren for at vi sjelden har skadedyrproblemer med insekter i naturlig økosystemer. Dette har en benyttet seg av i såkalt biologisk eller integrert kontroll av skadeinsekter, der rovinsekter eller parasittoider kan holde skadegjøreren i sjakk. Ved at insekter inngår i næringskjeder, muliggjør de dessuten lengre og mer komplekse kjeder og derved også større mangfold og stabilitet. Dersom en fjernet alle insekter fra et skogsystem, ville de synlige virkningene på skog være lang mer dramatiske enn om en fjernet alle fugler og pattedyr. 
Også ved nedbryting av født organisk materiale har mange insekter stor betydning, sammen med mikroorganismer og meitemark. I Australia måtte en innføre biller, blant annet fra Europa, for at kurukene fra innført kveg skulle brytes ned.
Insekter har nøkkelroller i pollinering av blomsterplanter. Dersom pollinerende insekter ble porte, ville mange planter ikke kunne formere seg. I Tyskland har en erfart at når humlebiotoper ødelegges, blir frukthøsten dårligere.
Mer spesifikt har insektene en rekke funksjoner som er til nytte for oss mennesker. De gir oss f.eks honning og bivoks (bier), silke (silkesommerfugl) og lakk (plantesugere).
Men insektene opptrer også som skadedyr, spesielt der de kolliderer med menneskets interesser. Moderne landbruk med store monokulturer legger forholdene godt til rette for spesialiserte plantespisende insekter, som får svært gode formeringsmuligheter og dermed blir skadeinsekter. Ufrivillig import av en art (ofte med planter) til til nye områder der artens naturlige fiender mangler, kan gjøre det innførte insektet til et skadedyr. Innfødte, tidligere harmløse insekter kan også bli skadedyr dersom en innfører nye planter og disse foretrekkes av stedlige arter fremfor deres naturlige meny. Et eks på dette er coloradobillen, som har gått over på dyrkete potetplanter og dermed blitt et skadedyr. 
Det er grovt anslått at skadedyr (hvor de fleste er insekter) i gjennomsnitt forsyner seg med ca 15% av verdens potensielle matproduksjon. I tropiske strøk kan det være opp til 50%.
En del blodsugende insekter overfører alvorlige sykdommer: malaria (stikkemygg, Anopheles) og pest (lopper). Insektbitt kan være sjenerende og til dels alvorlig for enkelte dyr og mennesker (stikkeveps, stikkemygg, knott, lopper, lus, bremser osv).
Uansett positiv eller negativ virkning på oss mennesker: insektene spiller med sitt store antall utvilsomt en nøkkelrolle i "naturens husholdning", selv om vi ikke alltid er i stand til å peke på den konkrete betydningen av den enkelte art.

Systematikk. De fire ordenene med primært vingeløse insekter (ur-insekter) får ofte en unik systematisk plassering i litteraturen.  
Etter nyere systematikk regnes tre pimitive og vingeløse grupper (Protura, Diplura og Collembola) som ikke-insekter, blant annet på grunn av spesielle munndeler omgitt av folder. Disse tre settes da som ordener under en egen klasse (kl. Entognatha), eller som tre egne klasser. Den siste primitive og vingeløse gruppen, ordenen Thysanura (børstehaler), settes som før under kl. Insecta. Til sammen utgjør Protura, Diplura, Collembola og Insecta overklassen Hexapoda, som omfatter alle leddyr med 6 (hexa) bein (3 par).
Systematikken over avviker fra den klassiske, der alle de fire vingeløse gruppene plasseres under kl. Insecta, u.kl. Apterygota (vingeløse, a= ikke, pterygotos = vinget). Resten av insektene sorteres under u.kl. Pterygota (med vinger), selv om noen av disse er sekundært vingeløse. Nedenfor følges for enkelthets skyld denne klassiske inndelingen.  
En har tidligere ment at de nærmeste slektningene til heksapodene (inklusive insektene) finnes blant Myriapoda (tusenbeinlignende former), men nyere forskning kan tyde på at krepsdyr er vel så nære slektninger.
Bare et utvalg av insektgruppene er tatt med her. Merk at mange av insektordenene har latinske navn som ender på "ptera". Det greske ordet pteron betyr vinger, og benevnelsen foran sier noe om hvordan vingene ser ut. Thysanoptera (trips) betyr børstevinger, Trichoptera (vårfluer) betyr hårvinger, Diptera (tovinger) betyr to vinger osv.

Underklasse: Primært vingeløse (Apterygota)
Ametabole insekter (Ametabola)
Her finner vi fire vingeløse ordener: proturer (Protura), tohaler (Diplura), spretthaler (Collembola) og børstehaler (Thysanura). De to første gruppene omfatter små, hvite insekter i jord. De større børstehalene har tre børster bak og er brunaktige eller sølvgrå: noen finnes innendørs (f.eks på badet i min gamle leilighet). I Norge er det registrert to arter Protura, to arter Diplura og fem arter Thysanura. Bare spretthalene blir nærmere omtalt

Orden: Spretthaler (Collembola)
Små vingeløse dyr (0,5-5mm lange) som finnes i store mengder i øvre jordlag, Karakteristisk er den todelte springgaffelen, som er festet på 4. bakkroppsledd og er slått inn under bakkroppen når dyret er i ro. Ved å slå gaffelen bakover, kan dyret sprette mange ganger sin egen lengde. Noen mangler springgaffel, særlig arter i dypere jorddlag. Ventraltubusen på dyrets underside brukes trolig til å ta opp vann fra underlaget med. Spretthaler finnes i enorme mengder i jorda; undersøkelser fra norske barskoger viser en tetthet på 50-100 000/m2. De er planteetere, eller de spiser sopphyfer, sporer osv. Sopp er viktige nedbrytere i jorda, og spretthalens beiting på sopphyfer kan stimulere soppveksten. Med sitt enormt store antall spiller spretthalene derfor trolig en viktig rolle, direkte eller indirekte, i omsetningen av født organisk materiale. De har vid geografisk utbredelse, og finnes også i Antarktis. Noen arter kan komme opp i store mengder på snøen, ofte nær trestammer ("snølopper"). På slike steder kan snøen være nesten svart av små, hoppende insekter. Det er 283 registerte arter i Norge.


 Underklasse: Primært med vinger (Pterygota)

Her finner vi resten av insektene.

Orden: Hemimetabole insekter (Hemimetabola)
              Døgnfluer (Ephemeroptera)
De voksne insektene (4-22mm) flyr nær ferskvann og lever bare fra noen få timer til noen uker. De kjennetegnes ved store forvinger og små bakvinger. I hvile holdes vingene loddrett over kroppen på en karakteristisk måte. Bakerst har de to-tre haletråder. Antennene er svært korte. Hannene kan sverme i store mengder i skumringen. Hunner som kommer inn i flokken, blir grepet av en hann. Hunnen legger de befruktete eggene i vann.
Nymfene lever i rennende eller stillestående vann, representert ved forskjellige arter. De kan bruke flere år på sin utvikling og spiser alger, detrius, osv. Lettest kjennes de på gjellene, som oftest sitter på siden av bakkroppen, og på at bare ett par vingeanlegg kan ses tydelig ovenfra (små bakvinger). Dessuten har de som regel tre haletråder bak. Nymfene er viktig føde for ferskvannsfisk, særlig laksefisk. Spesielt for døgnfluer er et eget stadium (subimago) i luft mellom siste nymfestadium og det voksne insektet. I Norge har vi registrert 48 arter av døgnfluen.


Orden: Øyenstikkere (Odonata)
De voksne øyenstikkerne (underorden libbeler og underorden vann-nymfer) er store insekter (30-75 mm) med lang, slank bakkropp og ofte iøynefallende fargetegninger (metallblått, grønt, gult osv). Voksne øyenstikkere har bitemunn og korte antenner. Vingene har et påfallende tett forgreinet årenett, og i forkanten finnes oftest et svart vingemerke. Libellene er større og kraftigere enn vann-nymfene. Øyenstikkerne er rovdyr og dyktige flygere som fanger byttet i lufta. Til dette har de hjelp av store øyne og fremoverrettete forbein. Hannene kan ofte ses i klaprende flukt, der de patruljerer frem og tilbake langs bredden av små vann, og jager bort inntrengere (hovedsakelig hanner av samme art). De forsvarer et territorium, i likhet med mange høyerestående dyr. Paringen skjer i lufta, og eggene bores inn i vannplanter eller legges fritt på planter eller i vannet. 
Øyenstikkernymfene finnes bare i stillestående vann. De er, i likhet med de voksne, rovdyr. Byttet fanges ved hjelp av en "fangmaske", som er en sterkt omdannet underleppe. Denne kan raskt skytes frem, og byttet gripes med klørne yttester på fangmasken. Fangmasken er det beste kjennetegnet på en øyenstikkernymfe, da ingen andre insekter har tilsvarende. De slanke vann-nymfene har tre flate gjelleblader på bakkroppsspissen, noe de større og bredere lilbellene mangler.
På siste nymfestadium kryper insektet opp på en stengel, og her skjer det siste hudskiftet til voksent insekt. En kan ofte se det tomme hudhylsteret stå igjen på stengelen.
Forskjellige arter har ofte ulike og ganske spesifikke biotopkrav, f.eks pH-verdien i vannet, rennende eller stille vann osv. Det er registrert 48 arter øyenstikkere i Norge.


Orden: Rettvinger (Orthoptera)
Rettvinger (eller hoppere) har bitemunn, og bakbeina er bygd som lange hoppebein. De er ganske store insekter. Hit finner vi løvgrashopper (Tettigoniidae), som er rovinsekter med lange antenner. Hannen spiller ved å gni vingene mot hverandre, og begge kjønn hører ved hjelp av organer på forbeinas legg. Markgrashopper (Acrididae) er plantespisere med korte antenner (f.eks vandregrashoppe). Begge kjønn spiller ved å gni baklåret mot dekkvingene. Høreorganet sitter foran på bakkroppen. Sirisser hører også hjemme i denne gruppen, selv om de i Norge bare finnes i hus eller på søppelfyllinger med varmeutvikling (hussiriss, Acheta domestica). Nedover i Europa hører man sirisshannene "synge" intenst, likedan sikadene (de siste tilhører ordenen nebbmunner). Spill og hørsel hos sirisser foregår omtrent som hos løvgrashoppene. I Norge er det registrert 29 arter av rettvinger. 


Orden: Kakerlakkdyr (Dictyoptera)
Denne ordenen inneholder kakerlakker og knelere (ikke i Norge). Kakerlakkene er typiske med sine to eller fire små, leddete vedheng på bakkroppen og nedbøyd hode. I Norge finnes bare en viltlevende art (markkakerlakk, Ectobius lapponicus), som sjelden påtreffes inne. Innendørs har vi mange sørlige arter som ikke tåler norsk vinterklima. Ca 5 av disse formerer seg regelmessig innendørs, f.eks tysk kakerlakk (Blatella germanica), amerikansk kakerlakk (Periplaneta americana) og orientalsk kakerlakk (Blatta orientalis). Kakerlakker er omnivorer. 


 Orden: Saksedyr (Dermaptera)
Disse er lett kjennelige med sin karakteristiske tang på bakkroppen og med korte "dekkvinger". Saksen brukes når flygevingene skal foldes sammen under "dekkvingene", og også under paringen. Saksedyrene har yngelpleie ved at moren passer eggene og det unge avkommet. De lever av både plantekost og dyr. Saksedyrene overvintrer i utgravde ganger i bakken. De finnes ofte i tilknytning til hus om høsten. 3 arter finnes i Norge.
 Vanlig Saksedyr (Forficula auricularia) 

Orden: Steinfluer (Plecoptera)
De voksne insektene (3-18 mm) er ofte brunlige og oppholder seg i nærheten av rennende vann, hvor nymfene lever. De er dårlige flygere, ses ofte løpende, og holder seg mest på bakken, under steiner osv langs elvebredden. De har lange antenner, og bakvingene er store og bredere enn forvingene. Vingene holdes flatt over kroppen i hvile. Steinfluer har oftest to haletråder bak. De spiser lite eller er vegetarianere. Når de skal legge egg i vannet, flyr hunnen oppover elven for å kompensere for drift av egg og nymfer. 
Steinfluenymfene finnes med små unntak bare i rennende vann. De krever rent vann, lever på steinbunn og er enten rovdyr eller planteetere. I motsetning til døgnfluene har de ingen gjeller langs sidene (rennende vann er oksygensrikt miljø), men de kan ha gjeller f.eks ved basis av beina eller nær anus (kanskje ikke en plass jeg ville anbefale å puste fra men). Nymfene har to par tydelige vingeanlegg (begge vingepar er store hos de voksne. Bakerst har nymfene to haletråder. Kroppen virker flatere og beina mer utstående enn hos døgnfluer. Nymfene er viktig føde for lakse- og ørretyngel.
Steinfluer er som gruppe tilpasset kalde omgivelser, bare få representanter finnes i tropiske strøk. Noen steder klekker den voksne fluen og parer seg midtvinters. Hos oss er det relativt vanlig å se store arter av steinfluer gå omkring på snøen langs elver/bekker ved påsketider. Grindalsflua (Capnia pygmaea) er en steinflue som brukes som fiskeagn ved isfiske; nymfene fanges idet de søker opp av isen for å "klekke" til voksent insekt.
Vi finner ca 35 arter av steinflue i Norge.

 

Orden: Støvlus (Psocoptera)
Dette er små arter med eller uten (boklus) vinger. Vi finner dem ofte i skog, i strøsjikt eller på trestammer, der de spiser mose og lav. Hodet har en karakteristisk "pute" foran. 51 arter registrert i Norge.

Orden: Pels- og fjærlus (Mallophaga)
Dette er sekundært vingeløse ektoparasitter, mest på fugl, men også på pattedyr. De spiser særlig døde huddannelser (fjær, hår osv), men men kan også ta blod om finner det. Fra vanlige lus skiller de seg ved at hodet er bredere enn forbrystet og ved at de har bitemunn. Det er registrert 226 arter i Norge, men det er nok dobbelt så mange av luringene. 
 

Orden: Ekte lus (Anoplura)
Dette er sekundært vingeløse ektoparasitter på pattedyr (spesielt hovdyr og gnagere). Hodet er smalere enn forbrystet, de har enkle klør og stikkende/sugende munndeler. 
De suger blod. Hos oss mennesker finner vi to arter: flatlus (Phitrus pubis) og menneskelus (Pediculus humanus). Den siste finnes som 2 underarter: hodelus (P. h. capitis) og kroppslus (P. h. corporis). Flatlusa lever på hårbevokste steder, særlig rundt kjønnsorganene. Hodelusa legger egg på hårene på hodet og har tatt seg en del opp de siste årene. Det skyldes nok ikke på grunn av at vi er skittnere enn det vi var før. Kroppslus holder seg på kroppen og legger egg i undertøyet. Registrert 20 norske arter.

Orden: Trips (Thysanoptera)
Trips er svært små, smale og langstrakte insekter (1-3 mm lange) med eller uten vinger. Vingete former har karakteristiske lange hårfrynser langs kanten av vingene, som er svært smale (det latinske navnet betyr børstevinger). Føttene har en typisk blære ytterst på tarsen, og under hodet sitter en liten "snabel" som de skraper bladvev med for å kunne suge ut plantesaften. Man finner store mengder med trips i blomster, så noen av de kan gjøre skade på grønnsaker og slikt i drivhus. Man prøver da å kontrollere bestanden ved hjelp av rovmidd eller rovteger. Noen av de er rovdyr. Hunner er diploide, mens hanner (der man finner de) utvikles fra ubefruktete egg og er bare haploide. Man finner 96 arter her i landet.


Orden: Nebbmunner (Hemiptera)
Det norske navnet kommer etter munntypen, som ser ut som en stikkende/sugende liten snabel, eller langt nebb. Alle lever på flytende dietter, hovedsakelig kroppsvæske (en del teger), blod (veggdyr) eller plantesaft (plantesugere og mange teger). Mange viktige skadedyr for landbruket i denne ordenen. 1221 registrerte arter i Norge. Vi deler de inn i to underordener: teger og plantesugere

Underorden: Teger (Heteroptera)
Tegene skilles fra plantesugerene ved at:
- Snabelen (rostrum) går ut fra forkanten av hodet.
- Første vingepar er fortykket og læraktig, bortsett fra på ytterspissen som er tynn og hinneaktig (membran). Dette kalles halvdekkvinger. Vingepar nr.2 er tynne flygevinger.
- Ryggsiden har et klart trekantet parti, scutellum.
Disse to siste kjennetegnene gjelder ikke for nymfene.

I kroppsfasong er det stor variasjon hos tegene, man finner lange og smale og brede og ovale. De på land har lange, trådformete antenner, mens de i vannet har korte antenner, som hos ryggsvømmere (Notonectidae), buksvømmere (Corixidae) og vannskorpioner (Nepidae). Noen av tegene (f.eks rovteger og ryggsvømmere) er rovdyr, men de aller fleste suger næring fra planter. Noen suger blod av virveldyr, f.eks veggedyret (Cimex lectularius), som er vingeløst. Vi finner også noen nyttige teger (f.eks bladlusspisende teger) og skadelige arter (f.eks på frukt) i landbruket. Man har registrert 451 tege-arter i Norge.

Underorden: Plantesugere (Homoptera)
Karakteristisk er at snabelen går ut fra bakkanten av hodet. Vingene er homogene i form (ikke todelte som halvdekkvingene til tegene), og som regel klare flygevinger. Noen har ikke vinger. I hvile ligger vingene som et tak over kroppen. Plantesugerne omfatter mange viktige skadedyr i landbruket. Registrert 770 arter av Homoptera i Norge.
I en del litteratur så blir underordenen Homoptera erstattet av underordenen Auchenorrhyncha, som inkluderer sikader, og underordenen Sternorrhyncha, som er resten av Homoptera. Nedenfor har disse to underordenene fått betegnelsen grupper, og plantesugerene har en litt forenklet systematikk.

Gruppe: Sikader (Auchenorrhyncha)
Kjennes på et paddeformet trekantet hode og på tynne, piskformete antenner på et noe tykkere basisledd. Forvingene er litt læraktige. De er ofte grønne, brune eller svarte, og de er gode hoppere. De fleste artene i Norge er små, sammenlignet med f.eks sangsikaden som man finner i Sør-Europa. Hannen lager lyden ved membranvibrasjoner i spesielle organer foran på bakkroppen. Det finnes noen sikader som er skadedyr på jordbruk. De gjør skade ved enten å suge plantesaft (f.eks potetsikade, Empoasca vitis) eller ved å overføre virus til planten (f.eks engsikader i korn). Hos noen arter skjuler nymfen seg i "spytt" som den selv produserer, ofte på gresstå. Det er registrert 303 arter i Norge.

 

Gruppe: Sternorrhyncha inneholder flere overfamilier, hvor de vanligste nevnes her:

Overfamilie Bladlus (Aphidoidea)
Kjennes igjen på to ryggrør eller saftrør på bakkroppen. Fra disse kommer det ut stoffer som inneholder flyktige forbindelser som advarer andre bladlus i kolonien om at det er fare på ferde (f.eks om snylteveps eller marihøner er i nærheten). Bladlusene skiller også ut sukkerholde ekskrementer fra tarmen. Disse legger seg som et belegg på planten og kalles honningdugg, og en viktig ernæringskilde for mange insekter - f.eks maur.
Man finner de både meg og uten vinger. De med vinger kan utvikles gjennom hele sesongen som reaksjon på en for stor populasjonstetthet. Hos arter som veksler mellom sommer- og vintervert, dannes dessuten vingete individer om våren og høsten for å forberede flukten over til den andre vertsplanten.
Bladlus "føder" unger uten befruktning, og resultatet av slike jomfrufødsler er hunner. Hanner kommer først i slutten av sesongen.
Mange bladlusarter veksler mellom minst 2 plantearter i løpet av året, såkalte sommer- og vinterverter. Livssyklusen til havrebladlus (Rhopalosiphum padi), som har en slik vertsveksling er som følger.
  

Denne bladlusen kan gjøre veldig mye skade på korn (særlig harve). Utpå våren og sommeren flyr vingete hunner fra vinterverten, hegg, over på sommerverten, som er gress og korn (f.eks harve). Her produseres både vingete og uvingete hunner (flere generasjoner) ved partogenese (jomfrufødsel). På høsten så klekkes også vingete hanner fra ubefruktete egg. Man tror lyslengden spiller en rolle for utviklingen av hanner. Både hunner og hanner flyr over til vinterverten (hegg). Her produserer hunnen først en generasjon uvingete hunner, som parer seg med hannene. Det legges så befruktete egg, som overvintrer ved knoppene på heggen. Om våren klekker eggene til vingeløse hunner, som gir opphav til 2-3 generasjoner med nye vingeløse hunner fra ubefruktete egg. Så fødes det hunner som utvikler vinger, og disse flyr over til sommerverten.
Ikke alle bladlus veksler mellom sommer- og vinterverter; noen holder seg i stedet på samme plantevert(er) gjennom hele sesongen. Noen arter legger aldri egg i Norge, som f.eks ferskenbladlus (Myzus persicae). 
Bladlusa har et stort formeringspotensial og gjør skade på planter, særlig ved å tappe dem for plantesaft, men også ved å tappe dem for plantesaft, men også ved å overføre virus til planten. I veksthus brukes i dag biologiske metoder (rovinsekter, parasittoider) for å kontrollere bladlus, Agurkbladlus (Aphis gossypii) blir for eksempel holdt i sjakk av spesielle arter bladlussnylteveps. Disse legger eggene sine inne i bladlusa, som etter hvert blir spist opp av snyltevepslarven innenfra. Bladlussnylteveps kan kjøpes fra europeiske firmaer, f.eks Koppert i Nederland, som masseproduserer ulike nyttedyr til landbruket. Det er registrert 321 bladlusarter i Norge (når Adelgidae (barlus) og Phylloxeridae er medregnet)

Overfamilie Mellus (Aleyrodoidea) er som voksne små, hvite plantesugere som er dekket av et mel-lignende vokslag. Kvitfly (Trialeurodes vaporariorum), som er et viktig skadedyr på tomat og agurk i veksthus er en mellus. Nymfene ligner litt på bladlus og sitter ofte tett sammen og fastsugd på undersiden av bladene. Kvitfly i veksthus bekjempes med en spesiell snylteveps, Encarsia formosa, som legger egg inne i nymfene. Snyltevepsen kan kjøpes fra ulike firmaer. 6 registrerte mellusarter i Norge.  


Overfamilie Sugere (Psylloidea) ligner endel på bladlus og har alltid vinger. De har ikke ryggrør på bakkroppen. Det er mange skadedyr hos sugefamilien, f.eks gulrotsuger (Trioza apicalis), som gjør at ungt bladverk krøller seg. Når de suger på en gulrot så overfører de et giftstoff som hemmer veksten. Suger for gulroten det ja. Finner 70 av disse i Norge.
 

Overfamilie Skjoldlus (Coccoidea) er også en plantesuger. De kan gjøre mye skade på f.eks citrus-vekster i litt varmere strøk, men de er rimelig harmløse her på berget. Hunnen er veldig omdannet, fastsittende og dekket av et skjold (likhetstrekk med gifte kvinner..). 20 arter registrert i Norge.

 

Orden: Holometabole insekter (Holometabola) 
              Nettvinger (Neuroptera) 

Nettvinger har sitt navn fra et tett nettlignende årenett i vingene sine. De deles ofte inn i tre underordener:
- Egentlig nettvinger (Planipennia), med f.eks grønne gulløyer, som har bladlusspisende larver. 57 norske arter registrert.
- Kamelhalsfluer (Rhaphidioptera), som har lang hals. 3 norske arter registrert. 
- Mudderfluer (Megaloptera), brune og taklagte vinger. Larvene lever i vann og har 7 par leddelte vedheng på bakkroppen. 5 norske arter registrert.

 

Orden: Biller (Coleoptera)
Biller kjennetegnes ved at første vingepar er harde og kitiniserte, såkalte dekkvinger (elytra). Bakre vingepar er som regel tynne flygevinger. Dekkvingene sørger for at både flygevingene og den myke kroppen er beskyttet, ved å ligge som et skjold over bakkroppen. På grunn av dekkvingene kan derfor biller holde til i kroker, sprekker osv uten å skade bakkroppen og flygevingene. Alle biller har bitemunn, både når de er larver og som voksne. Typisk for billelarvene er at de har kraftig kitinisert hode og tre par leddelte bein - men ikke bein på bakkroppen. Biller er en svært innholdsrik orden. Vi har registrert 3459 billearter i Norge, og de er fordelt i 95 familier. Vi kommer nok ikke til å bry oss om alle sammen.

Familie: Vannkalver (Dytiscidae) har lange, trådformete antenner hos de voksne, og det bakre beinparet er svømmebein med lange hårfrynser. Både de voksne og larvene lever i vann og er rovdyr. Voksne vannkalver er gode til å fly, og kan finnes langt fra vann. Når de svømmer i vann må de opp etter en stund for å få oksygen. De fanger en luftboble i et hulrom under dekkvingene. 130 norske arter registrert.

 

Familie: Løpebiller (Carabidae) er ofte mørkebrune eller sorte og har lange, slanke løpebein og lange, trådformete antenner. Noen er blant de største billene man finner i landet. Tarsen har fem ledd. Dekkvingene har ofte fine, langsgående furer. Både larven, som lever i jord, og de voksne er rovdyr. De voksne finner vi ofte under steiner på dagen, men på natten så løper de rundt på jakt etter noe å drepe. På grunn av sin ekstreme drapslyst så er de lette å fange på natten ved hjelp av fallfeller man graver ned i bakken. Finnes overalt nesten i landet, og det er 269 registrerte arter.  

 

Familie: Rovbiller / Kortvinger (Staphylinidae) består av smale, langstrakte biller, de fleste rimelig små. De har svært korte dekkvinger, slik at de fleste bakkroppsleddene er synlige. Flygevingene er gjennomsiktige vinger som er foldet inn under dekkvingene i hvilestilling. Biologien til kortvinger ligner en del på løpebillene, og de fleste er rovdyr. Mange arter finner man på bakken, men noen liker seg i mer eksotiske områder som f.eks fuglereir, insektsbol osv. De er gode flygere, og noen arter regnes som nyttige for bøndene. De liker f.eks å spise kålflueegg og bladlus, så fint hvis man vil bli kvitt de. Registrert rundt 1000 arter i Norge. 


Familie: Snutebiller (Curculionidae) er dyrerikets største familie, med rundt 50 000 beskrevne arter. Man kjenner de igjen på det lange snutepartiet, hvelvet kropp og knebøyde antenner med lange skaft og køller ytterst. De er alle vegetarianere, både når de er larver og som voksne. Larvene har ikke bein. Gransnutebillen (Hylobius abietis) gjør skade på grantrær når de spiser bark og skudd på unge grantrær, før egglegging. Larvene lever i stubber og i røtter på døde trær. Registrert ca 450 norske arter.

 

Familie: Skarabider (Scarabaeidae) er som regel store og brede insekter, ofte med gravebein. De er lett å kjenne igjen ved sine spesielle antenner, hvor køllen egentlig består av ledd som er bevegelige, og som kan foldes ut i en vifte. Dette gir en stor overflate, og mange er gode til å lukte seg frem til gjødsel og åtsler, som de lever av. Larvene er u-formete, med rundt tverrsnitt og finnes ofte i jord, gjødsel og åtsler. Vanlige arter finnes f.eks innen slektene tordivler (Geotrupes), oldenborrer (Melolontha) og gullbasser (Cetonia). En av våre største biller, nesehornbillen (Orcyctes nasicornis), hører også med her. Det er registrert 60-64 norske arter. 

 

Familie: Barkbiller (Scolytidae) er små brune, eller svarte, biller (1-9 mm). Sett ovenfra så er hodet skjult under forbrystet. Antennene er kølleformete. Når en hann har funnet et tre den liker, så sender den ut aggregasjonsferomoner for å tiltrekke hunner og hanner. Når treet er kolonisert av mange barkbiller så sendes det ut feromoner om at treet er fult. Artig kommunikasjon. De har et eget paringskammer under barken, hvor hunnen graver en morgang mellom barken og veden, og legger eggene sine.Larvene klekker og graver seg ganger på tvers av morgangen, fremdeles mellom barken og veden. De forpupper seg i enden av gangen og overvintrer i treet. Voksne individer kan også overvintre nede i bakken. Gangmønsteret er typisk for arten. Barkbillenes virksomhet kan svekke eller drepe treet. Vanligvis så angriper de bare svake trær, så da blir billene nyttige nedbrytere i skogen. Enkelte år kan ofte populasjonstettheten bli så stor at de angriper friske trær også. "Typografen" eller den store granbarkbillen (Ips typographus) som den heter, kan ofte gjøre store skader på barskogen. Kjemikalier som ligner på aggregasjonsferomonene, blir i dag kunstig fremstilt og nyttig for fangfeller som henges på trærene. Almesplintboreren (Scolytus laevis) sprer almesjukesoppen, som tar livet av almetrrær i Europa og Amerika. 66 norske arter registrert. 

 

Familie: Marihøner (Coccinellidae) kjenner de fleste til. De er runde/ovale, har kølleformete antenner og tre ledd i tarsen (bladbillene har fire ledd og trådformete antenner). Fargen varierer veldig. Røde og svarte arter er vanlige, f.eks sjuprikket marihøne (Coccinella septempunctata) og den mindre arten toprikket marihøne (Adalia bipunctata). Andre arter kan være f.eks gule eller svarte. De fleste marihønene er rovdyr, både som larver og voksne, og de digger å spise bladlus. 
Hos noen arter kan man finne store mengder av voksne individer som har overvintret på et lite område. Sjuprikket marihøne liker å tilbringe vinteren sammen med venner, mens de toprikkete er enstøinger. Det er 54 registrerte norske arter.


 

Noen andre vanlige billefamilier vi finner i Norge er virvlere (Gyrinidae, i vann), vannkjær (Hydrophilidae, i vann), åtselbiller (Silphidae), bløtvinger (Cantharidae), smellere (Elateridae, i jord), klannere (Dermestidae), bladbiller (Chrysomelidae, f.eks jordlopper), borebiller (Anobiidae), trebukker (Cerambycidae). 

Siden det er plassbegrensninger på postene her så må jeg nok dele leddyrene opp i enda et innlegg, der går vi inn på litt mer flyvende saker som mygg, sommerfugler osv :)

Leddyr!

Rekke: Leddyr (Arthropoda) 

Hos leddyrene er kroppens ytre oppdelt i ledd eller segmenter, ofte med forskjellig utseende og funksjon (i motsetning til hos leddormene). Beina er leddelte (et nytt trekk), og ofte med forskjellig utforming. Opprinnelig er det ett par lemmer per kroppsledd. Hodet har 6 ledd. Dyrene har et ytre hudskjelett, kutikula, som kan være ganske tykt. 
Leddyr er en svært suksesfull dyregruppe, og utgjør ca 80% av alle beskrevne, nålevne dyrearter! Man finner representanter i omtrent alle tenkelige miljøer. Mens krepsdyrene dominerer i sjøen, har insektene fremfor alt erobret land.

Huden, epidermis, er dekket av et vanntett hudhylster, kutikula, som er lite tøyelig bortsett fra i leddgrensene. Kutikulaen består av tre hovedlag: epi, ekso og endokutikula. Epikutikula (det ytterste laget) består av proteiner og lipider. Et vannavstøtende vokslag ytterst i epikutikulaen er livsviktig for landlevende leddyr, som ellers ville tørke ut. Ekso og endokutikula inneholder kitin (et polysakkarid med nitrogen) bundet til proteiner. Hos krepsdyr inneholder de to innerste kutikula-lagene også kalksalter, som gir f.eks hummeren det harde skallet. Endokutikulaen er mer bøyelig enn eksokutikulaen.
Fordi kutikulaen etter herding ikke kan strekkes, må huden byttes helt ut med gjevne mellomrom når den vokser. En ny kutikula begynner å dannes av epidermis under den gamle, like før hudskiftet. Når den gamle så blir sprukket opp og forlates, så er den nye kutikulaen forsatt myk. Det tar litt tid før den herdes, og i den perioden er dyrene veldig forsvarsløse. Et slikt ytre hudskjelett, som er typisk hos leddyr, beskytter og stiver opp kroppen i tillegg til at det hindrer uttørring av dyret. Det tjener ogsåsom feste for muskulaturen, blant annet ved innbuktninger som dannes på forskjellige steder.

Muskulatur. Blant annet leddormer har en sammenhengende hudmuskelsekk, der kontraksjoner ett sted forplanter seg langs kroppsveggen til andre steder. Leddyr derimot har seperate muskelbunter festet til det ytre hudskjelettet. Dette gjør det mulig for enkelte lemmer og ledd å bevege seg uavhengig av hverandre.
Både hos leddyr og virveldyr er musklene festet til dyrets skjelett. Forskjellen består i at ledddyrene har et ytre skjelett, som visse steder bøyer seg innover i dyret. På disse innbuktningene er muskulaturen festet. Hos virveldyrene er muskulaturen festet til det indre skjelettet.

Blodkarsystemet. Noen leddyr mangler blodkarsystem (de små formene), ellers er det åpent. "Hjertet" ligger på ryggsiden og er et ryggkar som kan trekke seg sammen. Det er omgitt av en "hjertesekk" (blastocoelrest) og både hjertesekken og hjertet har parvise åpninger (ostier) på sidene for innstrømming av blodet, som hos leddyr kalles hemolymfe (haimao = blod, lympha = vann). Blodet til krepsdyr kan inneholde fargestoffene hemocyanin eller hemoglobin, som er henholdsvis et kobber- og et jernholdig respirasjonspigment. Hos insekter finnes vanligvis ikke slike pigmenter.

Nervesystemet er i prinsippet som hos leddormer: "hjerne" + bukgangliekjeder. Men hos krepsdyr er det stor variasjon med hensyn til sammensmeltingen av bukgangliene.

 

Formering. De fleste leddyr er særkjønnete. Utviklingen skjer vanligvis via larveformer.

Systematikken varierer. Leddyrene deles ofte inn i fire underrekker: Trilobita (trilobitter), Crustacea (krepsdyr), Uniramia (tusenbeinligende former og insekter) og Chelicerata (f.eks edderkoppdyr). Bare de tre siste har nålevende representanter. Alternativt så regnes Crutacea og Uniramia som èn underrekke, Antennata (dyr med antenner), eller som underrekken Mandibulata (dyr der første de første munndelene er mandibler)



Underrekke: Krepsdyr (Crustacea)
Krepsdyr har to par antenner og ofte gjeller (hud-utposninger, rikt forsynt med blodkar). Vanligvis er dyret delt i hode (cephalon), forkropp eeller mellomkropp (thorax) og bakkropp (abdomen). Hodet er ofte sammenvokst med hele eller en del av throax til cephalothorax. Beina er opprinnelig todelte (spaltefot) og sitter i utgangspunket på alle ledd (bortsett fra første hodeleddd og siste bakkroppsledd). 
Krepsdyr har tilsvarende dominerende rolle i vann som insektene har på land. De finnes både i saltvann og i ferskvann, og bare noen få former lever på land. Det er beskrevet ca 35-40000 arter, i Norge 1795, hvor 1539 lever i saltvann, 233 i ferskvann og 23 på land.  

Bygning. Spaltefoten består av en toleddet stamme med to leddelte greiner, yttergrein (eksopoditt) og innergrein (endopoditt). Slike todelte lemmer finnes hos mange primitive krepsdyr og hos ungdomsstadiene til de fleste gruppene. Men de opprinnelige spalteføttene er ofte omdannet til ulike formål. På gangføtter er yttergreinen redusert, på svømmeføtter beholdes begge greinene og er avflatete. Lemmene på hodet, og hos tifotkreps også de fremste lemmene like bak hodet, er omdannet slik at de står i ernæringens tjeneste: Kjevene (Mandiblene) er sterkt omdannet til en hard innergrein forsynt med tenner på innsiden. De brukes til å holde og tygge maten. De to maxilleparene, som sitter bakenfor kjevene er tynne og flate, de siste også togreinet. Maxillene håndterer og deler opp maten, og 2. maxille kan også være spesialisert til å pumpe vann inn og ut av gjellekammeret. Hos tifotkreps (reker, krabber, hummer osv) er de to første lemmeparene på forkroppen rykket forover til hodepartiet og omdannet til spiseredskaper (1. og 2 maxiliped), som ligner på maxillene i bygning og funksjon. Bak sitter 3. maxiliped, som er et beinlignende par, men med en liten yttergrein igjen. Også disse brukes for ernæring. De tre maxillipedparene og 2. maxillepar kan ha tynne gjeller på stammen.
De øvrige lemmene på mellomkroppen varierer i bygning. Tifotkreps har 5 par gangbein der yttergreinen er tilbakedannet. Det første paret er hos mange arter stort og forsynt med en saks. Det er strengt tatt ikke gangbein, da det holdes fremstrakt og brukes som gripe/forsvar/graveredskap.
Bakkroppen har ofte todelte svømmebein, som er mindre omdannete enn munnvedheng og gangbein. Hos tifotkreps er de to første lemmeparene hos hannen omdannet til paringsorgan.




Navn på de ulike lemmene og deres funksjon:
Hodet (6 ledd)
1. antenne (antennulae)
2. antenne (antennae)
kjever (mandibler)
1 maxille (maxillae)
2 maxille (maxillae)
kjeve+maxiller = munnføtter

Thorax (variabelt antall ledd)
3 par kjeveføtter (maxillipeder) (tifotkreps) og/eller gangføtter (med klo/saks) og/eller svømmeføtter

Abdomen (variabelt antall ledd)
Svømmeføtter, evnt omdannet til paringsorgan på 1. og 2. ledd.
Halevifte = telson + avflatete beinpar på nest siste ledd 

 

Sanseorganer. Krepsdyr har to typer øyne: enkle øyne (panneøyne/ocelli) og fasettøyne (sammensatte øyne). De enkle øynene gir ikke bilder. Naupliusøyet, som naupliuslarven og en del mindre krepsdyrarter har, er dannet ved sammensmelting av noen få enkeltøyne. Fasettøynene sitter på hver sin side av hodet, av og til på stilker, og ligner i bygning tilsvarende øyne hos insekter. 
Særlig antennene og munndelene sitter sansehår som registrer lukt og smak. Ved basis av første antennepar har spesielt tifotkrepsene et likevektsorgan (statocystene). Det består av en grop med spalteformet åpning. I bunnen av gropen sitter mange sansehår, og på disse hvilker sammenkittete sandkorn. Avhengig av dyrets stilling stimulerer sandkornene sansecellene på ulike måter, slik at hjernen mottar forskjellige signaler fra sansecellene. Statosystene virker derved som et balanseorgan og kan sammenlignes med vårt indre øre. Ved hudskiftet forsvinner både statocysteveggen og sandkornene, og nye sandkorn skaffes til veie ved at dyret borer hodet ned i bunnen

. Fasettøyne på siden, og ocelli i midten. (Vesp for illustrasjon)

Fordøyelse. Hos mange av de større krepsdyrene fører spiserøret inn i en kutikulakledd tyggemage, föret med kalktenner som finfordeler maten. Den egentlige magen ligger bak og har bindelse med en stor fordøyelseskjertel, som spiller en vesentlig rolle hos mange krepsdyr. Den kalles for lever eller heatopankreas, det siste fordi den fungerer både som lever (hepar) og bukspyttkjertel (pankreas). Kjertelen produserer store mengder fordøyelsesenzymer, som sendes inn i magen (ekstracellulær fordøyelse). Den fordøyer dessuten halvfordøyd mageinnhold (intracellulært), og den tjener som lagringsorgan for ulike stoffer, som glykogen, fett, kalk, mm. Små krepsdyrarter mangler ofte denne kjertelen og har fordøyelse ved hjelp av spesielle celler i tarmveggen.

Ekskresjon. Krepsdyrenes ekskresjonsorganer har forbindelse med coelomet og er omdannete nefridier. Hos ferskvannsformer nyttes de til osmoregulering. Krepsdyr har enten antennekjerten (munner ut ved 2. antenne) eller maxillarkjerten (munner ut ved 2. maxille). Bare hos muslingkreps virker begge samtidig. 

Respirasjon. Dyrene puster gjennom hude (små former) eller med gjeller. Gjellene kan være omdannete bigreiner på beina, eller egentlige gjeller på dyrets kroppsvegg eller lemmer. 
Hos tifotkreps (reker, hummer, krabber osv) er gjellene dekket av ryggskjoldet, carapax, slik at de ligger i en gjellehule på hver side av kroppen. Denne er åpen nederst og foran. Vann trekkes inn i gjellehulene ved hjelp av en del av 2. maxille.
Krepsdyrgjellene har forbindelse med blodet og er derfor forskjellige fra de luftfylte gjellene hos vannlevende insekter.

Formering. De fleste krepsdyr er særkjønnete, men noen reker skifter kjønn, og rur er hermafroditt. Ukjønnet formering forekommer også (hos bladfotinger og muslingkreps). De fleste krepsdyr parer seg, men mange tifotkreps har ytre befruktning ved spermatoforer. Yngelpleie er vanlig. Gonadene er dannet fra coelomsekker over tarmen og munner ut nær overgangen mellom thorax og abdomen.

Utvikling. Krepsdyr har frittsvømmende larver. Utviklingen til voksent individ går via en såkalt naupliuslarve, som klekker fra egget (hos mer avanserte krepsdyr fullføres dette stadiet inne i egget). Naupliuslarven har tre par lemmer og ett øye, og lever av mikroplankton. Den vokser, deles i stadig flere ledd og får flere lemmer. De tre opprinnelige lemmeparene bli til henholdsvis 1. og 2. antennepar og mandibler hos det voksne dyret.
De fleste krepsdyr vokser og skifter hud hele livet, i motsetning til insektene og edderkoppdyrene.
 Naupilus larve.

 

Systematikk. Krepsdyr-systematikken er under stadig endring. Den er mer omfattende enn det vi skal gå inn på, der ikke alle klasser og ordener er tatt med. Det er heller ikke fullstendig enighet om inndelingen. Bare tre klasser tas med her: Branchiopoda, Maxillopoda og Malocostraca. De to første klassene vi skal inn på og en del andre klasser sammenfattes ofte under navnet småkreps (Entomostraca). Disse har blant annet maxillarkjertel som voksne.

Klasse: Bladfotinger (Branchiopoda)
Det latinske navnet betyr egentlig "gjelleføtter", og henviser til de flate beina som hos mange former brukes til respirasjon. Det finnes trolig ca 94 norske arter


Orden: Tusenbeinkreps (Anostraca)
Disse mangler ryggskjold, har øyne på stilker og 11-19 lemmepar. De finnes vesentlig i temporære ferskvannsdammer, der de svømmer på ryggen. Tre norske arter er registrert, vanligst i pytter og dammer i Nord Norge. Tusenbeinkreps er dårlige svømmere og overlever bare i vann uten fisk. 

Artemia-arter finnes i temporære dammer med høy saltkonsentrasjon, men ikke i havet. Egg av Artemia salina brukes til akvarieför.  


Orden: Skjoldkreps (Notostraca)
Ordenen kalles også damrokker. Disse har et ryggskjold som dekker hodet og deler av mellomkroppen. De har 40-63 par lemmer. Det er registrert 1 ferskvannsart i Norge. 

Skjoldkreps (Lepidurus articus) er 1-3 cm lang og finnes i fjellvann i alle landsdeler, men er vanligst nordpå. Den svømmer på ryggen med et stort antall bladaktige lemmer. Skjoldkrepsen er en rovform, og den er tolerant ovenfor vassdragregulering, da eggene er motstandsdyktige mot uttørking. Arten er derfor viktig ørretføde, spesielt i regulerte vann. Den må ha pH på over 6,1 for å trives.


 

Orden: Vannlopper (Cladocera)
Dette er små krepsdyr (1-4 mm) der kroppen og de flate lemmene (4-6 par) har utydelig leddeling. Lemmene har ofte filterbørster som brukes til næringsopptak. Første par antenner (antennulae) er ofte lite utviklet, mens andre par er togreinet og velutviklet og brukes til svømming. Mange har et gjennomsiktig toklappet skall som ikke dekker hodet. Vannloppene har både et sammensatt øye (fasettøye) og et panneøye (ocellus). På ryggsiden finnes et yngelkammer med egg eller fostre, som ofest er utviklet fra ubefruktete eggceller (partegonese). Moren føder altså bare hunner. Under ugunstige vilkår (lite næring, kaldt i vannet, gjerne på høsten) dannes både hunner og hanner fra de ubefruktete eggene. Disse hunnene produserer befruktete egg, hvileegg, som beskyttes av yngelkammerets tykke vegg og er spesielt motstandsdyktige ovenfor ugunstige forhold (vinteren, uttørket dammer osv). Hylsteret med hvileegg rives løs ved hudskiftet. Slike egg spres lett med vinden.
Vannlopper er svært vanlig som plankton både i ferskvann og i saltvann. De fleste arter finnes både i små pytter og i store innsjøer. De lever av mikroskopiske alger og detritus, og er svært viktig fiskeføde. Vannlopper i ferskvann kan ved sin beiting på planteplankton bidra til å holde vannet klart. Hvis de selv derimot blir holdt nede av planktonspisende fisk, som mort, sik osv, blir vannet mer uklart av alger. Effekten av vannloppenes beiting kan økes ved å sette ut rovfisk (gjedde, gjørs) som holder planktonspisende fisk nede slik at vannloppebestanden blir større. Det er registrert 84 vannloppearter i ferskvann i Norge. Vanlige ferskvannsformer er Daphnia, Bosmina, Leptodora (veldig gjennomsiktig) og linsekrepsen Eurycercus lamellatus (3-4mm, viktig i fiskevann). I havet er f.eks Podon og Evadne vanlige som plankton.


 

Orden: Muslingbladfotinger (Conchostraca)
Disse kalles også sandmuslingkreps og er muslinglignende krepsdyr som lever i temporære ferskvannsdammer. De har rask utvikling og egg som tåler flere år med tørke og høye temperaturer. Utviklingen går via et naupliusstadium og et vannloppe-lignende stadium. Denne dyregruppen er vanligist i varmere strøk. I Norge er det registrert 2 arter i kystnære områder, en i sør og en i nord.
 California Clam Shrimp

 

Klasse: Maxillopoda
Klassen omfatter fire underklasser med relativt ulike arter. I en del litteratur regnes muslingkreps og fiskelus som egne klasser.

Underklasse: Muslingkreps (Ostracoda)
Dette er små dyr (0,5-5mm) hvor kroppen med hodet er omgitt av et muslinglignende, toklappet skall. De har to par antenner til svømming og 5 par lemmer. Dyrene finnes særlig i sjøen, men er også vanlige i ferskvann, særlig i dammer og pytter. Mange lever som bunnformer og spiser dødt, organisk materiale og planter. Noen arter er rovdyr. Flere av utviklingsstadiene tåler uttørking og innefrysing. Det finnes ca 12 000 arter i verden. Muslingkrepsene er dårlig undersøkt i Norge, der det er registrert over 199 arter i havet og 55 arter i ferskvann.




Underklasse: Hoppekreps (Copepoda)
Hoppekreps, som også kalles kopepoder, mangler ryggskjold og sammensatte øyne. De har ett naupliusøye gjennom hele livet. Begge antennene er vanligvis velutviklet, det første paret mest. Kroppen er torpedoformet, vanligvis med 9 frie kroppssegmenter og 6 par thoraxlemmer. Bakkroppen mangler lemmer. Dyrene er vanligvis 1-2 mm lange og er svært alminnelige i ferskvann og saltvann. Ferskvannsformene bærer ofte eggsekker med befruktete egg på siden av bakkroppen. Mange av artene svømmer rykkvis fremover i vannet ved hjelp av de lange antennene. Hoppekreps er vanligist som plankton, og i denne formen forekommer de i store mengder. Gruppen er svært viktig som føde for andre dyr, spesielt fisk. Hoppekrepsen lever selv ofte av planteplankton, men noen er også rovdyr.
Det er registrert ca 7500 arter i verden, og man deler de inn i 10 ordener - vi går inn på 3 av de nå.


 

Orden: Calanoida
Disse har lange antenner (maks 25 ledd) og lever vesentlig plantonisk. Hunnene har èn eggsekk. Et eks er raudåte (Calanus finmarchicus), som forekommer i enorme mengder i havet og er viktig føde for planktonspisende fisk (sei, makrell, sild, brudge) samt for noen bardehvaler (f.eks seihval). Raudåte lever av encellete alger, og beitetrykket på disse er så stort at mange mener raudåta innvirker på og regulerer alegveksten. Raudåta viser vertikale døgnvandringer, i det den står nær overflaten i skumringen og nær nunnen midt på dagen. Utenfor Nord-Norge er klekkingen av de enorme mengdene med torskelarver/yngel "synkronisert" med raudåtas klekking.
Gruppen er vanligst i saltvann, men det finnes noen ferskvannsformer (f.eks Diaptomus). Det er registrert 14 ferskvannsarter i Norge.


 

Orden: Cyclopoida
Disse har middels lange antenner (max 17 ledd) og lever enten planktonisk eller i strandsonen knyttet til vegetasjon og bunn. Hunnene bærer to eggsekker med befruktete egg. Dyrene finnes i både salt- og ferskvann. Cyclops er svært vanlig i ferskvann, enten som plankton eller knyttet til vegetasjon og bunn i strandsonen. De spiser små dyr og planter. Dyrene utvikler seg gjennom 6 naupliusstadier og 5 kopepodittstadier. Flere av stadiene kan gå inn i en dyp hviletilstand (diapause) i bunnslammet når ugunstige miljøforhold opptrer, som lavt oksygeninnhold i vannet. I Norge er det registrert 35 ferskvannsarter innen denne ordenen.
 Cyclops

 

Orden: Harpacticoida
Disse har korte antenner (maks 10 ledd). Hunnene har èn eggsekk. De er dårlige svømmere (korte antenner) og kryper hovedsakelig på bunnen. De fleste finnes i saltvann, men noen også i ferskvann. Lite oversikt over norske arter.

Parasittiske hoppekreps 
Voksne individer av parasittiske hoppekreps er ofte sterkt omdannete, slik at det er umulig å se at de er krepsdyr. Derimot viser naupliuslarven at de tilhører denne dyregruppen.
Caligus er ektoparasitter på hud og gjeller, særlig hos torskefisk, og er brede og flate.
Lakselus (Lepeophtheirus salmonis) er utvendig parasitt på laksefisk i sjøvann. Parasitten er 1-3 cm lang, og hunnen har lange eggsekker som henger ut fra bakkroppen. Den lever av fiskens blod og vevsvæske på hud og finner. Larven er frittlevende i de tre første stadiene, men fester seg til fisken på det fjerde stadiet. De ledste stadiene gjør mest skade. De voksne hoppekrepsene parer seg på verten, og hunnen legger så eggene sine i vannet. Denne parasitten kan forekomme i store mengder i oppdrettsanlegg og er et problem for både oppdrettslaks, villaks og sjøørret. Fisken dør av bakterier og sopp i sårene som lakselusen lager, og den får også problemer med osmoreguleringen. Parasitten dør etter 1-2 uker i ferskvann. En effektiv metode å bekjempe parasitten på er å sette inn leppefisk i anlegget. De beiter ned parasittene på huden til laksefisken. 
Torskens gjelleorm (Lernaeocera branchialis) sitter på fiskens gjeller, festet med hodet. Kroppen er S-formet, og eggene ligger i lange, opprullete bånd. Det er registrert 7 arter av parasittiske hoppekreps på ferskvannsfisk i Norge. 


 

Underklasse: Rankefotinger (Cirripedia)
Hos rankefotinger er kroppen og lemmene vanligvis dekket av et kalkforsterket hylster sammensatt av plater. Kroppens leddeling er utydelig og hodet redusert. De voksne er fastsittende, men fordi de utvikler seg via en naupliuslarve, spres bestanden. Rankefotinger er hermafroditter. Marin gruppe og ca 900 arter kjent.
I Norge finnes det ca 38 arter, hvor noen er parasittiske. Gruppen deles inn i flere ordener, hvor vi nevner 2.

Orden: Rur og andeskjell (Throacia) 
Rur og andeskjell representerer hver sin underorden.
Hos rur (Balanus, Verruca m.m) omgir de voksne seg med hvite kalkplater og sitter festet på hardt underlag, som svaberg, stein osv. i strandsonen ved sjøen. De sammenhengende hvite rurbeltene (fjærerur) er karakteristiske i tidevannsonen. Noen av kalkplatene som ruren omgir seg med, tjener som lokk. Selve dyret er festet med hodet/ryggen til underlaget ved hjelp av en kittkjertel knyttet til første antennepar. Dyret ligger med undersiden opp og vifter med 6 par leddete, togreinete thoraxføtter ut gjennom åpningen på toppen. Slik filtrerer rur plankton og detrius fra vannet ved hjelp av børster på beina. På grunn av disse bevegelsene med føttene kalles rur også for "vinkende engler". 
Larvene er frittsvømmende naupliuslarver, med horn, og sørger for at ruren spres. På grunn av larven kan rur med sikkerhet henføres til krepsdyrene. På et senere stadium setter larven seg fast med den første antennen, ved hjelp av en hefteskive på nest siste ledd. Rur formerer seg ved at en lang penis strekkes fra ett individ til et annet. Dyrene må derfor sitte tett.
  Fjærerur (Balanus balanoides) er vanlig på berg i tidevannssonen (fra høyvannsmerket) langs hele norskekysten. Skallet måler inntil 1,5 cm i diameter. Det består av 6 plater rundt dyret og 4 plater som danner lokk. 
  Vorterur (Verruca stroemia) finnes under steiner og festet på skjell, fra nederst i fjæra og ned til ca 70m langs hele norskekysten. Skallet blir unntil 0,5cm i diameter. Andre arter sitter under båter osv.
   Hvalknopp (Coronula diademi) sitter på huden av hval

Fjærerur                                                                                                                               Lepas

Andeskjell eller langhalser er festet til underlaget med en skjellet stilk. Av disse har vi i Norge flere Scalpellum-arter på dypt vann langs hele kysten til Lofoten, festet til bunn eller til rur og andre marine dyr. Andre arter (Lepas) sitter på båter og drivgods eller er pelagiske. De hører til sørligere farvann, men kan komme inn til kysten på drivved med varmere vannstrømmer. 

Orden: Rotkreps (Rhizocephala)
Dette er strekt omdannete parasitter på storkreps. Et eks er Sacculina carcini hos strandkrabber. Det voksne individet består av en ytre sekk med kjønnsorganer på krabbens bukside og rotformete forgreininger inne i verten. Rotkreps har imdlertid typiske krepsdyrlarver. De parasitterte krabbene produserer ikke kjønnsceller og klarer ikke å skifte skall. 
Sacculina carcini, den gule saken man ser der.

 

Underklasse: Fiskelus (Branchiura)
Disse kalles også karpelus. De er flate, omdannete dyr med sugeskåler, stilett og lemmer med klør. Fiskelusene er hudparasitter på fersk og saltvannsfisk. Parasitten biter hull i huden, og såret kan bli infisert av bakterier eller sopp, som kan ta livet av fisken. Ca 120 arter er kjent fra salt- og ferskvann.
I Norge finnes to ferskvannsarter: Stor fiskelus (Argulus coregoni) går på laksefisk, lake, ørekyt, gjørs og brasme. Den er funnet på Østlandet og i Trøndelag. Liten fiskelus (Argulus foliaceus) går på de fleste ferskvannsfisker, f.eks abbor. Den er registrert i sørøstlige deler av Norge. 


 

Klasse: Storkreps (Malacostraca)
Storkreps har et fast antall kroppsledd: hode (cephalon) 6, forkropp (thorax) 8, bakkropp (abdomen) 6 (7) + telson. Første antennepar er togreinet. Thorax har 8 par lemmer, abdomen 6 par. De første trhoraxbeina er omdannet til kjeveføtter (maxillipeder). Oftest har de et ryggskjold (carapax) . Hunnen har kjønnsåpning på 6. thorax-segment, hannen på 8. segment. Storkreps har antennekjertel. Larvene klekkes sjeldent på naupliusstadiet. 
Storkreps har en komplisert systematikk med 3 underklasser, 4 overordener, 14 ordener og en rekke underordener, infraordener og overfamilier. Bare 6 ordener fra underklassen Eumalacostraca skal vi gå inn på. Det er kjent ca 19 000 arter. I Norge finner man ca 821 arter, hvor 9 lever i ferskvann. 

Orden: Tanglopper (Amphipoda)
Disse er flattrykte fra sidene og mangler carapax. De hopper ved å slå "halen" bakover. Thorax har gripeføtter + gangbein + springbein, mens bakkroppen har 3 par svømmebein + 3 par hoppebein.
De fleste finnes i saltvann, noen i ferskvann, hovedsakelig som bunnformer, men noen er planktoniske. Vanligvis ser vi dem krypende i strandkanten blant tang og tare (nær høyvannslinjen), under steiner i fjæra osv, mens andre finnes på dypere vann. Tangloppene lever av døde planter og dyr, alger etc. Selv er de viktig føde for fisk (gylter, ålekvabbe, lakseyngel, harr, karpefisk). Bare noen få er parasittiske.
Marflo (Gammarus lacustris) er 2-4 cm lang og finnes i ferskvann over det meste av landet, men den trives best i næringsfattig, klart vann med pH-verdi over 6,0. Den er vanlig i fjellvann og er viktig ørretføde. 
Orchestia-arter er tallrike under tangvoller nær høyvannslinjen.
Av Europas 350 ferskvannsarter har vi bare 6 i Norge. Totalt har vi rundt 429 arter.



Orden: Isopoder (Isopoda)
Isopodene er krepsdyr som er flattrykte fra over- og undersiden (dorso-ventralt). Thoraxbeina er ensartet (iso-poda = like bein), vanligvis gangbein. Bakkroppsføttene fungerer som gjeller. Carapax mangler. 
De fleste er bunnlevende i saltvann, men det finnes en del ferskvannsformer og noen få på land. Mange er ektoparasitter på fisk og krepsdyr. Av Europas 170 ferskvannsarter har vi i Norge bare 1. Totalt ca 138 arter.
Gråsugge (Asellus aquaticus) lever i ferskvann og er vanlig i mindre vann i Sørøst-Norge. 1-2 cm lang
Tanglus (Idothea) er vanlig i fjæra mellom ålegress og blæretang, der de lever av plantemateriale.
Pelelus eller pelekreps (Limnoria lignorum) er ca 5 mm lang og kan gjøre skade på båter, brygger osv ved å bore ganger i treverket. 
Noen isopoder er landdyr, slik som familien Oniscoidae, hvor man finner munkelus/skrukketroll. De finnes på fuktige steder, under bark, råtnet løv og stein, i kjellere osv. Bakkroppsføttene har rikt forgreinete luftkanaler, der oksygen tas opp fra luften. Vanlige slekter er Oniscus, Porcellio, Armadillidium.
Isopodene er den eneste krepsdyrgruppen som finnes på land i Norge.

Parasittiske isopoder.
Fiskebjønn (Aega)er ektoparasitter på huden av fisk (torsk, hyse, hai). De er relativt lite omdannet. Artene har stadier med frittsvømmende larver.
Bopyrider (Bopyrida) lever i gjellehulen eller under halen på tifotkreps. De er sterkt omdannet.

Asellus aquaticus                                                                                                           Oniscus asselus
 

Orden: Rekebarn (Mysidacea)
Som navnet tilsier, så ligner disse på små reker. Ca 3 cm lange. Til forskjell fra rekene, så har hunnen en rugepose på undersiden av thorax. De har heller ikke fem par gangbein, som rekene har. Hos former med gjeller på thoraxbeina er disse dekket av ryggskjoldet (hos krill er gjellene synlige nedenfor skjoldet). 
Rekebarn har både saltvanns- og ferskvannsformer. Noen lever på grunt vann, andre på dypt vann.
Det er kjent ca 450 arter, i Norge ca 47. I ferskvann har Norge bare èn art, Mysis relicta, som er en "istidkreps" (istidrelikt) og finnes i en del innsjøer i Nord-Europa, f.eks i Mjøsa. Den har vært satt ut i enkelte vann som føde for ørret, men er da blitt næringskonkurrent for røye. Mysis flexuosa er en vanlig saltvannsform blant ålegress på grunt vann i Sør- og Vest-Norge.


 

Orden: Halekreps (Cumacea)
Disse er beslektet med rekebarn. Lang, tynn hale og finnes i sandbunn i havet. Det finnes trolig rundt 56 av disse i Norge.


 

Orden: Krill eller lyskreps (Euphausiacea)  
Dette er rekelignende dyr, 2-5 cm lange. De kan skjelnes fra reker blant annet ved at alle de 8 thoraxbeina er like (togreinete svømmebein). De mangler også "rekeknekken" som vi kommer inn på under reker. Thoraxbeina har lange gjeller som er synlige nedenfor ryggskjoldet. Unikt for krill er lysorganene, som sitter på bakkroppen, i øyestilken og ved kroppsføttene. De gir fra seg et sterkt grønnlig lys når dyret blir irritert, og lyset brukes også muligens som et signal mellom artsfrender om å trekke sammen. De voksne gyter i øvre vannlag. Larvene klekkes som nauplius.
Krillen lever pelagisk i åpent hav i stimer, som kan bli svært store hos arter i kalde og tempererte strøk. Dyrene er i senere år påvist i enorme mengder i Antarktis. Noen krillarter er rovdyr, andre altetende, mens noen lever av planteplankton. Krill er viktig føde for bardehval (eneste næring for blåhval), sild, makrell, fugl osv. Krill er svært rik på vitamin A. Ca 90 arter beskrevet, i Norge rundt 11. 
Storkrill (Meganyctiphanes norvegica) kan bli opp til 5 cm lang, og er vanlig i norske fjorden og på kystbanker. 
Småkrill (Thysanoessa inermis) er 2-3 cm og finnes i fjordene og på åpent hav.
Meganyctiphanes norvegica

 Orden: Tifotkreps (Decapoda)
Dette er store krepsdyr der thoraxføttene er utformet som 3 par maxillipeder (for næring) og 5 par gangføtter (derav navnet 10fotkreps). Gangføttene har ofte klo eller saks.Dyrene har ytre befruktning: spermatoforer (pakker med sædceller) avsettes på hunnen. Krabbene utgjør et unntak, da de har indre befruktning. Hos de fleste tifotkreps går hunnen med befruktete egg festet til haleføttene under bakkroppen. Utviklingen går som regel via et larvestadium som kalles zoea. Naupliusstadiet fullføres inne i egget. Rundt 107 norske arter.Tifotkreps deles her inn i fire underordener, representert med reker, hummer, eremittkreps og krabber. Alternatit kan de deles inn i to underordener, med reker i den første og resten i den andre. Underordenene nedenfor regnes da som infraordener.

Underorden: Reker (Caridea)
Rekene tilhører svømmende tifotkreps, de øvrige er krypende.
Hos reker er kroppen sammentrykt fra sidene. Bakkroppen har en knekk bak 3. ledd, "rekeknekken", som ikke lar seg rette ut. Rekene svømmer bakover ved å slå bakkroppen inn under seg, og forover ved hjelp av svømmebeina på bakkroppen. De har ofte en stor pannetorn (rostrum), slanke thoraxbein, og bakkroppsbein som er avflatete, togreinete svømmebein. I Norge har vi bare saltvannsformer.
Dypvannsreke (Pandalus borealis) er eneste rekeart som fanges kommersielt i Norge. Den er rød, også som levende, og lever nær bunnen i sjøens dypere vannlag (60-500 m), der temperaturen er lavere enn 10 grader. Her lever den av børsteormer og bunndyr. Paringen skjer om høsten. Hunnen går så med de befruktete eggene under bakkroppen til våren (utrogn). Om våren klekkes larvene, som ved sommerstid søker ned mot bunnen (2 cm lange). Utpå høsten er de utviklet til hanner. Neste høst er de 1 og et halvt år gamle, og ca 9 cm lange, og er da kjønnsmodne. De parer seg med hunnene, og etter paringen forvandler hannene seg gradvis utover vinteren til hunner. Disse hunnene utvikler egg (hoderogn), og neste høst, da dyrene er 2 og et halvt år gamle, parer de seg med de yngre (1 og et halvt år gamle) hannene. En hunn kan gyte to ganger, og er da 3 og et halvt ved andre gyting, men de fleste rekene dør utpå våren etter første gyting. TIdspunktet for kjønnsmodning og kjønnskifte varierer. Jo lengre nord man kommer, jo saktere går denne utviklingen. Rekene er altså først hanner, så hunner. Slike dyr kalles protandriske hermafroditter. Dette betyr at alle store reker er hunner (størrelsen øker med alder), mens de små er hanner. 
Strandreker (Palaemon) er grønnaktige og lever på grunt vann. De spises mye i Danmark.
Sandreke (Crangon crangon) er også en gruntvannsform og fanges på den tyske Nordsjøkysten
Glassreker (Pasiphaea) lever planktonisk på dypt vann og er nesten gjennomsiktige.
Mudderrekene (Pntophilus) er brunsvarte og lever på mudderbunn på dypere vann.

Dypvannsreke                                                                                                                   Strandreke

 Underorden: Langhalekreps (Astacidea) Langhalekreps er ikke flattrykte fra siden som reker. Oftest har de fem par velutviklet gangbein. De tre første parene har saks. Bakkroppbeina er lite egnet for svømming, og langhalekreps kryper mest på bunnen av vann.I Norge omfatter gruppen to arter i saltvann, hummer og bokstavhummer (sjøkreps), og en art i ferskvann, ferskvannskreps.

Hummer (Homarus gammarus) er svartblå, men blir rød som kokt. Fullvoksne dyr er vanligvis ca 35 cm lange, men store eksemplarer kan bli over 50 cm. Hannen har større klosakser enn hunnen, og de to saksene er forskjellig bygd. Den ene er et typisk knuseredskap, mens den andre er bygd for finere operasjoner, som plukking og skraping. Hummeren finnes på grunt vann på steinet bunn, og er forholdsvis stasjonær. De er nattdyr, og spiser muslinger, snegler, sjøpiggsvin, børsteormer og åtsler. Kjønnsmodne hunner gyter hvert annet år og bærer de befruktete eggene under bakkroppen i ca 10 mnd, fra ettersommeren helt til neste sommer. Larvene er planktoniske i ca 2 uker, før de slår seg ned på bunnen. Hummeren finnes hos oss nordover til Tromsø. Minstemål for fangst av hummer er 22 cm: da er den minst 6 år gammel. Fredningstiden varierer rundt i landet.
Bokstavhummer eller sjøkreps (Nephrops norvegicus) er rødlig gul, lever på bløtbunn og tas med trål, i største mengder i Skagerrak og Kattegat. Den blir 15-25 cm lang, og minste fangstmål er 13 cm. Den graver seg ofte ned i bunnen.
Ferskvannskreps eller edelkreps (Astacus astacus) kan bli optil 17 cm lang. Vanligvis er den sort, men kan mangle de mørke fargestoffene og da er den rød. Hannen har større sakser enn hunnen. Arten lever i vann og elver i Østlandsområdet og i Hardanger. Ferskvannskrepsen trives ikke i kalkfattig og surt vann. Vannet bør helst ha en pH-verdi over 7 og en Ca-mengde på godt over 5 mg/l. Dessuten bør sommertemperaturen være over 15 grader i mer enn 2 mnd (noen er kresne..). Ferskvannskrepsen er ømfintlig ovenfor forurensninger også. Store variasjoner i vannstanden er også uheldig. Den passer heller ikke på bløt mudderbunn, men liker fast og steinet grunn. Krepsen graver selv ganger og huler, lever som eremitt og er et nattdyr. Den spiser både planter og dyr. Ferskvannskrepsen har evnen til å fordøye cellulose. Den kan være kannibal. Ål og lake er blant dens verste fiender. 
Krepsen blir kjønnsmoden når den er 7-8 cm. Paringen finner sted om høsten, og eggene klekker i juni-juli. En hunn gyter ca 100 egg, men bare rundt 20 blir til unger. Ungene holder seg til moren den første tiden. Kreps på 9 cm er rundt 8-9 år gamle (I Tyskland bare 4-5, krepsejugen er fort klar til strid). Krepsen skifter hud 5-6 ganger i første leveår, eldre dyr bare èn gang per år. Minstemål for fangst er 9,5 cm. Fredningstiden er fra 15. sept til 6 august..
Krepsepest er en sykdom med 100% dødelighet. Den skyldes en sopp, Aphanomyces astaci. Mycelet angriper nervesystemet. Den myke kitinhuden på dyrets underside får en gul farge. Når krepsen er syk eller dør, vokser sopphyfene ut i øyet, og det dannes sporer som er levedyktige i fem dager. Sykdommen spres lett ved at fiskeredskap, båter osv flyttes fra infiserte til rene vann. Desinfisering er derfor påbudt. 
Det er ingen resistens hos norsk ferskvannskreps. En resistent art, signalkrepsen, er innført til Sverige fra USA. 

Astacus astacus                                                                                                           Homarus gammarus     Nephrops norvegicus med egg

Underorden: Trollkreps (Anomura)
Trollkreps er et forvirrende navn, da gruppen omfatter både krepse- og krabbelignende former (og ingen troll). Artene skiller seg fra langhalekreps ved at de mangler kosakser på 3. par gangbein. Fra krabbene skiller de seg ut ved at 5. par gangbein er redusert. De deles inn i fire familier:

Familie: Eremittkreps (Paguridae) har bløt, spiralsnodd bakkropp og reduserte lemmer på bakkroppen. De bor i tomme sneglehus, som beskytter den bløte bakkroppen. Det finnes 7 arter i Norge.

 

Familie: Trollkrabber (Lithodidae) Arten Trollkrabbe (Lithodes maja) er rødlig med pigger på skallet og på de lange beina, der 5. beinpar er redusert. Trollkrabben er vanlig på dypt vann (10-200m) langs hele kysten. Blir opp til 15 cm. 
 Lithodes longispina

Familie: Trollhummer (Galatheidae) ligner kreps, men bakre del av bakkroppen er innslått, og 5. beinpar er redusert. Mundida-arter er vanlige på bløtbunn på dypere vann og fanges ofte i reketrål. Galathea-arter er vanlige på hard bunn. 
 Munidopsis serricornis

 

Familie: Porselenskrabber (Porcellanidae) er små, runde, glatte krabber med lange følere og et redusert 5. beinpar. I Oslofjorden og på Sør- og Vestlandet er Pisidia longicornis svært vanlig i strandsonen og ned til 70 meter. Den er rød-, brun-, og fiolettflekkete og måler ca 1 cm over skjoldet.
Pisidia longicornis

Underorden: Krabber (Brachyura)
Krabbene har saks bare på 1. par gangbein. Bakkroppen har redusert halevifte, som er bøyd inn under thorax. Krabbene har indre befruktning. Alle norske krabber er marine. Et lite unntak er brakkvannsarten ullhåndkrabbe (Eriocheir sinensis), som har spredt seg med skip fra Øst-Asia til Europa og som nå er registrert ved Hvaler og i Glomma. Denne krabben gjør skade på fiskeredskaper og demninger.
Taskekrabbe (Cancer pagurus) er den eneste krabben av økonomisk betydning i Norge. Den er vanlig på 0-50 meters dyp på hard bunn og på bunn med leire/skjellsand. Taskekrabben lever av fisk, skjell, snegler, børsteormer osv. Krabben parer seg om høsten og gyter året etter. Eggene bæres av hunnen i 7-8 mnd, og larvene lever planktonisk et par måneder før de slår seg ned på bunnen. Først fem år senere er dyrene kjønnsmodne. Krabber som tas i teiner på 30-50 meters dyp, er vesentlig store hunner. På grunnere vann lever både store og små individer, men de fleste er hanner. Arten finnes langs sør- og vestkysten til Nordland, men fanges særlig på Vestlandet og i Trøndelag. Det meste som fanges, går til hermetikk. Skjoldet kan bli 30 cm bredt, vanligvis 15-20cm. Minstemål for fangst er 13 cm skallbredde.

Strandkrabbe (Carcinus maenas) er vanlig i fjæra nord til Troms. Store individer blir 8 cm over skjoldet.
Svømmekrabber (Macropipus) har avflatet ytre ledd på bakre gangfot, som den svømmer med
Pyntekrabber (Hyas) har trekantet ryggskjold som de fester alger og annen kamuflasje til. Vanlig langs hele kysten.
Cancer pagurus
Carcinus maenas                                                                                                            Hyas coarctatus



 

Siden det er enormt med leddyr så tror jeg vi deler kapitellet her. Så har vi gått gjennom hovedsakelig de leddyrene man finner i havet her, så kommer vi over til landbaserte dyr, insekter som mygg, biller, maur og videre til edderkopper i neste post.  

 

Leddormer!

Rekke: Leddormer (Annelida)

Dette er artige saker, ormer med indre og ytre segmentering. De fleste organer gjentas for hvert ledd, også kroppshulen, som er oppdelt i parvise, væskefylte sekker. Fenomenet at kroppen langs lengdeaksen er oppdelt i nokså like kroppsledd, kalles metameri.

Ekte leddeling finnes mest hos leddormer og ellers bare hos leddyr og chordater (ryggstreng dyr, som f.eks oss). Blodkarsystemet er lukket, dyrene har anus, og ekskresjonsorganene er vanligvis metanefridier. Noen leddormer har en slags lemmer (parapodier), men de er aldri leddelte slik som hos leddyr. Larven kalles trochophora. Både særkjønnete og hermafrodittiske former finnes. Leddormene lever i saltvann, ferskvann og jord. Det er beskrevet ca 12 000 arter, 750 av de i Norge.

Bygning: Med unntak av det fremste og det bakerste leddet, er vanligvis alle ledd like. Både i indre, og i ytre bygning. Hvert ledd har også "lemmer" eller børster, muskulatur (ytre ringmuskulatur og indre lengdemuskulatur), nerver med ganglier, ekskresjonsorganer, coelom, kjønnsorganer og blodkar. De to siste organsystemene kan imidlertid ha forskjellig utforming i de ulike leddene. Fordelen med et coelom er at tarmmuskulatur og kroppsmuskulatur kan arbeide uavhengig. I hvert ledd er kroppshulen (coelomet) kledd med mesodermepitel, som også danner tynne skillevegger (septer) mellom leddene. Gjennom disse skilleveggene går utførselskanaler for ekskresjonsprodukter og kjønnsprodukter. Ekskresjonsorganene er vanligvis metanefridier (dannet av mesodermen): cilierte trakter som fanger opp ekskresjonsproduktene fra kroppshulen, forsetter i snodde kanaler gjennom skilleveggen bak og munner ut i ekskresjonsporene på overflaten i bakenforliggende segment. Tilsvarende føres kjønnsproduktene ut gjennom traktformete gonodukter i hvert ledd. Med unntak av slimormer støter vi nå for første gang på dyr med blodkarsystem. Blodet pumpes fremover på ryggsiden ved at ryggåren fungerer som et hjerte med sammentrekninger. Blodet sendes fra ryggåren til de forskjellige organene via segmentale, sammentrekkbare blodårer. Blodet samles i bukåren (en eller fler) og renner her bakover. I motsetning til ryggåren og de segmentale blodårene, mangler bukåren muskulatur til veggen. Hos mangebørstemark har parapodiene ("lemmene") et rikt forgreinet blodkarsystem like under huden. Der tar blodet opp oksygen fra vannet og avgir karbondioksid. 

Tenker vi en utvikling fra flatormer til leddormer (rundormer står litt i en mellomstilling), har det kommet et par nye trekk:

Ekte kroppshule, blodkarsystem, respirasjonsorganer (noen marine former har gjeller på lemmene) og anus (finnes hos slimormer og rundorm)

Fordelen med en kroppshule er tidligere nevnt. Dessuten bader alle organene i kroppshulens væske, som mottar f.eks avfallsstoffer fra de. Denne væsken kompletterer på sett og vis blodkarsystemet med hensyn til stofftransport. Avfallsprodukter og kjønnsprodukter fanges så opp av metanefridier og gonodukter. Utviklingen av et blodkarsystem og av respirasjonsorganer må ses i sammenheng med utviklingen av støre og mer aktive dyr. Disse dyrene har et stort oksygenbehov, og gass- og stofftransporten til og fra hver enkelt celle er ikke lenger mulig kun ved diffusjon. Slike dyr trenger et eget transportsystem til å ta seg av disse funksjonene.


Systematikk: Leddormene deler vi inn i 3 klasser: Mangebørstemark (havbørstemark), fåbørstemark og igler. Mange- og fåbørstemark går ofte sammen under navnet børstemark (Chaetopoda). Fåbørstemark og igler har begge clitellum (kommer inn på dette snart) og kalles derfor ofte for Clitellata. Krokbærende pølseormer (Echiura) og skjeggbærere (Pogonophora) hører nå også til leddormene. 

Klasse: Mangebørstemark (Polychaeta) 

Navnet betyr mange (poly) børster (chaeta). Mangebørstemark er marine leddormer med parvise ekstremiteter (parapodier) som er forsynt med børster (setae). Disse artene kalles også havbørstemark. Mangebørstemarkene er særkjønnete. Utviklingen skjer via såkalte trochophora-larver. De er ovale/pæreformet ig svømmer ved hjelp av et ciliert bånd rundt midten. De fleste mangebørstemark er bunnformer, og gruppen anses som den mest primitive av leddormene. Vi deler de inn i 2 grupper etter levevis: frittlevende og fastboende.


 

Frittlevende mangebørstemark (Errantia)

Disse markene har vanligvis velutviklete børsteføtter (parapodier) på hvert ledd. Føttene brukes ofte som svømmeredskap. De kan være forskjellig utviklet og er ofte forsynt med børster, cirrer og gjeller. De har oftest tydlig avsatt hodeparti med antenner, cirrer og palper, og et svelg som kan krenges ut og vanligvis er besatt med tenner/kjever. De øvrige leddene er mer eller mindre like. 

De er ofte rovdyr og kan opptre i store mengder. Spesielt rundt gytetiden. Egg og spermier avgis i vannet, noen former har ukjønnet formering ved at det utvikler seg et nytt hodeparti ca midt på dyret, og deretter en tverrdeling foran dette hodet. Kan være viktig føde for fugl og fisk.

Eksempel på arter:

Nereis har flere arter i Norge. Kraftige dyr, med 2 par øyne, ett par to-leddete palper, ett par antenner og fire par cirrer. De kan være rovdyr, åtseletere, altetere eller planteetere. 

Nereis virens er grønn og kan bli opp til en halv meter. Rovdyr og åtseleter, og lever nedgravd i sand- og grusbunn i u-rør langs store deler av kysten og i fjordene.

Nereis pelagica finnes ofte blant tarerøtter, stein og skjell langs kysten.

Nereis diversicolor finnes i mange farger (grønne/gule/røde) og holder til på grunt vann langs store deler av kysten&fjordene. Lever i loddrette rør i havbunnen og spiser smådyr, alger og sand (hvorfor den liker sand vet jeg ikke). Tåler brakkvann. 

Eunice er en vanlig slekt som i store trekk ligner på diversicolor, med med bare ett par øyne. 

Skjellryggene (fam. Aphoroditidae) har ryggcirrene omdannet til skjellignende plater. Blant gullmusene (Aphrodita) er A. aculeata en stor form med ryggen dekket av filtaktige børster. Den har metall(gull)glinsende børster langs sidene og er vanlig på bløt bunn langs hele norskekysten, fra grunt vann ned til ca 500 m. Den kan bli opptil 22 cm lang. 

Tomopteris helgolandica er en glasklar, pelagisk (holder seg i de frie vannmassene) art med to par følere, det bakre paret lengst. Den er ca 2 cm.
 Nereis pelagica

 

Fastboende mangebørstemark (Sedentaria)

Hos disse er børsteføttene (parapodiene) ofte dårlig utviklet. De har ikke svelg som kan krenges ut, eller kjever. Kroppsleddene er forskjellige i ulike deler av kroppen, slik at en får to eller tre kroppsregioner. Disse ormene lever i rør eller graver i sand, og forlater ikke disse stedene som voksne. De rørboende børsteormene lager røret av leire, sand mm. kittet sammen med et sekret som dannes fra hudkjertler. Rørene kan være frittliggende, dyrene kan slepe dem med seg, eller de kan være festet til stein, alger osv. Ormen lever av små partikler som fanges of tentaklene. Kalkrørsormene utgjør en familie der artene danner kalkrør som oftest er kittet fast til et underlag (stein, alger, muslingskall osv). Ut av åpningen stikker en rekke tentakler som brukes til respirasjon og næringsopptak. Oftest er en av de tentaklene omdannet til et lokk, som kan stenge igjen åpningen (litt som sneglene). 

Fjæremarken (Arenicola marina) lever i u-formete ganger på sandstrender. Når det er lavvann kan man se små, oppkveilete ekskrementhauger av sand. Bakparten av ormen er like under haugen. Fjæremarken spiser seg vei gjennom sanden, omtrent som meitemarken. Ormen blir 15-20 cm lang. Fremre kroppsdel er oppsvulmet, midtre bærer gjeller og bakre mangler børsteføtter. Fjøremarken er vanlig langs hele kysten og lever der hvor sand blir tørrlagt ved lavvann.

Polydora-arter (boremark) borer uformete rør i mudder og kalk. De kan være i store mengder i forurenset områder. 

En gruppe fastboende børsteormer er påfuglmark (fam. Sabellidae). Disse har en stor blomsterlignende krone med iønefallende farger i forenden. Røret er oftest langt og sylindrisk og består av skallfragmenter, sand eller mudder klebet sammen med et sekret. 

Sabella penicillus lever i 20-30cm lange mudderrør som står loddrett ned i bunnen fra noen få meters dyp.

Pectinaria-arter hører til en annen familie, og lever i krumkakelignende rør av sandkorn. Ormene har i forenden en vifte av stive, gullglinsende blad. 

Fjæreorm, kan være vanskelig å se, men avåtil kan man finne avføringen dems på stranda, fra når den graver seg nedover. 


 

Familie: Kalkrørsormer (Sepulidae)

Innen de fastboende mangebørstemarkene. De lever i kalkrør. F.eks:

Trekantmark eller snirkelorm (Pomatoceros triqueter) har rør med trekantet tverrsnitt. Røret ligger i sin helhet i uregelmessige buktninger på stein, skall osv. Arten er protandrisk (mann så kvinne) hermafroditt og finnes langs norskekysten til Finnmark.

Trompetorm eller etasjemark (Serpula vermicularis) har lysreøde rør der bare bakre del er festet til underlaget. Røret har ofte flere avsatser. Finnes langs sør- og vestkysten. 

Spiralorm eller posthornmark (Spirorbis) har små spiralformete, hvite kalkrør på tare, tang, stein, muslingskall osv. Hermafroditt og langs hele kysten.

Ditrupa har krumme, hvite rør som ligger fritt i sand og mudder. Artene kan lett forveksles med sjøtenner, men hos Ditrupa er randen innknepet.

Hydroides norvegica har hvitt, sylindrisk, ofte snodd rør, noen ganger i spiral, uten kjøl eller avsatser. Røret er festet til steiner og skjell. Arten finnes opp til Finnmark. 

Posthornmark                                                                                          Trompetorm


 

Klasse: Fåbørstemark (Oligochaeta)

Fåbørstemark er leddormer med få og relativt korte børster på hvert ledd (oligo = få). Leddene mangler parapodier. 

Hodet er mindre tydlig avsatt enn hos mangebørstemarkene. De mangler palper, cirrer og gjeller (puster gjennom huden). Bare børstene er igjen av parapodiene, selv om de kan være svært små. Fåbørstemark er hermafroditter, og har direkte utvikling uten larvestadier (så ikke metamorfose). Kjønnsorganene finnes i bestemte segmenter, og dyrene har indre befruktning. Hos noen forekommer ukjønnet formering. På fremre halvdel har de et "belte" (clitellum) rundt kroppen med mange kjertler som skiller ut slim. Dette slimet holder de sammen under paring og danner eggkokonger. Clitellum er mest tydelig hos kjønnsmodne dyr i forplantningssesongen. De aller fleste artene finnes i ferskvann eller i fuktig jord. 50 arter registert i ferskvann her i Norge.

Små fåbørstemarker kan ligne på rundormer, men skjelnes lettest fra disse på den tydelig segmenterte kroppen og på sin mye smidigere kroppsbevegelse (ring og lengdemuskulatur i kroppsveggen). Børstene er også et sikkert kjennetegn på fåbørstemark.

Grupperes etter habitat.

I ferskvann finnes det mange vanlige familier, f.eks Naididae, Lumbriculidae og Tubificidae. Til den siste familien høres Tubifex tubifex. Dette er en 3-4 cm lang rød orm som sitter med hodet nedi et slamrør på bunnen av eutrofiert vann (når det er tilsatt gjødsel f.eks). Bakenden sitkker opp og er i stadig bevegelse (respirasjon). Blodet inneholder hemoglobin, og dyret greier seg derfor med lite oksygen. Bunnen i småvann og grøfter kan være helt dekket og rødfarget av disse dyrene. De lever av organisk stoff, alger og bakterier. I mange vann deler de bunnsedimentet med fjørmygglarver, der fåbørstemarken spiser av de dypeste lagene.

I jord finner man to vanlige familier. 

Enchytraeidae er små hvite eller rødlige arter (1mm-1cm lange). De ligner små meitemark og er mest tallrike i fuktig jord i løvskog. Noen arter finnes også i ferskvann (4 arter registret her). Brukes ofte til fôr for akvariefisk.


 

Meitemark (Lumbricidae) kjenner de fleste til. Finnes på den nordlige halvkule. Meitemarkene har fire par børster per segment, velutviklet hudmuskelsekk og rommelig kroppshule. Tarmkanalen er forsynt med en muskelmage (krås) og med en fold (typhlosolis) på ryggsiden, slik at tarmoverflaten - og næringsopptaket - økes betraktelig.

I blodkarsystemet er 5 par av forbindelseskarene mellom ryggkaret og bukkaret utviklet til muskuløse "hjerter" (psuedohjerter). Forplantningsorganene hos meitemark er ganske kompliserte og finnes i bestemte segmenter. 2 par testikler på buksiden av segment 10 og 11, med utførsesåpning på segment 15. Ett par ovarier i segment 13, med utførselsåpning på segment 14. 2-4 par sædblærer i segment 9-12, hvor sædcellene modnes. Ofte 2 par receptacula seminis (sædgjemmere) i segment 9 og 10, hvor sæd fra partneren mottas under paring og oppbevares til det er tid for å legge egg. De legger eggene i kokonger. 

Forplantningen finner gjerne sted når det er høy fuktighet og temperatur. Elskoven skjer ved at to ormer legger seg med buksidene mot hverandre og hodene i hver sin retning (69). Clitellum på det ene individet ligger inntil åpningen for sædgjemmene (segment 9 og 10) på det ene, og omvendt. Begge ormene blir innhyllet i slimet fra clitellum, og i dette slimet utveksles sædceller. Etter litt Barry White-musikk så kommer sædcellene fra åpningen på segment 15 og vandrer bakover til sædmottakerne hos den andre ormen. Her oppbevares spermiene, og ormene skiller lag etter at de har utvekslet sperm. Et par uker etter paringen skjer selve befruktnignen - greit med litt betenktningstid. Clitellum danner igjen en slimring rundt ormen, og ormen trekker seg bakover og ut av slimringen. Slimringen glir derved forover og tar med seg egg fra segment 14 og spermier (fra partneren) fra segment 9 og 10. Eggene befruktes i slimet. Slimet rundt den befruktete eggcellen danner så en eggkokong på størrelse med et hvetekorn. Den inneholder fra ett til noen få egg. Ut av kokongen kommer senere en liten meitemark som ligner de voksne. Disse bebisene er voksne etter 3-4 mnd. 


 

Etter kraftig regnvær kan man se det tragiske synet av døde dyr på bakken. Noen kryper opp dersom det blir oksygenmangel i jordvannet (høy mikrobiell aktivitet). Men meitemarkene kan leve en stund i vann, så man tror de primært tar turen til overflaten for å benytte regnet til å spre seg. Men den tåler ikke UV-lys, etter bare et par minutter er den brent og klarer ikke krype ned i bakken igjen. Så kommer en liten fugl, frosk eller grevling og spiser den. 

Når beitemarken graver seg rundt i jorda så binder den jordsmonnet bedre sammen. Den blander også det øvre jordlaget (humus), som inneholder døde plante- og dyrerester, med den dypereliggende mineraljorda, og gjør derfor at nedbrytningen av organisk materiale skjer fortere. Den er også selv en nedbryter, fordi alt som går gjennom tarmen til makken er lettere nedbrytbart for andre nedbrytere, som sopp og bakterier. Lett å demonstrere dette med vissent løv i en nettingpose vedsiden av vanlig vissent løv. Siden makken ikke kommer inn i nettingposen så vil bladene der brytes ned mye saktere. De gjør også jorda porøs, som gjør at luft og vann kommer dypere ned i jorda og i kontakt med planterøtter. Virker nok også som et ekstra drenasjesystem, og kan øke drenering av nitrater og fosfater ut i vann. Ikke uten grunn Charles Darwin utga en bok med den klingende tittelen "The Formation of Vegetable Mould Through the Actions of Worms" etter å ha forsket i 40 år på meitemark.

I Norge har vi påvist 20 arter meitemark. Artene kan inndeles i økologiske grupper etter hvor de lever i jorda. Noen lever i overflatesjiktet/strølaget (Lumbricus rubellus, Dendrobaena, Dendrodrilus). Andre er nede i jorda (Allolobophora, Aporrectodae caliginosa). En tredje gruppe vandrer litt opp og ned, henter mat i overflaten og slapper av i dypere lag (Lumbricus terrestris, Aporrectodea longa). Men man kan også dele de inn i habitatgrupper. Noen foretrekker jordbruksjord (Aporrectodea caliginosa, Lumbricus rubellus, Allolobophora tetraeda, Dendrobaena octaedra). E. tetraeda er den arten som er mest akvatisk, siden den liker seg i bekker. En siste gruppe foretrekker skogen (Dendrobaena, Dendrodrilus, Lumbricus rubellus).

Eksempel på vanlige arter:

Den store meitemarken (Lumbricus terrestris) kan bli opp til 30cm lang og lever i hagejord. Lager lange, loddrette ganger som går helt opp til overflaten, hvor den finner mat (visne blader osv). På grunn av denne livsstilen er den veldig utsatt for landbruksjord, hvor pløying og andre kjipe aktiviteter ødelegger det øvre jordlaget. Skogsmeitemark (L. rubellus) er vanlig i all slags jordbunn og er den mest utbredte arten i all jordbunn.
Mosemeitemark (Dendrobaena ocaedra) er en liten mørk rødbrun krabat som er svært hardfør og vanlig under mose på stein osv.
Eisenia fetida er en kompostmeitmark, med små gule tverrstriper. I samme kategori finner vi også
E. andrei, som er ensfarget rød orm som man ofte finner i komposthauger.
Allolobophora- og Aporrectodea-artene mangler rødt pigment.
Grå meitemark (Aporrectodea caliginosa) er vanlig overalt i i altfor skrinn jord. Finner den aldri i barskog, og det er mulig den består av flere arter. 


Den store meitemarken                                                                                              Skogsmeitemark

 

Kommer nok også snart noen innlegg fra labratorium med litt ulike disekteringer og lignende, for litt bedre oversikt over anatomien til diverse skapninger :)

Klasse: Igler (Hirudinea)

Igler (de som suger seg fast på kroppen din og drikker blodet ditt) er leddormer, men de fleste av de mangler børster. Istedenfor har de 1, eller mer vanligvis 2 sugeskåler. Kroppen er delt i et fast antall segmenter, ofte 34, som utvendig igjen er oppdelt i ringer. I forplantningssesongen har de clitellum. Iglene er som fåbørstemarkene hermafroditter og har direkte utvikling.
Iglene ligner en del på fåbørstemarkene generelt. De viktigste forskjellene er: relativt avflatet kropp, vanligvis uten børster; kroppen er ofte delt i segmenter, som igjen er delt i flere ringer; kraftig sugeskål bak (hos mange arter foran). Mangle igler har enkle øyne i forenden. Igler er rovdyr (liker meitemark, krepsdyr, insektslarver osv) eller blodsugende. Mange liker å suge virveldyr (fisk, ender, frosk, hester, kuer eller små barn som leker i salamanderdammen). Blodsugende igler kan leve i flere måneder før de trenger å spise igjen. Hos disse kan kroppshulen fungere som et blodkarsystem, idet den er redusert til et kanalsystem der de indre skilleveggene er borte. Iglene har en karakteristisk bevegelsemåte: de suger seg fast med fremre sugeskål og drar kroppen etter seg, slik at den står i en bue før den igjen strekkes ut. Noen igler kan også svømme. De fleste iglene lager eggkokonger, som meitemark, og disse festes til steiner eller plantestengler. 
De fleste finnes i ferskvann (16 arter registrert i Norge), men noen lever i saltvann og noen få i fuktig jord på land.


 

Man deler iglene inn i 4 ordener.

Orden: Børsteigler (Acanthobdellae)
Disse ligner bygningsmessig en del på meitemark, og er de eneste iglene med børster. De er ofte svært små og lever som parasitter på laksefisk.

Orden: Snabeligler (Rhyncobdellae)
Disse har et svelg som kan krenges ut som en snabel. Har 2-8 øyne. Eksempler innen denne familien er:
Fiskeigler (Piscicolidae) som suger på salt&ferskvannsfisk. De er langstrakte og nesten sylindriske.
Bruskigler / Flatigler (Glossiphoniidae) er flate og bruskaktige. Lever mest av snegler i ferskvann. De har yngelpleie og passer på egg og unger. Ofte passer de på de under kroppen sin. Vanlig er toøyet flatigle (Helobdella stagnalis), som har to øyne og en karasteristisk kitinplate foran på ryggen. Den suger ut snegler og forskjellige leddyr. Toøyet flatigle finnes over det meste av landet, men med usikker forekomst på Sørlandet.
 Toøyet flatigle

 

Orden: Kjeveigler (Gnathobdellae) 
Disse har kitinkjever og 10 øyne. De finnes i ferskvann og fuktig jord, og er rovdyr eller ektoparasitter på virveldyr. Et kjent eksempel er blodiglen (Hirudo medicinalis), som har sortgrønn rygg med gulrøde lengdestriper. Den kan bli opptil 15-20 cm i utstrakt form. Denne arten finnes nå bare i enkelte relativt grunne og næringsrike myr- og skogstjern på Vestlandet og Sørlandet. Blodiglen har 3 kjever med skarpe tenner som raskt skjærer hull i offerets hud. Den kan suge fire ganger sin egen vekt i blod, og leve på det i 1 og et halvt år! Vanlige verter er pattedyr som kommer ned til vannet for å drikke. Tidligere ble iglen hyppig anvendt til årelating og ble hardt beskattet for dette formålet (derfor blir den også kalt legeigle). Den har i vår tid fått ny oppmerksomhet fordi den kan være til nytte i medisinsk forskning og behandling. Både dens evne til effektivt å suge store mengder blod og dens produksjon av antikoagulerende og blodfortynnende stoffer, som finnes i spyttet, har stor interesse. En har i dag identifisert genet for produksjon av hirudin, som er det viktigste antikoagulerende stoffet. Moderne genteknologi kan bruke dette genet til masseproduksjon av stoffet, ved hjelp av bakterier eller gjærceller. I Danmark er blodiglen fredet, mens forslag om fredning foreligger i Norge. 
Hesteiglen (Haemopis sanguisuga) hører også til kjeveiglene. Den kan bli 15-20 cm i utstrakt form og er svartbrun av farge. Den er altetende rovdyr og svært vanlig i dammer og småvann i Sør-Norge.


Her ser man hesteigle                                                                                                  Blodigle 

 

Orden: Svelgigler (Pharyngobdellae) 
Disse mangler snabel og kjever. De er rovdyr, og lever av smådyr i ferskvann. Den 3-5 cm lange hundeiglen (Erpobdella octoculata) er grønnbrun og lysprikket, og er svært vanlig i stille og rennende vann. Den har 4 par øyne. Den fester brune eggkokonger til fast underlag, og lever av forskjellige virvelløse dyr (fåbørstemark, planarier osv). Den er registrert på Østlandet og Vestlandet.
 Hundeiglen

 

Coelomata, bløtdyr.

Coelomata er flercellete dyr med ekte kroppshule (coelom) avgrenset av et mesodermalt epitel (derfor Coelomata, også kalt Eucoelomata). Her finner vi både de Protostomia som har ekte kroppshule, og alle Deuterostomia. Nå kommer vi til å gå inn på alle coelomate Protostomia.

Vi kommer stadig til nærmere dyr som vi kjenner godt til, særlig de som bor på det flotte sørlandet har møtt på mye av det vi skal innom. Snegler, blåskjell, østers og blekksprut er noe av det vi finner her.

Rekke: Bløtdyr (Mollusca)

Bløtdyr er uleddete dyr med muskuløs fot. Huden danner en kappe som hos noen er velutviklet og omgir dyrets rygg- og sidepartier. Kappen lager et ytre kalkskall, som hos noen former kan være redusert eller mangle. De fleste har hode og raspetunge (radula), men dette gjelder ikke muslinger. Blodkarsystemet er delvis åpent (lukket hos blekkspruter), og de fleste har en stor fordøyelseskjerten. Bløtdyr er særkjønnete eller hermafroditter. Egget utvikles til et voksent individ via en trochophora-larve og en veliger-larve (med skall, fot og ciliert velum). De fleste artene finnes i havet, men noen også i ferskvann(snegler og muslinger) eller på land(snegler). Her finner vi de største virvelløse dyrene, kjempeblekksprut blir rundt 20 meter lang. Det er få likheter mellom voksne bløtdyr og de øvrige virvelløse dyrene vi har vært innom tidligere. Det er ulike oppfatninger om hvilken dyregruppe bløtdyr stammer fra, noen mener de kommer fra flatormlignende former, mens andre mener de kom fra leddorm/leddyr før de ble leddelte. Man ser ingen tegn til leddeling hos dagens bløtdyr, hvis man går ut ifra at klassen Monoplacophoras tilsynelatende leddeling ikke er ekte, eller sekundørt utviklet. Videre har mange arter (muslinger og primitive snegler) en trochophora-larve so peker i retning av slektskap med leddormene. Bløtdyr er den nest største rekken av virvelløse dyr, med ca 50 000 nålevende beskrevne arter. I Norge finner vi 824 arter, 676 i saltvann, 51 i ferskvann og 97 på land.




Ytre bygning. Den muskuløse foten er et typisk bløtdyrtrekk. Snegler bruker den til å krype med eller som boreredskap, muslinger bruker den som graveredskap eller til å forflytte seg med, og hos blekkspruter er den delvis omdannet til armer og trakt. Et annet typisk bløtdyr-trekk er kappen, som omgir kroppen og som skiller ut kalkskallet. Mellom kappen og kroppen dannes en kappehule, der gjellene er, og der tarm og ekskresjonsorganer samles. Kappehulen har direkte forbindelse med vannet eller luften omkring, evnt bare gjennom små åpninger. Hos former uten gjeller (lungesnegler, sjøtenner) fungerer selve kappen eller kappehulen som respirasjonsorgan. Veggen i kappehulen er da rikt forsynt med blodårer. En del bakgjellesnegler mangler kappehule og vanlige gjeller. Noen av disse puster med sekundære gjeller på ryggsiden, mens andre puster gjennom huden. Skallet er er tykt og velutviklet (hos alle Monoplacophora, skallus, muslinger, sjøtenner og forgjellesnegler) eller mangle (hos de fleste bakgjellesengler, noen lungesnegler og noen blekkspruter). En tenker seg at bløtdyrene opprinnelig bare hadde ett skall, slik en nå finner det hos Monoplacophora, snegler, snøtenner og endel blekkspruter. Muslingenes høyreskall og venstreskall, eller skallusenes 8 taklagte ryggplater, regnes for å være senere dannelser. Skallet er bygd opp av flere lag. Ytterst består det av et hornlignende oranisk stoff, ofte innsatt med kalksalter (periostracum). Innenfor ligger et såkalt prismelag, som betår av kalk (CaCO3). Den indre overflaten av dette laget danner ofte et perlemorlag. Skallet vokser langs kanten, og hos muslinger ser en ofte vekstsoner i skallet. Skallene er svært holdbare og har stor betydning som ledefossiler. Syre løser opp kalk, derfor trives de fleste bløtdyr dårlig i surt vann. 

Alle bløtdyr unntatt muslinger og Solenogastres har en raspetunge, radula. Denne finnes i bunnen av munnhulen og har tverrstilte kitintenner. Raspetungen brukes til å raspe løs alger og annet belegg på stein (skallus, snegler), eller den er til hjelp til fortæring av byttet hos rovdyr (snegler, blekksprut). F.eks purpursneglen bruker raspetungen til å drille hull i skallet til blåskjell og rur, slik at den kommer inn til de deilige bløte delene. 

Indre bygning. Alle bløtdyr untatt blekkspruter har åpent blodkarsystem. Blodet, som kalles hemolymfe hos former med åpent blodkarsystem, pumpes fra et trekamret hjerte gjennom aorta og tømmes i store rom, blodsinuser, der det bader organene. Blodet samles så opp på buksiden, går gjennom gjeller og tilbake til hjertet. Ekskresjonsorganene ("nyrene") er metanefridier (som hos leddormene), dvs cilierte trakter som begynner i hjertesekken rundt hjertet og munner ut i kappehulen eller på dyrets overflate. Tarmen har en stor fordøyelseskjerten ("lever") og anus. Nervesystemet er relativt enkelt, det består oftest av hjerneganglier, svelgring med sideganglier og fotganglier og et par langsgående nervestrenger med ganglier på buksiden (med nerver til innvollene og kappen). Hos forgjellesnegler er nervesystemet vridd til et 8-tall. 

Utvikling. Bløtdyr har kjønnet formering. Noen er hermafroditter med kryssbefruktning (bakgjellesnegler, lungesnegler og noen forgjellesnegler), mens resten er særkjønnete. Skallus, sjøtenner, muslinger og primitive forgjellesnegler har ytre befruktning, mens andre snegler og blekkspruter har indre befruktning. Noen bløtdyr (muslinger, de mer primitive sneglene, sjøtenner og skallus) har en frittsvømmende, ciliekledd trochophora-larve. Neste utviklingstadium er en veliger-larve med en ciliert fold, velum, samt skall, fot og anlegg til flere organer. Denne larven svømmer omkring i vannet ved hjelp av velum, fester seg senere på bunnen og utvikles til et voksent individ. Hos mindre primitive snegler klekker veliger-larven fra egget, mens hos blekksprut klekkes miniatyrutgaver av voksne. Beskyttelse av egg og larver er vanlig hos bløtdyr. Hos de fleste ferskvannsforme fullføres larvestadiet i egget (f.eks i plommerike egg), eller larvene beskyttes i morens kappehule. En slik beskyttelse hos ferskvannsformer kan ha oppstått fordi frittsvømmende larver lett ville føres med strømmen ut i havet og gå tapt. Osmoseproblemer og dårligere flytevne i ferskvann kan også ha hatt betydning. Generelt finner en oftere plantoniske larveformer i havet enn i ferskvann.

Systematikk. Bløtdyrene deler vi inn i 8 klasser, hvor de siste 5 er vanlige. 

Klasse: Ufurete ormebløtdyr (Caudofoveata) 

Disse og den neste klassen er ormebløtdyr, og vi går gjennom felles beskrivelse for de begge i neste klasse. Finnes ca 7 marine arter i Norge. 

Klasse: Bakfurete ormebløtdyr (Solenogastres)

Kalles også for furebløtdyr. Caudofoveata og Solenogastres inneholder marine, ormelignende dyr med bløtdyrtrekk. Begge gruppene har redusert hode og mangler skall, men huden er kledd med små kalknåler. De er hermafroditter og lever henholdsvis i eller på havbunnen. Gruntvannsformene lever av hydroider og koraller, mens dypvannsformene spiser mikroorganismer. Ormebløtdyr har en vid utbredelse og finnes i både arktiske og antarktiske områder. I våre farvann lever ca 22 arter. Tidligere ble de to klassene forent i klassen Aplacophora (markbløtdyr). 

Klasse: Urbløtdyr (Monoplacophora)

Navnet betyr at de bærer ett skall (Mono-placo-phora = ett-skall-bærere). Gruppen ble inntil 1952 regnet som utdødd. Da fant den danske Galathea-ekspedisjonen "et levende fossil" utenfor Mellom-Amerikas vestkyst, på 3590 meters dyp. Dyret tilhørerer slekten NeopilinaI og viser en del bygningstrekk som kan tyde på indre segmentering: 5 par gjeller, 5 muskelpar, 5 nyrer, 5 hjerteforkamre. Dyret har et nesten sirkelrundt, kjegleformet skall og ligner i det ytre noe på albusnegl (Patella). Bare et fåtall arter er kjent innen denne klassen. 



Klasse: Skallus eller leddsnegler (Polyplacophora)

Navnet betyr at de bærer mange skall (Poly = mange). Skallusene er de mest primitive av de vanlige, nålevende bløtdyrene og viser best de opprinnelige bygningstrekkene til bløtdyr. Oversiden er dekket av 8 taklagte skall som gir økt bevegelighet. Den kraftige, muskuløse foten omgir dyret som en brem, og fester, sammen med kappekanten, dyret til underlaget som en sugekopp. Skallusene finnes først og fremst i havets brenningssone, festet til svaberg osv, og flytter seg ikke mye. De lever på alger, som de rasper løs fra underlaget med raspetungen sin. Befruktningen tar plass i havet, og en trochophora-larve klekker ut av egget. De fleste skallusene er 10-20mm lange, og alle er marine. 13 kjente arter i Norge.

Ligner litt på munkelus, og kan rulle seg til en ball. 

Klasse: Snegler (Gastropoda)

Den største gruppen av bløtdyr. Har en bred, flat fot, hode med tentakler og øyne, og alle har raspetunge. Snegler har enten ett skall eller mangler skall. Gjeller er vanlig, men mangler hos en del arter. Sneglene skiller seg ut blant bløtdyrene ved at noen av de indre organene er vridd. De opprinnelige sneglene var trolig symmetriske og lignet på dagens primitive bløtdyr, bla med to gjeller, to ekskresjonsorganer og to forkamre. Gjennom evolusjonens gang har det utviklet seg stadig mer vridde former (og noen med delvis tilbakevridning) frem til dagens arter. Denne teorien styrkes ved at en slik vridning faktisk kan observeres under utviklingen fra egg til voksen hos nålevende snegler (individutviklingen gjenspeiler noe av den evolusjonære utviklingen). På veligerstadiet vris innvollsekken sammen med den omkringliggende kappen 180 grader (hos forgjellesnegler), slik at kappehulen med gjeller, anus og ekskresjonsåpninger blir liggende foran på dyret. Denne vridningen kalles torsjon. Alle nålevende snegler stammer fra slike former med vridde organer. Hos noen (bakgjellesnegler og lungesnegler) har det skjedd en delvis tilbakevridning, slik at gjeller osv blir liggende på siden av dyret. I forbindelse med vridningen reduseres oftest den ene av de to gjellene, ekskresjonsorganene og forkamrene. Vridningen ses best på tarmen, nervesystemet og blodkarsstemet. At kappehulen ligger foran, har bla den fordelat hodet kan trekkes inn i denne og at foten deretter virker som et lokk. Men det gjenstår å forklare entydig hvilken fordel dreiningen av innvollsekken har hatt i evolusjonens løp. Spiralformen på skallet har ikke direkte sammenheng med torsjonen, og fossile funn viser at den oppsto tidligere enn vridningen av de indre organene. Likevel stammer alle nålevende snegler fra former med spiralsnodd skall og vridde indre organer. Utviklingen av skallet har gått fra former der vridingene ligger i ett plan, til mer kjegleformete skall, der hver nye vridning ligger delvis på siden av den forrige. For at slike skall ikke skal skape ubalanse, ble de under utviklingens gang rettet oppover og bakover. 

Sneglene er mest tallrike i havet, men en del arter er vanlige i ferskvann. Som den eneste bløtdyrgruppen finnes de også på land. Fordi de er rimelig treige så er de fleste vegetarianere, men de som er rovdyr går etter fastsittende eller treige dyr. Ca 526 sneglearter i Norge. 402 i havet, 27 i ferskvann og 97 på land. 

Vi deler sneglene inn i 3 underklasser, ut ifra om de har gjeller eller "lunger", og hvor gjellene er plassert.

Underklasse: Forgjellesnegler (Prosobranchia)

Dette er den mest primitive gruppen. Her finner vi anus, kappe og gjelle foran, med gjellen foran hjertet. Alle har skall, som vanligvis er spiralsnodd, og lokk (operculum) festet til foten. Når dyret trekker seg inn i sneglehuset, stenger lokket igjen skallåpningen. Dette beskytter dyret og hindrer vanntap. De fleste forgjellesneglene er særkjønnete. Fra egget klekker en trochophora-larve som utvikler seg til en veliger-larve. Hovedmengden av artene innen denne sneglegruppen lever i havet, mens noen få finnes i ferskvann og på land (der har de skall og lokk). Hos oss har vi ikke landformer. De vanligste skallbærende sneglene i havet tilhører denne gruppen.

Et par eksempler på marine forgjellesnegler.

Strandsnegler (Littorina slekten) er vanlige i strandkanten. Flere arter fordeler seg etter et bestemt mønster i tidevannsonen: L. saxatilis blir opptil 2.5cm høy og varierer mye i form og farge (rød/svart f.eks). Den sitter i øvre halvdel av fjærebeltet, der den bare sjelden kommer under vann. Larvene beholdes i kappehulen til de er ferdig utviklet. Den voksne sneglen har ikke gjeller, men puster med "lunger". Nedenfor denne arten finner vi vanlig strandsnegl (L. littorea), som er større, inntil 3.5 cm høy og gråbrun med mørkere linjer. Den sitter i midtre og nedre del av fjære på svaberg og tang. Vanlig strandsnegl puster med gjeller og har frittsvømmende larver. Nederst i fjæra sitter den mindre, mer flate og gule L. littoralis = L. obtusata, som er ca 1 cm høy. Fargen og formen varierer imidlertid hos denne arten. Den holder særlig til i tangbeltet og har gjeller. Eggene festes på tangen, og ut av eggene kommer små snegler som ligner de voksne. Alle de tre strandsnegleartene spiser alger og finnes langs hele norskekysten. 

Kongsnegl (Buccinum undatum) er en stor, blekbrun form med svartflekket, hvit fot. Skallet er ca 8 cm høyt, med spisst spir og tydlige vindinger med lister og ribber. Sneglen lever i algebakkene fra fjæra og nedover til 100 meters dyp på sand og mudderbunn langs hele norskekysten. Kongsneglen er et rovdyr og lever av børsteormer, krepsdyr, muslinger og åtsler (døde dyr). Den kan også ta fisk som står i garn. Eggene legges i store, sammenhengende masser, ofte festet til et skjell. En kan finne slike ilanddrevne eggmasser, som da består av en "kake" av tomme eggskall. Dersom flere snegler har lagt egg på samme sted, kan kaken bli opptil 10-12cm i diameter. 

Nettsnegl (Hinia reticulatus = Nassa (Nassarius) reticulata) har et ca 3 cm høyt brunlig skall med vindinger og gitterstruktur. Den lever i nedre del av fjærebeltet og videre nedover, oftest på strand- eller mudderbunn. Nettsneglen er et rovdyr og åtseleter. Den finnes nord til Lofoten.

Purpursnegl (Thais (Nucella) lapillus) har varierende skallfarge (hvit, rødlig) og et ca 3 cm høyt skall. Den lever på svaberg, fra midt i fjærebeltet og nedover. Her spiser den rur, strandsnegl og små blåskjell. Med raspetungen driller den hull i byttedyrets skall. Purpursneglen finnes langs hele kysten.

Albusnegl (Patella vulgata) har et ca 6 cm langt pyramideformet, gråhvitt skall ut vindinger. Sneglen sitter på svaberg i tidevannsonen, ofte på utsatte steder. Her lever den av algebelegg som raspes løs med raspetungen. Denne finnes langs norskekysten nord til Hammerfest, men arten er mer eller mindre borte fra Skagerrak. 

I Norge finner vi fem arter av forgjellesnegler i ferskvann, bla Valvata-arter innenfor familien Valvatidae. Ferskvannsartene har lokk, og noen av dem legger ikke egg, men føder unger. Det er registrert 232 norske arter av forgjellesnegl.

Underklasse: Bakgjellesnegl (Opistobranchia)

Dette er mer spesielt bygde snegler, som vi ikke ser så ofte som forgjellesneglene. De har gjellene bak hjertet. Kappehulen er vridd tilbake igjen langs den høyre siden (retorsjon). De er hermafroditter, og klekker som veliger-larver. Det finnes både arter med og uten skall. De skallbærende sneglene mangler lokk. Hos de som mangler skall, finnes det ofte sekundære gjeller som utvekster på ryggen, som f.eks hos stor frynsesnegl (Aeolidia papillosa)


Mange av sneglene har også sterke farger, og alle finnes i saltvann. 

En gruppe av bakgjellesnegle kalles vingesnegler, og svømmer fritt i havet ved hjelp av foten - som har blitt litt finnelignende. Vingesneglene finnes både med og uten skall: Kruttåte (Limacina retroversa) og flueåte (Limacina helicina) har tynt spiralsnodd skall, og er viktige næringskilder for planktonspisende fisk.



Den hvite firkanten hos Limacina helicina viser hvor åpningen til skallet er. Kan tydelig se hvordan foten har blitt til "vinger".

Skallbærende vingesnegler lever av encellete alger og flagellater. De skalløse er rovdyr. 124 norske arter registrert.

Underklasse: Lungesnegler (Pulmonata)

Lungesneglene er tilpasset landlivet, men det finnes noen som lever i ferskvann. Derfor har de ikke gjeller. Kappehulen har rik blodforsyning, og fungerer som en "lunge": luft trekkes ut og inn gjennom kappehulens lille åpning på høyre side av dyret. de fleste lungesneglene har tynt, spiralsnodd skall, alltid uten lokk, men skallet kan også være redusert eller mangle. Hermafroditter, ofte med direkte utvikling, dvs larvestadiene fullføres inne i egget. Vegetarianere, men kan spise dødt organisk materiale. 

Eksempler på ferskvannssnegler. Av våre 27 ferskvannssnegler er 22 lungesnegler fra følgende familier: 

Damsnegler (Lymnaeidae) inneholder slekten damsnegler (Lumnaea), som er snegler med rimelig høye, snodd skall. Der finner vi vanlig damsnegl (Lymnaea peregra), stor damsnegl (L. stagnalis) og leveriktesnegl (L. truncatula). Den siste er mellomvert for stor leverikte, og finnes i myrer, grøfter og langs innsjøer og elver. 

Her ser du L. stagnalis (den store)

Skivesnegler (Planorbidae) er lett kjennelig pga spiralsnodde, flattrykte skall.



Blæresnegler (Physidae) har spisse, tynne skall, men skallet er venstrevridd (åpning mot venstre) i motsetning til de andre sneglene.

Legg merke til venstrevridningen.

Toppluesnegler (Ancylidae) har lueformet skall uten vindinger. Slekten Ancylus finner man bare i rennende vann, og har arter som lever i elver og bekker på østlandet.

Lueformet.




Innen landformer så er alle 97 arter lungesnegler. De har 2 par tentakler, med øyne på bakerste par.

Skallbærende landsnegler: Hagesnegler (Cepaea) er gule, ofte med brunstripet skall. Vinbergsneglen (Helix pomatia), som man spiser i Sør-Europa, finnes ikke naturlig hos oss, men er satt ut noen steder. Flekket krattsnegl (Arianta arbustorum) har brunt skall med lysere flekker og et mørkt bånd langs vindingene. 

Nakne landsnegler: Svart skogsnegl (Arion ater) og kjølhalesnegl (Limax cineroniger) kan variere i farge fra svart til nesten hvitt. Førstnevnte har åndehullet lengre fremme enn den andre. Åkersneglene (Dereceras sp = Agriolimax sp.) er mindre, ca 3-5cm lange, gråbrune og utbredt over det meste av landet. De spiser av åker og hagevekster, og gjør skade på grønnsaker. Den som plager bønder mest her i landet er D. reticulatus. I tillegg til de nakne lungesneglene finner man også to store, utenlandske arter som liker å ødelegge for oss. Iberiaskogsneglen (Arion lusitanicus) har spredd seg nordover fra Spania, og har nok kommet hit med hjelp av noen grusomme mennesker. Nå herjer den mesteparten av landet. Skittenrød farge og finnes i store mengder i småhager. Boasneglen (Limax maximus) har muligens vært i Norge lenge. Er mørk grå, flekkete og kalles også flekket kjellersnegl. Finnes ofte enkeltvis.

Klasse: Sjøtenner (Scaphopoda)

Sjøtenner er artige skapninger. De er marine bløtdyr, som ligger nedgravd på skrått i bløtbunn, med hodet ned og bakenden av skallet såvidt over bunnen. Det hvite, langstrakte skallet er svakt krummet og smalner av mot den ene enden. Det er åpninger i begge ender. Den fanger mikroorganismer, f.eks foraminiferer, fra sanden ved hjelp av klebrige tentakler omkring hodet. De mangler gjeller, og respirasjonen foregår gjennom kappehulens epitel. Som de fleste bløtdyr har de også raspetunge, er særkjønnet og har frittsvømmende trochophora- og veliger-larver. De lever på 6-2000 meters dyp, og kan kun forveksles med en type kalkrørsormer (Ditrupa), men hos de er den videste åpningen innknepet i kanten. 



En vanlig norsk art er sjøtann (Dentalium entale) som lever nedgravd i sand eller mudder på 20-100 meters dyp langs hele kysten til Nordkapp. Finner ofte tomme skall som er skylt opp i fjæra. 10 norske arter.

Klasse: Muslinger (Bivalvia)

Muslinger eller skjell er "spesialiserte" bløtdyr som mangler hode og raspetunge. Alle har høyre- og venstreskall og minst 2 gjeller. De er bunnformer som ernærer seg av mikroorganismer ved hjelp av et filtreingsapparat på gjellene. De fleste muslingene er særkjønnete, og trochophora- og veliger-larver er vanlig hos marine former. Muslinger finnes i havet og i ferskvann.

De to skallene er forbundet øverst med et elastisk låsbånd (ligament). Ligamentet virker rent mekanisk og åpner skallene. Det virker motsatt av lukkemuskelene, som er festet til hvert skall (Det er denne lukkemuskelen som er den hvite kjøttbiten når man spiser blåskjell). Kan ofte se merker etter festet for lukkemusklene på tomme skall. Ofte er det en fremre og en bakre lukkemuskel, men hos noen arter er det bare 1 lukkemuskel (f.eks østers, kamskjell osv). Skallene holdes på plass i forhold til hverandre ved "låsen" langs ryggkanten. Den består ofte av tenner og groper som griper inn i hverandre. Låsen har en viss taksonomisk betydning. Skallet vokser ved påleiring langs ytterkanten. 

Gjellene henger ned i kappehulen, omtrent som gardiner. De har to funksjoner; de er respirasjonsorganer, og de fanger opp mikroorganismer fra vannstrømmen. Gjellene er besatt med små cilier som driver vannstrømmen og filtrerer fra næringspartiklene. Maten føres videre frem til munnen, hvor munnpalper hjelper til. Gjellenes utforming varierer fra art til art, og gir et grunnlag for systematisk inndeling av muslingene. 

Kappen kler innsiden av skallene. Hos noen muslinger er kapperendene frie, slik at kappehulen har bred kontakt med vannet omkring. Hos andre er kapperendene sammenvokst med unntak av to steder på dyrets bakpart: 1 innstrømningsåpning for næring og oksygenrikt vann til gjellene, og 1 utstrømningsåpning for avfallsprodukter, kjønnsprodukter og vann. Hos gravende former er disse to bakre åpningene trukket ut til lange ånderør, sifoner, som stikker opp over bunnen. Kappe randen danner hos disse en bukt i bakerste del av skallet. Denne innbuktningen kan en ofte se merker etter på det tomme skallet, sammen med rester av kapperandens festemuskulatur. 

Perler dannes naturlig omkring et sandkorn eller et annet fremmedlegeme som har kommet inn i muslingen og irriterer kappen. Muslingens kappe produserer som reaksjon på irritasjonen et uorganisk materiale, som blant annet inneholder kalsiumkarbonat, og som omgir fremmedlegemet. På denne måten dannes en naturperle. Kulturperler er når menner putter fremmedlegemer inn i spesielle muslingarter.

Foten er vesentlig et kryperedskap eller et graveredskap. Den er vanligvis sammentrykt og kan trekkes inn ved spesielle retraktormuskler. Noen muslinger, f.eks østers, mangler fot. Bak foten sitter hos noen arter en kjerten, byssuskjertelen, som skiller ut et stoff som størkner i vann og som blir trådlignende. Med disse byssustrådene holder muslingene seg fast til underlaget, og vi finner de særlig hos de helt unge. De fleste voksne mangler trådene, men former som fester seg på stein, svaberg, bryggestolper osv har byssustråder. Blåskjell som lever i tette belter nederst i fjæra, hvor det er mye bølgeslag, holder seg fast til underlaget og hverandre med disse byssustrådene. Merker de godt når man prøver å rive de løs :) 

De fleste muslingene er særkjønnete (østers og kulemusling er hermafroditter). Kjønnsprodukter kommer ut i vannet, der befruktningen skjer. Hor marine former utvikler en frittsvømmende trochophora-larve seg til en veliger-larve med to små skall. Hos østers blir eggene befruktet i morens kappehule av spermier som kommer inn med åndingsvannet. Larvene hos ferskvannsmuslinger fullfører sitt trochophora- og veliger-stadium i morens kappehule. Noen kommer ut fra kappehulen som ferdige små muslinger (f.eks kulemusling). Hos andre ferskvannsmuslinger (f.eks elveperlemusling og dammusling) forlater veliger-larvene mordyretm der de har sittet festet på gjellene. De kalles da glochidier og er ca 0.3 mm lange. Disse blir liggende på bunnen og i løpet av få dager må de finne en vert (en fisk) som de kan hake seg fast i ved hjelp av sine to skall med kroker på. Larven encysterer seg på fiskens gjeller, finner og hud. Etter 10-30 dager (er vannet kaldt mye lengre) brister cysten og små, ferdige muslinger forlater verten. Det hender at ørretyngel i fiskedanner blir så kraftig infisert at de dør.

I artktiske havområder mangler endel muslinger frittsvømmende larvestadier. Disse formene har store og pommerike egg. 

Eksempler på vanlige saltvannsmuslinger:  Vi har ca 211 marine arter i Norge.

Familie: Blåskjell (Mytilidae)

Blåskjell (Mytilus edulis) kjenner de fleste av oss på sørlandet godt til. De danner ofte store belter på svaberg med lavvannslinjen, ofte sammen med rur. Vanligst på 2-10 meter dyp, og er langs hele norskekysten. Skallet er blå/brunt/svart og ca 10-15 cm langt. Små eksemplarer kan vandre til dypere vann når de blir større. De er særkjønnet og har frittsvømmende larver. Som andre muslinger så lever de av å filtrere små næringspartikler fra vannet. Dersom vannet er forurenset, av f.eks kloakk, og en spiser et blåskjell så får man lett tarminfeksjoner. DInoflagellater av slekten Dinophysis kan også samles opp i blåskjell og gi brekninger og diarè (DSP - Diarrehetic shellfish poisoning), Verst er det om en spiser blåskjell som har opptatt giftige plantonalger. Gonyaulax er en slik dinoflagellat, som produserer nevegiften mytilotoxin, som er dødlig for mennesker. Disse algene opptrer hyppigst om våren og forsommer(mai), men kan komme på alle tider av året. Disse algene finnes over hele kysten, og under oppblostring av slike alger og de første ukene etterpå så må man aldri spise blåskjell. Også i lave konsentrasjoner er det veldig farlig å spise. Når det har vært fint, varmt og stille vær en periode på forsommeren så er det ofte lurt å holde seg unna blåskjellkost.  Blåskjellene tåler store temperatursvingninger, og de kan også leve i brakkvann.

Skjellene er store nok til å spises etter 3 år og de kan bli 15 år gamle. I Danmark dyrkes det i stor grad blåskjell, de små larvene fester seg på utsatte kvister og overføres til næringsrike banker. Det er også litt kommersiell dyrking i Norge, men i liten skala. Blåskjell er best fra september til april. Om våren fyller kjønnsproduktene innsiden av skallene (kappen) og utgjør en stor del av de spiselige. Dyrking av blåskjell krever rent vann, fordi arten akkumulerer tungmetaller som bly: det er målt konsentrasjoner som er 10 000 ganger så høye som vannet rundt. Også veldig ømfintlige til olje.

O-skjell (Modiolus moduilus) ligner på blåskjell, men er litt større (15-20 cm). Den noe opphøyde skallvirvelen (den eldste delen av skallet), som sitter nær forenden, er plassert litt lenger bak enn hos blåskjellet. O-skjellet lever på dypere vann og det er vanligst på steinbunn på ca 100m dyp. Finnes langs hele norskekysten, men litt mer spredt her i sør.

 

Familie: Østers (Ostreidae)

Nordeuropeisk østers (Ostrea edulis) er den eneste av de ca 100 østersartene som finnes i Norge. Arten er i dag utrebdt fra Marokko til Trondheimsfjorden i nord. Tidligere forekom den atskillig lenger nord, i alle fall til Troms. Naturøsters er i dag en sjeldenthet i Norge. Tilbakegangen skyldes trolig en generell temperatursenking, siden østers er svært ømfintlig for lave temperaturer. Østersen sitter fast med sitt venstre skall på stein eller fjell, fra grunt vann ned til ca 80m. Det øvre, høyre skallet har rundaktig omkrets, og er flatt, uregelmessig lamellaktig. Østers har 1 lukkemuskel og blir opptil 10-15 cm i tverrmål. Den er hermafroditt, og er ørst hann. Senere fungerer den vekselvis som hunn og hann, avhengig av vanntemperaturen. Ved høy vanntemperatur fungerer den som hunn, enten bare enkelte år (15-16 grader) eller hvert år (20-22 grader). Ved lave vanntemperaturer og når den ikke er hunn, fungerer den som hann. Videre krever østers en saltholdighet på over 25% og rent vann. 

All østers som blir spist i Norge eller eksporteres herfra, stammer fra oppdrett. Yngelproduksjonen og den første veksten skjer i delvis avstengte, næringsrike yngelpoller med sjøvann. Pollene har et ferskvannslag på toppen, noe som gir høy vanntemperatur (25-30 grader). Kjønnsmodne østers (ca 1 år gamle) legges i nettingkurver og senkes ned i disse pollene. Eggene blir befruktet i hunnens kappehule og forlater moren som fritsvømmende veliger-larver. Larvene slår seg relativt fort ned på fast underlag, f.eks bjørkekvister som er hengt ned i vannet på 2-5meters dyp. Senere overføres denne fastsittende yngelen til nettingskurver, som senkes ned i næringsrike, åpne oppdrettsbassenger (østersfarmer) med sommertemperatur på 16-18 grader. Norge eksporterer bare små mengder østers for konsum, men har ganske stor yngeleksport.

 

Familie: Knivskjell (Solenidae)

Knivkjellene har et langstrakt skall og kan grave seg dypt ned i sand ved hjelp av en godt utviklet fot. Flere arter er vanlige i norske farvann, f.eks Ensis ensis (ca 13 cm lang) og E siliqua som blir 20cm.

Familie: Kamskjell (Pectinidae)

De har karekteristiske flate skall med "ører" og ribber, og nesten rund omkrets. De "svømmer" ved å klappe seg sammen (ser veldig artig ut). Kapperanden har øyne og tentakler. Kamskjellene finnes både på bløt og på hard bunn, og noen har byssustråder. Det finnes flere arter av kamskjell, f.eks haneskjell (Aequipecten opercularis) er vanligst i Nord-Norge. 



Familie: Kuskjell (Arcticidae)

Arten kuskjell (Artica islandica) har vært tykke, nesten runde skall, som ligger halvt nedgravd på mudder eller leirbunn. Arten er vanlig langs Finnmarkskysten. 

Familie: Hjerteskjell (Cardiidae) 

Har arter som er hjerteformet, med hvelvete skall med tydelige radiære ribber. De har er gravende sandformer. Flere slekter og arter finnes i Norge, f.eks Cerastoderma edule

Familie: Sandmuslinger (sandskjell) (Myidae)

Vanlig sandmusling (Mya arenaria) lever nedgravd på mudder og sandbunn i tidevannsonen langs hele kysten. På tørlagt strand kan en se de to åttetallslignende åpningene til det doble ånderøret som stikker så vidt opp over sanden. I Canada og USA fiskes og spises sandmusling.

Familie: Pelemark (Teredinidae)

Finnes 3 arter i Norge, alle med ormeformet kropp, 5-10mm lange, og to små skall i forenden som brukes som graveredskap. De borer i treverk og forer gangene med kalk. Pelemarken klarer å fordøye cellulose. Muslingene gjør skade ved å gjennombore bryggestolper uten at angrepet vises utenfra.

Eksempler på vanlige ferskvannsmuslinger: I Norge har vi 24 arter.

Vanlig dammusling (Anodonta anatina) har et tynt skall med lås uten tenner. Den finnes i næringsrike vann særlig i Sør-Norge og 12-15 cm lang. Muslingen går tilbake ved stor forurensning. 

Elveperlemusling (Margaritifera margaritifera) ligner dammuslingen, men har et tykkere skall og lås med tenner. Den finnes i enkelte elver og bekker spredt ut over hele landet, og er 12-15 cm lang. Utviklingen ligner dammuslingens. Elveperlemusling blir svært gammel, over 100 år, og er kjønnsmoden først ved 20 årsalderen. Perlene dannes av kappen. Bare 1 av flere tusen muslinger inneholder perler som egner seg til smykker. Arten finnes i norske elver fra Iddefjorden til Grense Jakobselv, ofte i kalkfattige strøk. 

Kulemusling (Sphaerium) og ertemusling (Pisidium, Musculium) er små muslinger, nesten runde og vanlige i de fleste vassdrag. Kulemuslinger er noe større (ofte rundt 1 cm) og mer symmetriske enn ertemuslinger, og de ligner på kirsebærstein. På levende eksemplarer ser en at kulemuslingen har to sifoner, mens ertemuslingen bare har 1. I Norge finnes 3 arter kulemuslinger. Ertemuslingene kan bli 7 mm store, men er fote 2-3mm. Finnes 17 arter ertemusling i Norge.

Klasse: Blekkspruter (Cephalopoda)

Hos blekksprutene finner vi de største virvelløse dyrene, fra 2cm til 18 meter fra arm til arm. De er høyt utviklet og veldig spesialiserte rovdyr. De har avsatt "hode" med øyne, raspetunge og et kraftig kjeveparti ("pappegøyenebb"). De fleste har 8-10 armer og en utstrømningstrakt for vann. Både armer og trakten er avledet fra bløtdyrfoten. Veldig muskuløs kappe. I kappehulen finnes ett eller to gjelepar, og her munner blekkjertelen ut hos de formene som har en slik. Inne i kjertelen er det en blekkaktig væske som dyret spruter ut når den blir skremt, og som distraherer fienden slik at den kan unnslippe (litt som ninjaer). Mange arter har også evnen til å raskt skifte farge, f.eks til bleke, fargeløse individer, Dette brukes også til forsvar for å kamuflere seg. Dypvannsformene mangler blekkjerten. De fleste blekkspruter mangler skall eller har et redusert skall inne i kappen på ryggsiden. Skallet kan være gjennomboret av fine kanaler som er luftfylte og/eller væskefylte. Ved å regulere forholdet mellom gass (N2) og vann i kanalene, kan dyret bestemme høydenivå i sjøen (som svømmeblæren i fisk). Slike luftfylte blekksprutskall flyter opp når dyrene dør, og kan finnes på strender. Langs norskekysten finner vi de hvite, porøse skallene til Sepia. Dette er ca 30 cm lange dyr, som er vanlig i sørligere farvann. Disse har ofte blitt brukt til kalkfôr for fugler i bur. Blekkspruter kan svømme både fremover og bakover ved hjelp av finner og/eller ved å suge vann inn i kappehulen gjennom spalter mellom kapperanden og hodet, og presses ut gjennom trakten. Dette er mulig med vekselvise sammentrekninger av kappens lengdemuskulatur (kappehulens volum utvides) og ringmuskulatur (kappehulens volum minskes). Når vann presses ut av kappehulen gjennom trakten, skyter dyret fart baklengs i motsatt retning. Ved å endre stillingen på trakten i forhold til kroppsaksen, kan dyret bytte retning. Ellers har blekksprutene et lukket sirkulasjonssytem og et høyt utviklet nervesystem. De har øyne som ligner på virveldyr i oppbygning, og ser nok skarpe farger og bilder. Hjernen er beskyttet av en bruskkapsel. De er særkjønnete og har direkte utvikling. Alle artene lever i havet, og 11 av de finnes i våre farvann. 






Vi deler de nålevende blekksprutene inn i 2 underklasser, med de fleste artene i den siste.

Underklasse: Nautiloidea

Dette er en gammel gruppe, der de fleste artene er utdødd for lenge siden. Bare innen slekten Nautilus finnes det nålevende arter, 5-6 stk. Disse har to par gjeller, 60-90 tentakler uten sugeskåler og et stort, snodd og kamret skall der de fleste rommene er fylt med gass. De har utfullstendig trakt og mangler blekkjerten. Nautilus lever i det indiske hav, og Stillehavet. Ingen i Norge. Til en nærstående underklasse (Ammonoidea) finner vi de utryddede ammonittene. 

 Nautilus belauensis, stilige skapninger.

Underklasse: Coleoidea

Her finner vi blekksprutene som mangler skall eller som har et redusert skall i kappen. Armer med sugeskåler, trakt og ett par gjeller.  Deles videre inn i ordener.

Orden: Tiarmete blekkspruter (f.eks Teuthoidea og Sepioidea)

Dette er langstrakte, slanke blekkspruter med to finner og 8 korte og 2 lange fangarmer med sugeskåler. De har innvendig skall. Mange er raske og kan skyte fart bakover inn i fiskestimer. Et eksempel er kjempeblekksprut (Architheuthis), som en sjelden gang kommer på våre kyster. Den er det største av alle virvelløse dyr og kan måle opp til 18 meter. Akkar (Todarodes sagittatus) har de fleste spist på tur til syden eller funnet i frossendisken. De kommer inn på kysten i Nord-Norge i store stimer og høsten/vinteren på jakt etter sild. Akkar brukes også til agn når man fisker etter torsk og man salter leveren. De blir ca 60 cm. Sepiola og Rossia er vanlig i reketråler.




Orden: Åttearmete lekkspruter (Octopoda)

Dette er klumpete dyr som har 8 armer med sugeskåler og mangler ofte finner. De har ikke innvendig skall. En del driver lurejakt fra gjemmesteder på bunnen. De er dårligere svømmere enn de 10-armete. Eledone cirrosa finner man nord til Lofoten, ned til ca 200 meter dyp. Blir 50 cm lang. 

Eledone cirrosa


Psuedocoelomata!

Nå har vi kommet til dyr som hører til under Protostomia med primær (uekte, derav psuedo) kroppshule (coel). Dvs en kroppshule som ikke er kledd med mesodermepitel. De har gjennomløpende tarm med anus, som bryter i motsatt ende av urmunnen/munnen. De mangler blodkarsystem, man tror at psuedocoelet har betydning for sirkulasjonen av stoffer. Psuedocoelomata har 9 rekker, som mest sansynligvis ikke har felles opphav - dvs at de utgjør en polyfyletisk (poly betyr mange) gruppe.

Rekke: Krassere (Acantocephala)

Parasittiske ormer. Voksne finnes i tarmkanalen til virveldyr, mens larvene lever i leddyr (krepsdyr eller insekter). De har en utkrengbar snabel med mange kroker. Ormen fester seg med snabelen til tarmveggen hos verten. Ca 1.3 cm lange, men noen er over 1 m. Finner det i Norge i fisk, fugler og pattedyr.

Rekke: Hjuldyr (Rotifera)

Hjuldyr har gjennomløpende tarm og et nervesystem. Ekskresjonsorganene består av 2 lange rør (protonefridier) med flammeceller som tømmer seg i en blære. Dette er nok et viktig system for osmoregulering. De er mikroskopiske, maks 3 mm lange, og svært vanlige i ferskvann - mens bare et par finnes i saltvann eller fuktig jord. De liker seg på bunnen eller på vegetasjon, enten fastsittende eller krypende, men de er også vanlige som plankton i ferskvann. Hjuldyrene har en ciliekrans i fremenden og mange har en hale 2-3 "tær". Når de slår med ciliene får man inntrykk av et hjul som går rundt, derav navnet (rota = hjul, fera = bære). Hjuldyrene ligner i bygning på trochophora-larver (som vi var innom under leddormer og bløtdyr). I Norge er det registrert ca 400 arter, hvor ca 300 lever i ferskvann og ca 100 i havet.

Rekke: Taglormer (Nematomorpha)

Dette er trådformete ormer med degenerert tarm. De voksne er frittlevende. Finnes vanligvis i ferskvann, men noen lever også i saltvann. Larvene er parasitter i leddyr, ofte i landlevende insekter. I Norge har vi 1 fersvannsart, Gordius albopunctatus, som er en trådtynn svart orm på 20-30 cm. Voksne individer er vanlige i brønner og kan komme ut av springen. Larvene lever i insekter vanligvis i vannkalver. Ufarlig for mennesker.

 Rekke: Kinorhyncha

Små, leddelte ormer med piggete snabel. Finnes i havet, vanligst i sandbunnen i fjæra. 

Rekke: Gastrotricha

Små ormer uten leddeling. Todelt bakende. I bygning ligner de på hjuldyr, men mangler hjulkransen. Finnes i både saltvann og ferskvann. Veldig usikkert artstall i Norge, men regner med det er ca 16 ferskvannsarter. 

Rekke: Entoprocta

Små (under 5 mm) dyr som ligner på hydroider med sine ciliekledde fangarmer. Alle sitter fast med en stilk, og man finner de ofte i kolonier. Anus sitter innen tentakkelkransen. Noen finnes i ferskvann, under stein i rennende vann, men de fleste lever i havet - på tang, skjell, stein og slikt.



Rekke: Pølseormer (Priapulida)

Marine dyr og lever i sand/mudder i havet. Somregel under 15 cm. Utvrengbar snabel og respirasjonsvedheng på bakkroppen. 3 marine arter registrert i Norge.

Rekke: Korsettdyr (Loricifera)

Dyregruppe som nylig ble oppdaget (1983 i Frankrike). Svært små dyr, 0.25mm, og lever mellom sandkorn på havbunn. Forenden ligner endel på rekken Kinorhyncha. 

Rekke: Rundormer (Nematoda)

Dette er de viktigste av psuedocoelomatene. Derfor vi har hoppet litt kort forbi de andre. Alle nematoder ser mer eller mindre like ut. De er uleddete, har rundt tverrsnitt og tilspisset i begge ender. Siden de bare har lengdemuskulatur beveger de seg med å vrikke kroppen fra side til side på en veldig stiv måte. Rundormer kan skilles fra små leddormer med at de mangler ytre og indre leddeling og børster. De fleste frittlevende arter er under 1 cm lange, mens de parasittiske kan bli opp til 1 meter. Den største er Guinea-ormen på 120 cm. Rundormene har tarmkanal med anus. Nervesystemet har svelgring og langsgående nervestrenger uten ganglier. Ekskresjonsystemet er oftes to langsgående sidekanaler med felles åpning på buksiden. Gonadene er lange, rørformete organer. Rundormer er oftest særkjønnet. Larven ligner de voksne.

Svært artsrik gruppe, ca 12 000 beskrevet men man regner med det rundt 500,000 - og de finnes ofte i enorme antall. I Norge er det ca 1200 arter, med 1000 i havet, 16 i ferskvannsfisk, 41 frittlevende i ferskvann og 127 på land. De finnes over hele planeten i nesten alle miljøer (ørken, varme kilder, arktiske dyp osv). Man deler de inn etter levevis som enten frittlevende, dyreparasitter eller planteparasitter.

Frittlevende rundormer er den største gruppen, og de finnes i store mengder. De er små, somregel under 10mm, og utgjør en stor del av mikrofaunaen man finner i jord. Man finner de med omtrent alle typer av næringsvaner, og munndelene er tilpasset de ulike måtene å ta til seg næring. De finnes både i ferskvann og saltvann - gjerne knyttet til planterester på bunnen som råtner. I landbruke så bruker man rundormer til biologisk kontroll mot f.eks kålfluer og grasnutebillen. 

Ascaris lumbricoides. Her finner man f.eks Menneskets spolorm (Ascaris lumbricoides) som er en relativt vanlig parasitt i mennesker.



Spolormen trenger ingen mellomverter, hele utviklingen foregår i mennesker. Vi får i oss eggene gjennom dårlig vaskede grønnsaker, forurenset vann osv. Eggene, som ligger fritt er omgitt av et kraftig, knudret skall og er veldig motstandsdyktige. Inne i egget utvikler larven seg til 2. larvestadium - dette tar minst 6 uker, og det når de er i dette stadiet de kan foråsake infeksjon. Slike egg kan leve i 6 år, men hvis de kommer inn i et menneske så klekkes de i tarmen. Da borer larvene seg en vei gjennom tarmveggen, følger lymfe eller venesystemet til hjertet og kommer opp i munnen via lungene, der de har kost seg i ca 10 dager. De bittesmå larvene, som vi ikke merker, svelges og kommer for annen gang ned i tarmkanalen, hvor de så vokser opp til å bli kjønnsmodne. Tar ca 2-3 mnd fra man har blitt infisert til at ormen er voksen. En orm kan produsere rundt 200,000 egg per dag, men lever ikke mer enn et år (men 73000000 egg er jo litt da). Selv om dette kanskje ikke hørtes fryktelig digg ut for de som har besøk av slike ormer, så merker man egentlig ikke så mye til det. Når de beveger seg gjennom tarmvegger til lever, hjerte og lunger så kan man få litt ubehag - og jo fler larver jo mer hoste, feber, hodepine og muskelsmerte kan man få. Spolorm er ikke spesielt vanlig eller sjelden i Norge. I u-land derimot, hvor det ofte er proteinmangel, så er spolormen et større problem da den fører til dårligere utnyttelse av det lille proteinet som blir inntatt. Fører ofte til dårlig hukommelse og uppmerksomhet hos skolebarn i slike land. Ligner mye på den vi finner i gris, men kan ikke fullføre sin syklus i menneske og omvendt. 

Grisens spolorm (Ascaris suum) er veldig lik den forige vi snakket om, både i kroppsbygning, livssyklus, kromosomtall osv, men den kan ikke fullføre syklusen sin hos mennesker. Man tror kanskje at meitemark og gjødselbiller kan være reservevert for larvene. Dette er den mest alvorlige parasitten for gris i Norge.

Barnemark (Enterobius vermicularis) er en rundorm som lever som parasitt i tynn- og blindtarm hos mennesker, digger barn. Hvit og ca 15 cm lang. Lever som voksen i tynntarmen, men vandrer ned til endetarmen for å legge egg. Eggene fører til kløe. Smitte skjer når barn klør seg i stumpen, så sutter på fingrene sine. Så her har ormen det lett, trenger ikke noe vandring. Vanlig og ufarlig parasitt, lett å bli kvitt med litt medikamenter. 

Trikin (Trichinella spiralis) er noe mange har hørt om. Trikinen har bare 1 vert og har aldri direkte kontakt med den ytre verden, som f.eks spolormegget har. Trikinens livsyklus kan bare fullføres om verten spises, slik at muskeltrikinen i mellomverten utvikles i tarmen hos den nye verten (hovedverten) til kjønnsmodne, eggleggende ormer. For trikinen er derfor mennesker en blindgate, siden vi heldigvis sjeldent blir spist. Trikinen koser seg derimot veldig hos pattedyr som er kjøttetere eller altetere, som griser, rovdyr, gnagere, sel, hval osv. Vi får det i oss når vi spiser infisert kjøtt som er understekt. Da kommer muskeltrikinens kapsel løs i vertens fordøyelsesvæske, og larvene vokser opp til kjønnsmodne hunner&hanner i overgangen mellom tynn og tykktarm. Etter paring dør hannen, mens hunnen føder larver. Ca 1500 larver per hunn, og de vandrer med blodet via hjerte - lunger - hjertet til tverrsnittet muskulatur (tyggemuskler, øyemuskler, diafragma). Her ruller de seg opp til en liten ball og kapsler seg inne i vertens muskulatur, ca 5-6 uker etter infeksjon. Kapslene/cystene er 0,25 mm lange og oval. De kan leve i ca 30 år og foråsake rimelig kjipe muskelsmerter. Trikinose kan være farlig. Det kritiske stadiet for verten er når trikinlarven vandrer rundt i kroppen, hvis det er for mange av de kan de foråsake ting som feber, muskelsmerter, synsproblemer, heshet, allergireaksjoner og hevelse rundt øyene. Pasienter dør ofte i løpet av 4-6 uker. Siden vi har rimelig god matkontroll her i Norge, så er det få som får problemer med dette her. Frysing av kjøtt i 20 dager tar knekken på alle trikiner. Ville rovdyr (bjørn,grevling,rotter,rev osv) kan også ofte ha trikiner. Grisen får det i seg når den spiser rotter som har trikiner. 

I sørlige strøk så finner vi litt flere rundormer, så når vinteren står til for fult her så tenk på alle de grusomme parasittene vi slipper pga det. 

Piskeorm (Trichuris trchiura) er en ca 3-5cm lang rundorm med trådformet forende. Den digger å bore seg inn i slimhinnene til menneskers tykktarm og blindtarm, hvor den spiser blod. Eggene kommer ut med bommelom. De kan fint leve i jorda et par år og likevel være like flinke til å infisere folk. Eggene får vi i oss når vi spiser grønnsaker eller har skitne fingre. Nok en grunn til at grandiosa er et bedre alternativ enn råkost. I tarmen så utvikles så den voksne ormen, de vandrer ikke. Har man bare besøk av et par så merker man ikke mye til det, men arrangerer de en skikkelig fest så så blir det fort farlig med f.eks Anemi, diarè, vekttap og feber. Piskeormen er en skikkelig globetrotter, finnes over ca hele verden, men størst negativ betydning i tropiske og sørlige strøk. 

Wuchereria bancrofti er en rundorm som foråsaker den meget merkelige elefantsyken. De voksne ormene er 10cm og trådtynne, lever i lymfesystemet og ofte i store mengder. Hunnen føder søte små mikrofilariae (minilarver) i blodkar eller lymfesystemet. Om natten så vandrer larvene ut til de perifere blodkarene, hvor mellomverten mygg ofte kommer å suger de til seg. Etter utvikling i myggen så kan de igjen komme inn i nye mennesker når myggen finner en ny person å suge litt på. Da borer den seg inn i huden nær bittet, og ved store infeksjoner kan de blokkere lymfekarene, og ansamling av lymfe får vevene til å svulme opp (armer, bein, bryst, kjønnsorgan! mm.) Huden på de oppsvulmede kroppsdelene blir tørr og fortykket, som en elefant. Finner dette også i tropiske områder. 



Hvis du velger å ta et semester på Bali så ikke bli bitt av mygg. 

Hakeormer (Necator, Ancylostoma) er ca 10-12 mm lange når de er voksne, krummet i fremre del og suger blod fra tarmveggen din. Dette foråsaker sårdannelse og blødninger. De trenger ingen mellomvert. Man finner de i fuktig jord og borer seg gjennom huden. Så når du syntes det er så varmt på ferien din at du dropper skoene til fordel for sandaler, så vit at små ormer kommer til å bore seg inn i huden din og gjøre deg tiltaksløs, sløv og anemisk (kan nok være umulig å diagnosere det hos ungdom). 

Våre vakre husdyr har også endel flotte nematoder i seg. Tarmparasitter og lungeparasitter er noe de ofte får besøk av.

Hest har ofte 5 vanlige arter i tarmen. Hestens spolorm (Parascaris equorum) som kan sette unghester tilbake i utviklingen. Hestens væpnete palisadeorm (Strongylus vulgaris), sterk og vulgær som den hørtes ut så kan den foråsake åresvulster i tarmpulsåren.

Storfe har ofte 3 vanlige arter i tarmen sin, f.eks Ostertagia ostergagia

Sau og geit har hele 12 vanlige arter i magen sin og 2 i respirasjonssystemet. Haemonchus contortus finnes i løpene. Muellerius capillaris er en lungeorm som gir bronkitt. Larvene har da en snegl som mellomvert, og omtrent samme utbredelse som leveriktene. Kjipt for lam og ungdyr.

Gris har bare 2 i tarmene og 1 i lungene. Grisens spoleorm (Ascaris suum) har vi nevnt tidligere og Knuteorm (Oesophagostomum dentatum) danner knutedannelser i tarmen.

Høns har ofte besøk av 3 typer i tarmen. Heterakis galinarum lever i blindtarmen, med meitemark som vektor (rundormegg). 

Hund og katt har 3 vanlige arter i tarmen (bare 1 hos katt). Hundens spolorm (Toxacara canis) og kattens spolorm (Toxacara cati). Disse to artene utvikles nesten på samme måte som menneskets spolormer (de er jo våre beste venner). Blir eggene svelgt av et menneske (hovedsakelig barn som spiser slikt), så vandrer de til leveren, hjernen osv men finner ikke helt frem til dit den skal, så den ender opp med å bare gjøre mye skader på leveren og kan ikke fulføre livssyklusen sin. 

Reinsdyrene får hjernemark (Elaphostrongylus rangiferi) som påvirker sentralnervesystemet og muskulaturen, og kan foråsake lammelser i bakkroppen. Kalver dør somregel. Første larvestadium er frittlevende, og svært motstandsdyktig. Videre steg foregår i mellomvert, snegl, og finnes derfor sjeldent over tregrensen (lite snegl der). 

Fisk slipper heller ikke unna, ferskvannsfisk får ote Eustrongylides megronum, f.eks ørret. Da ses den som sammenklemte røde "erter" i bukhulen, 5-7 cm lange. Dette er et mellomstadium, mens den kjønnsmodne ormen lever i fiskespisende fugl. Innen familien Anisakidae finner man flere rundormer på saltvannfisk, hvor fisken er mellomvert. Parasitten sitter spiralformet i leveren, mesenteriet eller muskulaturen hos fisken. Hovedvert er hval, sel eller rovfisk. 

Rundormer er ikke så kresne at de holder seg til bare dyreriket, et par av de er vegetarianere også. De fleste plantespisende rundormer har en hul munnbrodd som de punkterer planteceller med. Så fordøyes plantevevet delvis utenfor dyret (ekstraoralt), først ved hjelp av enzymer. Senere så pumpes celleinnholdet ned i magen ved hjeklp av en svelgpumpe. Rotnematoder angriper, som navnet tilsier, røttene - som ofte får cyster eller galler. Roten svekkes og planten får svak tilvekst og symptomer på vann- og næringsmangel, og visner tidlig. Stengelnematoder utvikler seg og lever inne i stengelen, bladet eller blomsterdelene, men normalt ikke i røttene. Det angrepne stedet sveller opp og blir lyst (luftfylt). Plantene blir ofte deformerte med abnorme skudddannelser, og veksten hemmes. Når åøantene dør, vandrer rundormene over til nye planter. Hos bladnematoder er fuktighet nødvendig for infeksjon, da ormene forflytter seg svømmende på plantene. De voksne ormene tåler likevel inntørkning, alt fra et par mnd til flere år. Hos f.eks angrepne jordbærplanter så blir bladskiven liten, og tilvekstpunktet dør ofte. Også blomstene kan bli påvirket.

Eks på rotnematode er gul potetcystenematode (potetål) som kjennetegnes ved runde cyster, store som knappenålsholder, på potetrøtter, stoloner og knøler. Cystene er rester etter hunnens bakkropper og er fulle av egg. Fra cystene klekker 2. stadiums larver som er ca 0.5mm lange. Larvene borer seg inn i nye røtter, ofte bak rotspissen. Etter 3. hudskifte sveller den kjønnsmodne hunnen opp og sprenger rotbarken, og bakre del av kroppen blir synlig utenpå roten. Den befruktes så av hannene, som har forlatt røttene tidligere. bakkgroppen med befruktete egg omdannes til en hvit cyste (5-6 uker etterp potetsetting), senere blir del gul og brun (7-10 uker etter setting). Klekkingen av 2. stadiums larver skjer over en periode på 4-7 uker, men ikke alle cystene klekker (70-80%). Cystene kan holde seg levedyktige i jorda i flere år. Det kan være titusener av cyster på hver potetplante. Angrep medfører tilbakesatt utvikling hos potet og tomat. De nederste bladene blir tidlig gulfarget og visner. Potetplantene får øket og sterkt forgreinet rotdannelse nær jordoverflaten, og små knoller. På tomat dannes små galler på røttene, hvite og myke, i motsetning til potetens cyster. Smitte og spredning skjer ved jord (redksap), vind og settepoteter. 4-årig vekstskifte og statssertifiserte settepoteter anbefales som forebyggende tiltak, men en potetavling kan angripes selv etter 20 år uten vertsplante. I Norge er problemet størst i småhager og i områder der det tradisjonelt dyrkes poteter uten vekselbruk. Det arbeides mye med utvikling av resistente potetsorter. Hvit potetcystenematode er mindre vanlig, men gir 40 års karantene!

Utenom disse to potetcystenematodene finnes det et par viktige plantenematoder i norsk landbruk.

Rotnematoder

Rotgallenematoder (Meloidogyne) Agurk og tomat, galler på røttene

Kroknematoder (Ditylenchus radiciolus) Bygg, krokformete galler på røttene

Knoll-, løk- og stengelnematoder

Ditylenchus disaci, stengelnematode på løkplanter (rødkløver. Inne i stengel, blad, blomsterdel, knoller, løk (ikke røtter)

Knopp- og bladnematoder

Aphelenchoides på jordbær, krysantemum og andre prydplanter. Utenpå jordbær eller inne i krysantemumblad. 

Bladgalle- og frøgallenematoder

Ingen økonomisk betydning her i Norden :)

Acoelomata

Acoelomata er dyr innen Protostomia som mangler kroppshule (coelom), de deles videre inn i 3 rekker, hvor flatormen er den mest kjente. Vi graver dypere inn i 2 av de.

Rekke: Flatormer (Platyhelminthes)

Flate, tosidige symmetriske ormer. De har hode og utviklede organer. Ekskresjonsorganene kalles protonefridier (de første nyrene) og har kanaler med flammeceller. Nervesystemet er formet som en taustige på buksiden. De har ikke respirasjonsorganer, anus eller blodkarsystem. Noen lever i sjøen, ferskvann og jord - men de fleste er parasitter.

Fordøyelse: En del arter har et tarmsystem som er delt inn i en munn, svelg og tarm. Næring kommer inn i munnen, ned i tarmen og ender blindt der nede. Næring tas opp av tarmepitelceller som fordøyer maten intracellulært (fagocytose). Noe blir også brytt ned av enzymer i tarmkanalen eller utenfor dyret. Når den er ferdig så kommer restene ut av munnen. Næring transporteres videre til andre celler via amøboide celler i mesenchymet, eller ved diffusjon. Bendelormer lever i vertens tarm, og er dermed omgitt av delvis fordøyd mat. Bendelormene har ikke munn eller tarmsystem, de suger bare til seg næring ved hjelp av diffusjon.

Respirasjon og ekskresjon: De har ikke sirkulasjonssytem. All gassutveksling foregår ved diffiusjon gjennom overflaten. Avfallstoffer blir hovedsakelig fjernet ved diffusjon, men de bruker også et ekskresjonssystem, såkalte protonefridier, som fungerer som nyrene til dyret. Det er hule, væskefylte kanaler i dyrets lengderetning. Forgreinet med sidekanaler ender det på overflaten hvor avfallsstoffer avgis. Andre sidekanaler ender blindt med flammeceller som har cilier. Cilienes bevegelse sørger for å drive væskestrømmen i kanalsystemet. Dette systemet er best utviklet hos de frittlevende ferskvannsformene. Noe som tyder på at det er den primært sett har vært osmoregulering (bli kvitt vann - slik som med kontraktile vakuoler, som vi har vært endel innom). 

Muskulatur og nervesystem: Flatormene har velutviklet muskulatur, så den har god bevegelighet. Underhuden er det en sirkulær muskulatur, innenfor denne en lengdemuskulatur og evnt en diagonalmuskulatur imellom. De har også muskler langs rygg og bukside, såkalte dorso-ventrale muskler.                                                            Nervesystemet har en konsentrasjon av nerveceller i forenden (hjernen). Her går flere lengdestammer med sidegreiner bakover i dyret, mest på buksiden, men uten konsentrasjon av nerveceller i ganglier, slik som vi skal se hos leddormer. Hele nervesystemet kan minne om en stige. Hos de frittlevende artene så er det også øyne i hoderegionen, som kan se litt lys. 

Formering: Flatormer har kjønnsorganer. Hos huldyrene vi var innom tidligere var det unødvendig med spesielle utførselsganger for kjønnsprodukter (egg&spermier), siden de ble sluppet rett ut i vannet eller tarmhulen. Hos flatormer har mesodermen dannet utførselsganger. De fleste flatormer er hermafroditte, men kryssbefruktning mellom to individer er ofte nødvendig. Hos parasittene er kjønnsorganene velutviklet og dominerende. De produserer store antall egg for å være sikre på at nok avkom fullfører livssyklusen sin. Parasitter må ofte bytte vert, som ofte kan være veldig risikabelt #yolo

Følgende terminologi for kjønnsapparatet gjelder for flatormer men også for de fleste dyregrupper vi skal innom når vi jobber oss oppover i systemet.

Hunn (♀) ovarium (eggstokk) > ovidukt (eggleder) > uterus (eggbeholder, livmor hos pattedyr) > vagina

Også: plommekjertler, sædbeholdere/gjemmere (receptaculum seminis)

Hann (♂) testikler > sædleder > paringsorgan (penis)

Gonader er fellesbetegnelse på ovarier og testikler.

Systematikk: Det er registrert ca 12200 arter av flatormer, ca 550 i Norge. 56 i ferskvann, og 1 på land. Flatormene deles inn i 4 klasser: de frittlevende flimmerormene, og 3 klasser parasitter: ikter(2 klasser) og bendelormer. 

 Vakre skapninger

Klasse: Flimmerormer (Turbellaria)

Flimmerormer er små ciliekledde flatormer, ca 2mm-2cm lange. Fleste er frittlevende. Godt utviklet tarmsystem, og mange kjertelceller i epitelet. Rovdyr. Fleste i havet, noen i ferskvann og noen på fuktige landområder. Flimmerormene viser flatormenes opprinnelige bygningstrekk best. Små, flate ormer som glir fremover på underlaget ved hjelp av cilier og muskelbevegelser. Hermafroditter, formering enten gjensidig mellom to individer, eller hos noen ved tverrdeling. Direkte utvikling. Eggene omgis av en liten kokong, som festes under steiner, planter osv. Flimmerormer er kjent for stor regenerasjonsevne og har hatt stor betydning som forskningsobjekt. De deles inn i flere ordener (biologi er som en russisk matrjoskja, der man åpner dukke etter dukke, og ser aldri ut til å bli ferdig), blant annet etter hvordan tarmen er utformet. 

Orden: Acoela

Små, ofte mikroskopiske arter, vesentlig marine, uten tarm. 

 Ikke like vakker.


Orden: Rhabdocoela

Enkel, sekkformet tarm og er små former i sjø, ferskvann og jord. Ferskvannsformene er særlig på lyseksponerte lokaliteter i stillestående vann med rik vegetasjon. 5 stk i Norge registrert.

Orden: Planarier (Tricladida)

Tarmen har 3 hovedgreiner (derav navnet, tri = 3, klados = grein). Svelget kan krenges ut. Her finner man flimmerormene man oftes ser, endel av de rimelig store. Finner de i rennende vann, eller i "brenningssonen" i innsjøer, steder med lite lys (under steiner, blad osv). Noen lever også i havet, brakkvann og jord. De i ferskvann spiser gjerne krepsdyr, insektslarver og snegler. Ved å legge ut noen kjøttbiter i elva kan du lokke til deg noen av disse. 7 arter kjent i Norges ferskvann, men lite kunnskap.

Dendrocoelum lacteum er vanlig i ferskvann og i forurenset vann. Melkehvit med lettsynlig greinet tarm, 2 små øyne og ca 20 mm lang. 

Policelis omfatter flere arter som er alminnelige i ferskvann, svarte eller lysebrune med mange øyne på sidene.

Dugesia er vanlig i rennende og stillestående ferskvann.

Rhyncodemus terrestris er den eneste nordiske landplanarien, liker fuktige steder på sørlandet. 




Orden: Polycladia

Mangedelt tarm (poly = mange). Gruppen inneholder marine arter med planktoniske larver (viktig å skille mellom planktoniske og platoniske larver. Uten at man skal bli så filosofisk av seg, så er disse larvene veldig sanselige.) Største artene er i denne ordenen (fra 3mm til over 40mm)

Klasse: Monogene ikter eller haptomark (Monogenea)

Det har vært vanlig å dele iktene inn i såkalte monogene og digene ikter. Nyere undersøkelser derimot tyder på at de monogene iktene er mer i slekt med bendelorm, enn med de digene iktene. Så nå regner vi monogene ikter som en egen klasse, på linje med resten av iktene og bendelormene.

Hos monogene ikter mangler forenden vanligvis sugeskål, mens bakenden har et festeorgan (haptor) utstyrt med haker, klemmer og sugeskåler. De er hermafroditter og hovedsakelig ektoparasitter(utvendige) på hud og gjeller hos fisk, padder og krypdyr. Noen former har tendens til endoparasittisme. Iktene har direkte utvikling via en flimmerlarve som fester seg til verten med haptor. Så ingen mellomvert her. Vertsspesifisiteten (evnt feigheten) er høy. Monogene ikter er vanligst på marine fisk, men avåtil i ferskvann. 13 arter i Norge registrert i ferskvann, de fleste på Østlandet.

Bortsett fra Gyrodactylus salaris er våre monogene ikter rimelig harmløse i naturen - i motsetning til de andre iktene. 

Gyro'en setter seg på gjeller, finner og hud hos laksefisk - som angripes i ferskvann før de når smoltstadiet. Hver fisk kan ha tusenvis av parasitter på seg før de dør, trolig av osmotiske problemer. Parasitten har ført til massedø i norske vassdrag, særlig i Trøndelag og Vest-Norge. Vi har nok mange titalls arter av de her i Norge, og ihvertfall 4 finnes på laksefisk i ferskvann. Den spres gjerne når fisk rømmer fra oppdrettsannlegg. 

NB! Må ikke forveksles med lakselus, som kommer fra et lite krepsdyr Lepeophtheirus salmonis. Kommer inn på den senere :)


Ikter                                                                                     Lakselus



Klasse: Ikter (Trematoda)

Endoparasitter (innvendige), hovedsakelig på virveldyr. Togreinet tarm, som ender blindt og ofte redusert nervesystem, sanseorganer og muskulatur (kanskje likegreit hvis man lever i en tarm at man ikke sanser for mye). De har festeorganer i form av sugeskåler, kroker eller klemmer. Vanligvis hermafroditter, men driver sjeldent med selvbefruktning. Iktene deles videre inn i flere underklasser hvor vi bare bryr oss om den vanligste for øyeblikket: Digenea. 

Underklasse: Digene ikter (Digenea)

De voksne iktene har vanligvis to sugekopper, en ved munnen og en lengre bak. Endoparasitter med kjønnsmodent stadium i virveldyr (tarmkanal, gallegang, lunger). Utviklingen går via en eller flere mellomverter (bløtdyr, krepsdyr, fisk), med larvestadiet som formerer seg ved mangedeling. De frittsvømmende cerkariene (haleiktene) kan hos noen arter kapsle seg inn på vegetasjon der de blir spist. Hos andre borrer de seg aktivt inn i en ny mellomvert og kapsler seg inn der (metacerkarier). Parasitten stiller større krav til mellomvert enn til hovedvert. Ca 5000 arter digene ikter, i Norge er det registrert 12 ferskvannsarter. 

Liten leverikte (Distomum lanceolatum): De indre organene hos den lille leverikten domineres av kjønnsorganene. Iktene er hermafroditter der de hannlige kjønnscellene modnes først (protandrisk hermafroditt). Sædceller fra testiklene vandrer gjennom sædlederne og plasseres ved hjelp av penis i sædgjemmet (receptaculum seminis) til en annen ikte, via den laurerske kanal. Når eggene senere modnes i ovariet, begynner de å vandre nedover egglederen og blir befruktet av sæden i sædgjemmet. Lengre nede i egglederen og uterus mottar de plommeceller og skall fra plommekjerten og skallkjerten. De produserer et stort antall egg, som nederst i den buktete uterus (nær bakre sugeskål) blir mørke av farge på grunn av skallet. 

Generell lifssyklus til iktene.

Den kjønnsmodne ikten sitter i leveren hos ku, sau og suger blod. Den legger et egg, som følger med vertens ekskrementer ut på marken, der den blir spist av en snegle. Miracidiestadiet blir fullført inne i sneglen (se bilde over). I sneglens lever begynner den med partogenetisk formering (2 forskjellige sporocyste generasjoner, ingen redier). Til slutt utvikles haleikter (cerkarier) med sugeskåler, gaffeldelt tarm og hale. Disse blir støtet ut av sneglen i en slimklump, og hvis en slik slimklump blir spist av en maur så vandrer haleiktene omkring inne i mauren. Minst en av de innkapsler seg nær maurens hjerne og påvirker dens oppførsel: Mauren blir sittende på et gresstrå istedenfor å gå hjem til tuen om kvelden. Spises så denne mauren av en beitende sau/ku om morgenen så er sirkelen komplett: haleiktene kommer inn i leveren til sauen og blir kjønnsmodne der. Utviklingen fra egg til voksen tar ca 8 mnd eller mer. Ikten kan overvintre som egg (kan leve i åresvis) og kan også overvintre i sneglen eller mauren. Under 10 grader skjer ingen utvikling. 

Vi finner denne lille krabaten helt opp til Tromsø området. Veldig vanlig på Vestlandet, men egentlig bare skadelig ved masseinfeksjoner. Liker seg på litt tørre beiteområder. Liker seg ikke på fjellet. Så det er jo noe å tenke over før man hiver en sau inn i bagasjerommet på vei hjem fra Stavanger. 

Stor leverikte (Fasciola hepatica) er noe enklere enn den lille. Som kjønnsmoden er den ca 3 cm lang og lever i vertens lever og gallegang. Eggene kommer ut med ekskrementer og er avhengige av å komme i vann eller fuktig mark. Der begynner den en svømmetur i jakt på en damsnegl (Lumnaea truncatula = leveriktesnelg) som den trenger seg inn i ved hjelp av kjemisk påvirkning. Denne sneglen liker seg gjerne i litt sump-aktige områder. I sneglens kappehule formerer iktene via et sporocystestadium, redier og haleikter. Denne utviklingen i sneglen tar 4-8 uker og kun når det er varmere enn 10 grader. Digger seg på varme somre. Haleikten borer seg ut av sneglen, gjerne mange av gangen, svømmer rundt litt og kapsler seg inn på litt gress. Sau, kveg osv spiser gresset og blir infisert. Der vandrer den fra magen til leveren og blir kjønnsmoden etter ca 3 mnd. Hele utviklingen tar 4-6 mnd. I Norge overvintrer de nok i sneglen, men de er også levedyktige i sin innkapslede form i ca 5-10 mnd.




Finner denne også langt nord til rundt Troms. Vanlig på kysten, men finner den også på lavlandet østafjells. Fuktige beiteområder med oversvømmet mark, der snegler lever er yndlingsplassen. Finnes ikke på fjellet heller, så dra dit hvis du er veldig redd for disse. Den store gjør fryktelig mye skade på sau og storfe,  ca 10% av alle dyrene må hives fordi de er for infisert. Beste for å forebygge dette er å lage grøfter rundt beiteområdene. 

Schistosoma er ikter i digene blodikte slekten. De gir opphav til sykdommen bilharziose eller schistosomiasis hos mennesker. Spesielt i tropiske strøk så er ca 150 millioner mennesker smittet av dette. I egypt er hele 40% av befolkningen infisert. Fører til sløvhet og nedsatt tiltakslyst (Tror ungdom mellom 13-17 også har denne parasitten ofte), lever og milt kan bli forstørret, urinblæren forkalket, urinlederne deformerte og nyrenes normale funksjoner redusert. Blir regnet som det nest største parasitt-problemet i verden etter malaria. Ca samme syklus som de andre, bare at etter sneglestadiet så trenger cerkariene inn i menneskehud på folk som går i fuktige områder. 

 

Klasse: Bendelormer (Cestoda) 

Bendelormer er jo noe de fleste har hørt om før. Det er svært spesialiserte flatormer, og de fleste er leddelte og har et hode (scolex) med festeapparat - f.eks sugeskåler og eller kroker. De har et muskelsystem og nervesystem lignende det vi finner hos andre flatormer. Bendelormene er blant de best tilpassete dyreparasittene, og et par av grunnene til det er:

1) de mangler munn og tarm, fordi de lever i tarmen til vertsdyr så trenger de ikke bry seg om å fordøye maten og istedenfor å spise så absorberer de bare næring gjennom massevis av små utposninger på kroppsoverflaten. Litt som tarmtottene hos virveldyr - som vi kommer til senere.

2) De har hefteorganer på hodet (sugespalter, sugeskåler, kroker osv). Med disse kan de feste seg lett i slimhinnene i tarmen.

3) De har velutviklede kjønnsorganer som produserer mange bebiser.

I hvert ledd (proglottide) utvikles det et fullstendig sett med hannlige og hunnlige kjønnsorganer, men det hannlige kommer først. Nye ledd dannes rett bak hodet, slik at de bakerste leddene er eldst. De bakerste leddene er fulle av egg, siden uterus opptar mesteparten av plassen. I den midrtre delen er det både hannlige og hunnlige organer, og i den fremre delen er bare de hannlige tilstede. De kan befrukte eggene på 3 ulike måter.

1) Befruktning mellom ulike ledd på samme individ (mest vanlig) 

2) Befruktning innen et enkelt ledd, kun mulig i det midtre leddet.

3) Befruktning mellom ulike individer.

Hos noen bendelormer så sendes eggene ut med avføring, mens leddene avstøtes etterpå. Hos andre så snører de bakre leddene seg av med eggene inni - og kommer ut enten ved avføring eller så kryper den ut selv. Greit å ta ting i egne hender avåtil.

De er alltid voksne og kjønnsmodne når de er i tarmen, mens i mellomvert så lever de ofte som cyster eller larver i muskulatur, lever osv. Om de gjør mest skade som larve eller voksne er avhengig av art. Mennesker som har orm får vondt i underlivet, anemi og vekttap. Sikker flott slankekur frem til de kommer krypende ut.  Vi deler de inn i 2 underklasser.

Underklasse: Enleddete bendelormer (Cestodaria)

Liten gruppe med arter uten leddeling. Larvene har 10 kroker. Finnes ho litt lavere virveldyr.

Underklasse: Ekte bendelormer (Eucestoda)

Her finner vi de vanligste bendlene. 6 kroker hos larvene og de voksne er leddelte. Vi deler de videre inn i 2 ordener.

Orden: Psuedophyllidea

Her finner vi bendelormene som mangler sugeskåler på hodet, men som kan ha sugerenner (bothrier) istedenfor.


Her ser vi livssyklusen. Egg kommer ut av en åpning i uterus. Leddene avstøtes ikke. Eggene utvikles i vann. Sekshakelarven (oncospaera) med flimmerhårkappe klekkes fra egget og er frittsvømmende. Alle larvestadiene fullføres i vannlevende dyr. Sekshakelarven blir spist av først mellomvert (f.eks en stakkars hoppekreps), og en procercoidlarve utvikles i kroppshulen. Blir hoppekrepsen spist av f.eks en fisk, så utvikles et nytt larvestadium (plerocercoid) i den nye mellomvertens muskulatur. Den endelige verten (hovedverten) er fisk, fugl eller pattedyr. Denne spiser siste mellomvert, og bendelormlarven utvikles til kjønnsmoden orm i hovedvertens tarm. Et par eksempler på norske bendelormer er:

Menneskets brede bendelorm (Diphyllobothrium latum = Dibothriocephalus latus)

Livssyklus: mennesketarm - hoppekreps (sekshakelarve - procercoid) - ferskvannsfisk (plerocercoid) - mennesketarm. Plerocercoid-stadiet er den ca 1-2 cm lang og uleddet. Mennesker får dette når de f.eks spiser sushi på en "restaurant" i syden kl 02 på morgenen etter å ha fått 3 komplimentære shots fra en spansk bartender som har lært seg et par vulgære gloser på norsk. Den blir 3-10 METER lang, med 3-4000 ledd. Før var det rimelig vanlig, nå not so much. Forsatt den nest mest populære bendelormen mennesker får etter Taenia saginata (kommer inn på den snart)

Måkemark (Diphyllobothrium dendriticum) 

Livssyklus: Måke - hoppekreps - stingsild - ørret - måke. Godt kjent pga encysterte larver i ørret. Vanlig langs kysten.

Fiskandmark (Diphyllobothrium ditremum)

Livssyklus: Fiskand/lom - hoppekreps - laksefisk - fiskand/lom. Larver sitter som cyster på fiskeinnvoller. Over hele landet.

Ørretmark, røyemark (Eubothrium)

Livssyklus: ørret/røye - hoppekreps - (stingsild) - ørret/røye. Hele landet.

Marflomark (Cyathocephalus truncatus) 

Livssyklus: ørret/røye osv - marflo - ørret/røye osv. Finnes hvor det er marflo (Gammarus)

Finhaket gjeddemark (Triaenophrus nodulosus)

Livssyklus: gjedde - hoppekreps - abbor - gjedde. Finnes hvor det er egnete verter. 

Grovhaket gjeddemark (Triaenophrus crassus)

Livssyklus: gjedde - hoppekreps - sik - gjedde. Finnes hvor gjedde og sik er.

 Orden: Cyclophyllidea

Dette er bendelormer med fire sugeskåler på hodet. Lukket uterus, og eggene kommer ut ved at hele den gravide bakerste delen avstøtes og fraktes ut med avføring. Eggene utvikles mens leddet ennå er i hovedverten.

 

Sekshakelarven har her ikke flimmerhår og kommer ut av egget først i mellomverten, som spiser egget med larven. Larvestadiet foregår i landlevende dyr, ofte som cyster i muskulatur. Endelig vert er landlevende fugler og pattedyr. Disse spiser mellomverten og larvestadiet utvikles i tarmen til en kjønnsmoden bendelorm. Noen eksempler her er:

Oksens bendelorm (Taenia saginata = Taeniarhynchus saginatus)

Ormen har scolex (hodet) med fire sugeskåler, men ingen kroker. Vanligste bendelormen hos mennesker, kan leve i 10-14 år og blir 25 meter lang. Eggene kommer ut av mennesketarmen når bakere ledd avsnøres. De har stor bevegelighet og kan fint kravle rundt endel. Egget kan leve i 5 mnd i det fri. Mellomverten er kveg, som får i seg egg når de spiser gress når mennesker synes en åker er fint sted å gjøre sitt fornødende. Evnt gjennom forurenset drikkevann. Eggene kan også spres ved hjelp av måker, siden de går rett gjennom tarmen uten å klekkes. I mellomverten (kveg) så klekkes de til en liten oncosphaera-larve som borer seg inn i tarmveggen og surfer ned til muskulatur ved hjelp av blodstrømmen. I muskulaturen så danner den seg en liten cyste/tinte som ligner en væskefylt blære ca 1 cm i diameter. Inne i cysten vokser bendelormhodet ut, men inn mot cystens sentrum. Vi får dette i oss når vi blir lurt til at tartarkjøtt av Slakter Jensens hakkebøff er en delikatesse under ei trapp på danskebåten. Cysteveggen løses opp, hodet vrenges ut og fester seg på tarmveggen, og ormen blir kjønnsmoden iløpet av 2-3 uker.

I Norge har man påvist bendelormegg i kloakkslam. Blir dette brukt i jordbruk så risikerer man oppblomstring av arten. Samme med bruk av kloakkvann til vanning. 

Grisens bendelorm (Taenia solium)

Livssyklus: menneske - gris - menneske. Ormen har scolex med fire sugeskåler, og krok-krans foran sugeskålene. Den voksne bendelormen (2-5m) kan bare utvikle seg og leve i menneskets tarm. Bendelormledd og egg kommer ut sammen med avføring. Spises disse av mellomverten så klekkes sekshakelarven i grisens tarm og borer seg gjennom denne. Danner tinter eller cyster i muskulaturen. Menneskene får det i seg når man spiser rått eller dårlig stekt svinekjøtt. Hodet til ormen vrenger seg ut av cysten og fester seg til menneskets tarmvegg og utvikler seg til å bli kjønnsmoden. Spsielt for denne arten er at sluttverten (mennesket) også kan fungere som mellomvert. Dersom mennesket får bendelormegg i seg (blindgate for parasitten, siden mennesker sjeldent spiser andre mennesker) så kan tinter utvikle seg i f.eks øyemuskulatur og hjerne. I hjernen kan de føre til epileptiske anfall og lammelser. Finnes nok ikke i Nord- Europa lengre, men ville nok stekt svinekoteletten litt ekstra på begge sider. 

Hundens toporete bendelorm (Dipylidium caninum)

Livssyklus: hund/katt (noen ganger mennesker)- lopper/lus - hund/katt. Barn litt utsatt når de kjæler med dyrene. 15-40cm lang, ikke så vanlig.

Sauebendelorm (Monizia expansa)

Livssyklus: sau - jordmidd - sau. Veldig vanlig og plagsom for lam. 6m lang.

Hundebendelorm (Taenia hydatigena)

Livssyklus: hund - sau - hund. Tinten i mellomvertens lever kalles blæreorm. Vanlig hos sau og geit.

Hundens treleddete bendelorm (Echinococcus granulosus)

Livssyklus: hund - pattedyr - hund. Ormen har bare 3-4 ledd, og ca 7 mm lang. Cysten kan bli større enn en appelsin, og kan noen ganger oppstå hos mennesker.

Sauens kvese-bendelorm (Multiceps multiceps)

Livssyklus: hund - sau - hund. Tinter i hjernen (store som hønseegg) kan fremkalle dreiesyke og tvangsbevegelser. Sjeldent i Norge.





Rekke: Slimormer (Nemertea)

Til slutt så har vi en spennende uleddet orm uten kroppshule, som vanligvis er frittlevende. Lang utkrengbar snabel som de blant annet fanger ting med. Snabelveggen har mange slimkjertler, som slimet kommer inn i såret på byttedyret (f.eks en mangebørstemark) og er enten giftig eller irriterende. De har som de andre flatormene en hud med kjertler (slim) og cilier, samt ekskresjonssytem emd flammeceller. De har også anus og et lukket blodkarsystem. Ekskresjonssystemet og blodkarsystemet står i forbindelse med hverandre, som sier at det faktisk er et ekskresjonssystem og ikke bare til osmoseregulering som hos flatormer. De er vanligvis særkjønnete. Enkle gonader ligger parvis bakover langs kroppsveggen med individuelle utførseslsganger til kroppsoverflaten. Marine former har også larver (pilidiium) som ligner trochophora-larvene til leddormer og bløtdyr. Larvene mangler anus. Noen arter har ukjønnet formering ved tverrdeling og viser stor regenerasjonsevne. Tross forskjellene fra flatormene, mener man at slimormene stammer fra former som ligner på flatormene. De er rovdyr og de fleste marine - både bunnformer og pelagiske arter. Ca 5-20 cm lange. Ca 100 stk i Norske farvann, og kanskje 1 i ferskvann. Den brunsvarte Lineus longissimus kan bli over 10meter og finnes langst kysten. Noen av artene er også litt vakre med fin rødfarge. 

Bilateria og Protostomia

Vi forsetter oss fremover i dyreriket, og vi har nå kommet til alle de bilaterale dyregruppene. De er i utgangspunket tosidig symmetriske, i motsetning til Radiata så har alle i Bilateria utviklet tre kimlag: ekto-,meso- og entoderm. Vi deler de bilaterale dyrene videre i to store grupper: Protostomia og Deuterostomia. 


Som vi ser her så har vi vært innom Cnidarians (maneter osv), og vi gyver nå løs på Protostomia i neste innlegg. I den andre gruppen, Deuterstomia, så finner vi virveldyr. Så vi beveger oss sakte men sikkert mot ting vi spiser til vanlig - og mot oss selv forsåvidt. 

Gruppe: Protostomia

I denne gruppen så får de dannet mesoderm ved innvandring av celler fra urmunnranden til en endelig munn. Protostomia betyr første munn, og en anus bryter igjennom i den andre enden. Vi deler dette videre inn i 3 undergrupper etter hvordan kroppshulen (coelom) har utviklet seg: Acoelomata, Psuedocoelomata og Coelomata




Eumetazoa

I forige innlegg startet vi på Animalia, og vi fikk dekket svamper. Nå er det på tide å gå over til et av de andre underrikene til Animalia, nemmelig Eumetazoa.

Underrike: Ekte flercellete dyr (Eumetazoa)

Dette underriket tar da for seg de resterende dyrerekkene i Animalia. Hos de ekte flercellete dyr er cellene sterkt avhengige av hverandre, og de danner vev. Det er sanseorgan, nervesystem og tarmhule kledd med endoderm. Vi deler dette videre i to grupper ut fra symmetri-forhold. 

- Radiata, med nesledyr og kammaneter. Disse har 2 kimlag (ektoderm og entoderm) og radiærsystemmetrisk bygning

- Bilateria, er de resterende flercellete dyrene. Dise har 3 kimlag (ekto, meso og entoderm) og er som regel bilateralt symmertriske. Merker at vi beveger oss i en god retning her.

 

Rekke: Nesledyr (Cnidaria)

Nesledyr er radiærsymmetriske (dvs at kroppen kan deles i 2 like halvdeler med å strekke en linje gjennom sentralaksen, uansett vinkel) dyr med ektoderm og entoderm. Den primære kroppshulen (blastocoelet) er sammentrengt og fylt med geleaktig mesogloea - som kan inneholde spredte celler. Hos manetene er mesoglea kraftig utviklet. Nesledyr har tentakler. Spesielt for nesledyrene er at de har nesleceller, nematocyster, som er særlig tallrike på tentaklene. Det er disse som brenner deg. Det finnes en felles åpning for utstrømming og innstrømming av vann, næring og avfallstoffer. Nervesystemet er lite konsentrert. De mangler anus, respirasjonsorganer og ekskresjonsorganer. De deles inn i fire klasser: de plantelignende hydrozoene, som også har et lite manetstadie i livssyklusen sin. Vi har de kjente manetene som ødelegger badingen vår, små kubemaneter og til slutt koraller. Det er over 10 000 arter av nesledyr, og de fleste finnes i saltvann, noen i ferskvann. Det er ca 300 i Norge, og 3 av de er i ferskvann.

Man tror at entodermen hos nesledyr er dannet ved at ektodermen har spaltet av celler innover, evnt kan nesledyrene bygningsmessig ses på som en dyregruppe som har stanset på gastrulastadiet i "individutviklingen" (ontogenesen).




 Som man kan se på bildet her så ser man en likhet mellom Gastrula og polyppen til nesledyr. 

Urmunnen, der hvor innbuktningen starter på blastulastadiet, blir til slutt til munnen. Åpningen er omgitt av tentakler som hjelper med å fange bytter. Kroppsveggen består av ektoderm og endoderm, med en mesogloea imellom. Bilde av polypp&meduse viser også 2 av de 3 vanligste formene hos nesledyr, det tredje er koralldyr - som ikke er så ulikt polyppen - ihvertfall så lik at jeg ikke finner fine bilder av den. 

 De mest karasteristiske cellene i nesledyrene er nesleceller og epitelmuskelceller. Muskelfibrene går på langs i ektoderm, og på tvers i endoderm, de danner et mer eller mindre sammenhengende muskellag mellom ektodermen og mesogloea. Sanseceller gir impulser til muskelcellene (for kontraksjon) og til kjertelcellene.

Nervesystemet består av to nett som er sammenkoblet, ett med basis av epidermis(det ytterste laget), og et ved basis av endodermen(det indre), men man finner ingen større konsentrasjoner av nervesystem noe sted i nesledyret. Til forskjell fra andre dyr så kan nerveimpulsene gå begge veier. 

Neslecellene har en giftig væske i seg, og en lang kveilet hul tråd med mothaker. Når stiften på denne tråden stimuleres (kjemisk eller mekanisk - altså om noe tar på den fysisk eller om noen kjemiske endringer i vannet rundt den skjer) så blir kapselen gjennomtrengelig for vann. Vannet som da strømmer inn øker trykket i kapselen og tråden slynges ut. Når det svir på leggen din, så kan du bare forestille deg hvor mye det svir for en liten fisk på 4-5 cm. Neslecellene er hovedsakelig på tentaklene, og når de blir brukt så dannes det nye nesleceller fra udifferensierte celler (interstitielle celler). Ikke alle er giftige.

Fordøyelsen foregår med at de tar inn næring gjennom munnåpningen, det brytes delvis ned i tarmhulen med enzymer som kjertelcellene skiller ut (ekstracellulært). Senere tas næringen inn i næringsmuskelceler ved hjelp av næringsvakuoler (fagocytose, intracellulær fordøyelse). Fordøyd mat tas så til de enkelte cellene ved hjelp av diffusjon. Pga denne delvise fordøyelsen så kan de ta fatt på litt større dyr enn encellete dyr og svamper. Hos encellete dyr så kan ikke næringskilden være større enn at det kan opptas av en enkelt celle.

Formeringen er som regel høydepunket for merkelige små skapninger, og nesledyrene skuffer ikke her. Som de fleste vi har vært innom tidligere så veksler de mellom ukjønnet og kjønnet formering, og de forekommer i to typer: polypp(fastsittende) og meduse(frittsvømmende). Hos klassene hydrozoer og koraller er polyppstadiet det dominerende (20-30% av Hydrozoa har frittlevende meduser), mens medusestadiet dominerer hos klassene maneter og kubemaneter. Medusene har kjønnet formering, mens polyppene vanligvis har ukjønnet formering - men kan ha kjønnet der medusestadiet mangler.

Vi deler nesledyr inn i 4 klasser: hydrozoer, maneter, kubemaneter og koraller.

Klasse: Hydrozoer eller småmaneter (Hydrozoa)

Småmanetene deles så inn i to ordener, hydroidene og kolonimanetene.

Orden: Hydroider (Hydroida) 

Små vannlevende, plantelignende organismer som sitter fast på vannplanter, steiner osv. Mange har i tillegg til disse fastsittende polyppene, som dominerer, også et stadium med frittsvømmede meduser i livssyklusen sin. Polyppene formerer seg ved knoppskyting ukjønnet, mens medusene produserer kjønnsceller som ved sammensmeltning gir opphav til små planulalarver. Larvene er dekket i cilier, setter seg fast på havbunnen eller noe annet fast, og etter et par timer/dager så vokser de opp til å bli en polypp. Så dannes medusene ved hjelp av knoppskyting fra polyppene, noen meduser blir sittende på polyppen og produserer kjønnsceller derifra - mens andre avsnøres og svømmer rundt. 

Selve polyppen består av flere individer (zoider): næringspolypper (hydranter) som med tentakler tar opp næring. Kjønnspolypper (gonoforer) som produserer medusene og mangler tentakler. Hydroidenes meduser skiller seg fra stormanetenes (klasse: Scyphozoa) blant annet ved en muskulæs brem, velum, som vender innover. Når den trekker seg sammen stiller den seg på tvers av klokkens åpning samtidg med at selve klokken trekker seg sammen, slik at vann støtes ut av åpningen og driver dyret i motsatt retning. Medusene har også gonader som er dannet fra ektoderm, og de fleste er særkjønnet.

De lever i salt og ferskvann, men bare 2-3 arter er med sikkerhet påvist i fersk/brakkvann i Norge - men det er lite kunnskap rundt det. Så hvis du har en brennende lidenskap for nesledyr så er det bare å hive seg til nærmeste ferskvann å jakte på skapningene. 

Vi deler hydroidene inn i to underordener, de som mangler og de som omgir seg med et kitinhylster.

 Nå var det jo skikkelig classy å finne noe på fransk, men Velum forstår man ihvertfall.  Bouche er munn, Cavitè sous-ombrellaire var jo et voldsomt ord, men det er vel bare et hulrom under paraplyen som vi sier her på berget.


 Underorden: Athecata

Polyppen her mangler det døde kitinhylsteret omkring den levende delen. Medusene ses sjeldent, de lever enten svært kort eller mangler meduse-stadiet (Hydra f.eks). De dannes enkeltvis som avlange, stilkete knopper. Selve medusen er klokkeformet, med gonader på munnfeltet. De er vanligvis kolonidannende, men noen arter trives best alene. Man finner f.eks Hydra, Tubularia, Bougainvillia, Hydractinia, Coryne og Clava i denne underordenen.

Hydra er en liten grønn fersvannshydroide på ca 0.5-2cm. Vokser ofte under vannliljeblad og andre vannplanter. Fastsittende, men kan vandre rundt litt hvis den føler for det. Fanger små krepsdyr, ormer og slikt ved å bedøve de med neslecellene sine. Danner ikke kolonier og har ikke frittsvømmende meduser. Kan ha både ukjønnet (knoppskyting) eller kjønnet formering. Kjønnet formering skjer på den klassiske måten, små testikler på stilken produserer spermier som finner veien til et ovarium på en annen stilk, og det befruktetede egget vokser til en ny flott polypp.

Underorden: Thecaphora

Polyppen er omgitt av et kitinaktig hylster. Hylsteret rundt næringspolyppene kalles hydrotek, og det rundt kjønnspolyppene er gonotek. Fellesbetegenelse er periderm eller perisark. Medusene dannes ved knoppskying, og hver polypp danner en liten hau meduser som er skiveformede, med gonadene i radialkanaler som stråler ut fra tarmhulen. Kolonidannnde, som ofte ser ut som små busker. Eksempel her er Obelia, Campanularia, Serularia

Orden: Kolonimaneter (Siphonophora)

Kolonimaneter er flytende kolonier av omdannete meduser eller polypper. Det kan fint være over 1000 individer i en koloni og den holder seg flytende ved hjelp av en stor gassblære. Under kolonien er det lange tentakler med kraftige nesleceller, giften fra disse kan også være farlige for oss mennesker. Finner slike kolonier blant annet i Middelhavet, en kjent en er portugisisk krigsskip (Physalia) (jeg så faktisk et eksemplar av disse på en strand i Fort Lauderdale når jeg var rundt 12 år). Noen atlanterhavsarter surrer seg avåtil inn i våre farvann ved hjelp av Golfstrømmen.

Klasse (stor)maneter (Scyphozoa)

Hos maneter så er det den frittsvømmende medusegenerasjonen vi legger merke til. Medusene er ofte store, mangler velum og har gonader dannet fra entodermen. I svelget har de hele 4 munnarmer, og entodermen danner fire vertikale utvekster innover i kroppshulen. Mesogloea er svært fremtredende, geleaktig masse med spredte celler. Scyphistoma-stadiet (polyppstadiet) er flerårig. 

Glassmanet (Aurelia aurita) er jo en de fleste på sørlandet kjenner godt til, pleier å være massevis av disse langs alle brygger og strender i landet. Det er strømmen som fører de der, men kan jo være de liker selskap også. De er nesten gjennomsiktige og lett å kjenne de igjen med de fire blåaktige gonadene som har hesteskofasong. De er særkjønnet, gyter om sommeren og befruktningen skjer inne i maneten ved at spermier kommer inn i hunnens munn og mage sammen med vannet. Er nok artige på fest. Befruktede egg og nyklete larver sitter på morens munnarmer, senere fester larvene seg til et underlag og vokser til en scyphistoma (polypp). Scyphistomaen avsører tidlig på våren små skiver (strobila), som etter hvert løsner, og blir til små ephyra-maneter. Disse vokser til store kjønnsmodne maneter. Avsnøringen av ephyra-manetene er polyppens ukjønnete formering. Glassmaneten har så svake nesleceller at vi mennesker ikke blir brent, så bare å spise i vei. 

Circle of life. Enkelte maneter kan faktisk leve evig ved at de går fra medusa-stadiet tilbake til scyphistoma-stadiet, og dermed føder seg selv på nytt. Artig.

De lever på planktonorganismer og finnes mest sør i landet, digger litt lav saltkonsentrasjon og kommer litt tidligere i sesongen enn brennmaneten. 

Brennmanet (Cyanea capillata) har nok ødelagt mange badeturer her i landet. Det er det største av alle kjente nesledyr og har tallrike tentakler som kan bli opptil 30 meter lange, og tett av nesleceller som paralyserer byttet. I arktiske farvann kan den ha en skivediameter på over 2 meter, men ellers er 20-30 cm normalt. Brunrød farge. Utviklingen er rimelig lik glassmaneten. Scyphistoma (sier man det nok ganger så husker man det nok) avsnører 3-5 ephyra-maneter. Finnes desverre langs hele norskekysten, selvom den ikke er like begeistret for nordnorge. Mai-november er den aktiv her. Det er 2 blå brennmanet-arter, som er litt mer uvanelige. 

Klasse: Kubemaneter (Cubozoa)

Tidligere regnet som en orden under stormaneter. Ca 2-3 cm store, medusene dominerer og polyppgenerasjonen er redusert. Nesten firkantet i snitt, med fire tentakkelgrupper. Alle er marine.




Klasse: Koraller (Anthozoa)

Koraller (koralldyr) er fastsittende polypper som lever i havet og er vanligst i sørlige områder. I motsetning til de andre, så mangler korallene medusegenerasjonen. Munnåpningen er bøyd innover til et svelgrør, og er spalteformet med en cilikledd renne (siphonophyper) i den ene enden (åttetallskoraller) eller i begge (sekstallskoraller). Når munnåpningen er lukket forblir disse rennene åpne og sørger for at vann kommer inn og ut, noe som er nødvendig for respirasjon. Tarmhulen er oppdelt ved at entodermen vokser innover og danner vertikale skillevegger (septer). På septene sitter muskulatur og gonader (somregel særkjønnede). Den fire kanten av septene, inn mot tarmhulen, er fortykket (mesenterialfilament) og har nesleceller og kjertelceller med fordøyelsesenzymer. Hos f.eks snønellik er nedre del av mesenterialfilamentet forlenget i trådlignende strukturer (acontia) med nesle og kjertenceller. Disse kan komme ut gjennom munnen eller gjennom porer i kroppsveggen, til f.eks forsvar eller behandle bytter litt. Typisk for korallene er at de skiller ut et skjelett eller en støttesubstans, ofte av kalk, som omgir/avstiver dyret. Mange danner store kolonier, der enkelte individer er forbundet med hverandre gjennom kanalsystemer som er en forlengelse av tarmhulene. 

Formering er ukjønnet ved knoppskyting, der datterindivider blir sittende fast på mordyret. Kjønnet formering kan skje, men medusegenerasjonen mangler. Enten særkjønnede eller hermafroditter. Egg og spermier dannes i entodermen, og befruktningen skjer i tarmhulen eller i vannet. En larve utvikles, kledd med flimmerhår og setter seg fast og vokser opp til å bli en stor&fin polypp. Alle korallene er rovdyr og spiser plankton. Noen arter, f.eks sjøanemoner, spiser reker, små fisk og lignende. Badass. Vi deler de inn i tre underklasser: åttetallskoraller, sekstallskoraller og orme- og svartkoraller.


Underklasse: åttetallskoraller (Alcyonaria eller Octocorallia)

Alle er kolonidannende, med 9 fjærformete tentakler og 8 septer. Ektodermen skiller ut partikler eller komapkte lag av hornsubstans/kalk som kler eller avstiver polyppene. Deles videre inn i flere ordener. F.eks

Order: Lærkoraller (Alcyonaceida)

Dødningehånd (Alcyonium digitatum) er en gulhvit og vanlig korall langs hele kysten. Ligner på oppsvulmede fingre.




Orden: Sjøtrær (Pennatulaceida)

Danner fjærformete kolonier på bløtbunn med en stamme av en hovedpolypp som avsnører sidepolypper, Ligner på en fjær eller piperenser, og er ikke fastvokste. 




Underklasse: Sekstallskoraller (Zoantharia)

Kolonidannende eller enstøinger. Enkle tentakler og det er 6 av de. Samme med septene. Nedre del av polyppen er ofte dekket av kalkskjelett. Deles inn i flere ordener.

Steinkoraller (Scleractinia)

Finnes på dypt vann i norske fjorder. F.eks Lophelia som er vanlig på 60-100 meters dyp fra Sørvestlandet til Finnmark. Veldig lik Amphelia, som er mindre vanlig (vestlandet og nordover). Disse to danner egentlig ikke korallrev, ekte korallrev finner man i tropiske havområder. Revene består av levende koralldyr og store mangder kalsiumkarbonat som dyrene gjennom tusenvis av år har skilt ut. 




http://www.aftenposten.no/fakta/innsikt/Norges-ukjente-korallskatter-6443349.html her er jo en litt spennende artikkel om norges korallrev, for vi har mange fler spennende skatter enn olje og fisk i havet vårt.

Orden: Sjøanemoner eller sjøroser (Actinaria)

Sjøanemonene mangler helt skjelett. De finnes ofte på grunt vann og kan ha vakre farger. Danner ikke kolonier, men datterindividene slår seg ofte ned i nærheten av moren sin. Noen har yngelpleie. Sjønellik, Svabergrose, Muddersjørose, Fjæresjørose er eksempler på disse.




Underklasse: Ormekoraller og svartkoraller (Ceriantipatharia)

6-tallssymmetriske. Ormekorallene er solitære og finnes på bløtbunn, mens svartkoraller danner tornete kolonier på hardbunn. 

Rekke: Kammaneter eller ribbemaneter (Ctenophora)

Kammaneter ligner på maneter, men mangler nesleceller. Marine dyr som oftes holder seg ute i det fri. 8 rader med tannlignende plater (cilier) som de svømmer med. Om natten kan disse lyse. Vanlig med to lange klebrige tentakler, men noen mangler disse. To norske arter finnes. Sjøstikkelsbær (Pleurobrachia pileus) som er ca 3 cm lang med oval kropp. Ligner litt på et stikkelsbær. Langs norskekysten.




Animalia, Parazoa

Da var vi endelig over på Animalia, eller Metazoa som det også blir kalt. Vi er nå på flercellete dyr, og nærmer oss da skapninger som noen av dere kanskje har sett. Meget spennende tider vi beveger oss mot, så for alle som har glassmaneter som favoritt sommerdyr så er vi ikke langt unna.

Man deler flercellete dyr inn i tre underriker:

- Mesozoa, ormelignende parasittiske arter i marine virvelløse dyr. Svært enkle dyr med relativt få celler som er organisert i to lag.

- Parazoa med rekkene Placozoa og svamper.

- Eumetazoa med de øvrige flercellete dyrene. Vi tar bare for oss de to siste, så dropper vi ormene. Ingen liker de uansett.

 

Underrike: Parazoa

Her finner vi rekkene Placozoa og Porifera. Placozoa er en litt vanskelig gruppe å plassere, og er ca 2mm lange marine dyr. Noe som gjør biologi så spennende er hvor mye som enda ikke er ordentlig kartlagt og systematisert. Selvom man jobber mye med teknologi for å kolonisere nye planeter osv, så er det fryktelig mye på vår egen lille klode vi enda ikke er klar over. 

Rekke: Svamper (Porifera)

Svamper er vannlevende dyr og fastsittende som voksne. 2 cellelag, men cellene er ikke organisert til vev, så de er rimelig uspesialiserte og uavhengige av hverandre. Celleveggen består av masse porer der vann med næringspartikler strømmer inn. På toppen finner man en utstrømningsåpning for vann med avfallstoffer og kjønnsprodukter. De har ingen munnåpning, sanseorgan, nervesystem eller organer generelt. Så rimelig kjipe skapninger sånn sett. Selv om de består av nesten ingenting så har de en form for koordinering av cellearbeid. De varierer i størrelse fra ca 1 cm til 2 m, ofte danner de store kolonier der eneste måten å skille de fra hverandre er med utstrømingsåpningene. 

Svampene er den mest primitive rekken av flercellete dyr, og blir ofte sett på som overgangsformen fra encellete til flercellete dyr. De lever i sjøen eller ferskvann, og det er beskrevet ca 5000 arter, hvor 150 lever i ferskvann. Her på berget er det registrert ca 300 arter, og 5 av de er i ferskvann.

De simpleste svampene er bare en gjennomhullet sekk med en større åpning på toppen (osculum). Svampeveggen er satt sammen av flere typer celler. Det ytre laget er flate dekkceller, mens det indre cellelaget er krageceller. Krageceller er flagellatlignende celler, med krage (som vi husker fra tidligere var flagellater de små skapningene som hadde den lange halen på fremsiden som den brukte til bevegelse). Flagellene hos disse cellene sørger for å opprettholde en vannstrøm gjennom åpningen på toppen, så fanger den og kragen opp næringspartikler (mikroorganismer og detrius - som er organiske partikler fra døde dyr, avføring og lignende). Kragecellene fordøyer næringen, eller gir det til amøbocytter (lite spesialiserte celler som kan utvikles til andre typer celler, nesten som stamceller) som fordøyer maten intracellulært og gir næring til dekkcellene. Mellom de to cellelagene finner man et mellomlag (mesogloea), verken dette eller det indre laget er organisert til vev. Mellomlaget er geleaktig og inneholder ulike celletyper:

- Poreceller (porocytter), celler med åpning og gjennomgående kanal. Vannstrømmen drives inn i svampen gjennom disse porecellene.

- Scleroblaster, celler som intracellulært danner svampens skjelett, dvs splikler av kalk eller kisel, eller avåtil hornsubstas (spongin)

- Amøbocytter (mesenchymceller), disse var vi innom. Meget spennende celler som kan minne om stamceller, mye forskning som skjer rundt de fortiden.  

- Kjønnsceller, de fleste svampene er tvekjønnet. Så de koser seg nok veldig på havbunnen, mens noen av de bare er særkjønnet.

De kan selvfølgelig formere seg på mer enn en måte. Kjønnet formering skjer med kryssbefruktning. Omdannede amøbocytter er blitt til kjønnsceller. Sædceller kommer svømmende gjennom veggen med vannstrømmen og befrukter et fastsittende egg. Det befruktede egget (zygoten) utvikles til en flimmerkledd larve som rister seg løs og forlater svampen med vannstrømmen. Den finner et fint sted å slå seg ned før den vokser til en ny fastsittende svamp. Larven som er dekket med flimmer vrenger seg, slik at det danner kragecellene på innsiden av svampen. Artige saker. 

Ukjønnet kan skje på 2 måter. Enten ytre knoppskyting eller indre knoppskytelse (gemmulae). Gemmulae er mest vanlig hos ferskvannssvamper på høsten. Amøbocytter med rik opplagsnæring samler seg og omgir seg med et skall. Denne kapselen overvintrer og svampen kan være full av slike på høsten. Svampen oppløses på vinteren, og på våren brister kapslene og amøbocyttene kan utvikle seg til forskjellige celletyper som tilsammen danner en ny svamp. 

 Mange av de er veldig flotte å se på

Innen systematikken så deles det inn i tre hovedtyper etter hvordan de er konstruert. Forskjellene består i innstrømingskanalens oppdeling og i at kragecellene i de mer kompliserte typene blir sittende i kamre i svampveggen, som er blitt tykkere. Videre så holdes kroppsveggen oppe av et skjelett av spikler eller et nettverk av elestisk protein (spongin). Avhengig av spiklenes utseende og byggemateriale deles det inn i 4 klasser. 

 3 hovedmåtene innstrømningskanalen er delt opp


Klasse: Kalksvamper (Calcarea)

Spikler av kalk, enkle 3- eller 4 stråede. Formet som sekk, vase, pære eller sylinder - eller danner et nettverk. Finnes som både Ascon, Sycon og Leucon. Marine og som regel veldig små, under 10 cm. 

Klasse: Glass-svamper

Spikler av 3-aksete kiselnåler. Sylinder eller vaseformet. Sycon og Leucon typer. Marine, ofte på dypt vann, særlig i tropene. Hovedsakelig enkelt individ. 

Klasse: Sclerospongia

Liten gruppe svamper som skiller ut kalkskjelett, kalles også korallsvamper. Leucon. Ofte på korallrev.

Kisel- og hornsvamper (Demospongia)

Skjelett av kiselnåler. 4-aksete eller enkle, avåtil spongin. Stor formvariasjon. Leucon. Marine og ferskvann. Enkeltindivid eller koloni. Mest utbredte og artsrike svampgruppen, omfatter hele 95% av nålevende svamper. Ofte sterke farger. Eksempel på arter er Kålhodesvamp (Geodia), finnes i Drøbak på rundt 50 m. dyp. Brødsvamp (Halichondria panicea) langs hele norskekysten. Ferskvannssvamp (Spongilla lacustris) finnes i ferskvann over hele landet. Vaskesvamp (Euspongia officinalis) som er svart og finnes i middelhavet. 

 Disse kan du se hvis du går langs kysten. De små tappene er da utstrømningsåpningen.


Ciliater

Rekke: Ciliater (Ciliophora)

Vi er forsatt på encellete skapninger, og som navnet sier så er disse fulle av ciliater. Som for de som har glemt er som flimmerhår brukt til bevegelse. De har to typer cellekjerner (makro og mikronukleus) og en "cellemunn". Fast kroppform og genetisk materiale blir utvekslet mellom individer med noe så spennende som konjugasjon - som vi skal komme litt mer inn på når vi kommer til reproduksjonsmetodene. De fleste lever fritt i havet som rovdyr, men noen er også parasittiske. Av alle encellete skapninger så er dette de mest avanserte.

  Her ser vi en av de, denne karen har det flotte navnet Tøffeldyr.

De har kontraktile eller pulserende vakuoler, som vi var inne på hos Protoza, som regulerer væskebalansen. Disse har en vakuole på fremsiden og en på baksiden.


Næring tas opp gjennom cellemunnen og ender opp i en næringsvakuole. Næringsvakuolen "vandrer" rundt i cytoplasmaet slik at næringen blir stadig mer fordøyd ved hjelp av enzymer som sendes inn i vakuolen. Ufordøyde rester sendes ut gjennom overflaten (pellicula) gjennom celleanus (cytoproct). 

Ciliatene er de eneste som har 2 forskjellige typer cellekjerner, noen av de tidligere encellete dyrene vi har vært innom har hatt fler kjerner - men disse har da vært av samme type. Mikronukleus (1 eller fler) inneholder arvestoffet, som blir overført via den spennende konjugasjonsmetoden vi innledet med. Makronukleus (kun 1) står for styringen av cellens fysiologiske prosesser.

2 typer formering. Ukjønnet formering med mitose av mikronukleus, Kromosomene i makornukles og senere selve makronukleus deler seg ved endomitose. Så var det konjugasjonsmetoden. 2 celler legger seg med langsiden mot hverandre, makronukleus oppløses, mens mikronukleus deler seg. Først en gang ved reduksjonsdeling, og deretter med vanlig mitotisk deling. Resultatet er da 4 haploide kjerner i hver celle. 3 av disse forsvinner i hver celle, den gjenværende deler seg mitotisk i to. De to cellene utveksler nå genetisk materiale ved at en av de to kjernene fra hver celle går over til den andre cellen. De 2 kjernene i hver celle smelter så sammen til en diploid kjerne. Cellene skiller lag, og kjernen deler seg i 1 makronukleus og 1 eller flere mikronuklei. Dette foregår ved 1 eller flere delinger som også omfatter deling ac cytplasmaet. Resultatet er at cellene har utbyttet genetisk materiale. Selve formeringen, altså produksjonen av nye celler, skjer ikke ved konjugasjonen men ved senere mitotiske celledelinger. Litt greiere å si at storken kom med de da. 

 Kanskje en tegning gjør det lettere.

Ciliater blir inndelt etter hvor ciliene er plassert

. Her kan dere se litt av mangfoldet man finner hos celatene. 

Sporedyr

Rekke: Sporedyr (Apicomplexa)

Sporedyr er entoparasitter (ento = indre). Disse skiller seg fra de andre encellete dyrene med at de har organeller i den fremre enden av cellen. De har både kjønnet og ukjønnet formering. Vanligvis opptrer sporer i en del av livssyklusen. Sporedyr har èn type cellekjerne, og aldri flageller eller cilier. Amøboide stadier kan forekomme. De tar i seg næring gjennom overflaten (slikt fungerer greit når man gjerne lever inne i en tarm til en annen skapning). De er ofte celleparasitter, og trenger dermed ofte 2 verter for å fullføre livssyklusen sin. En spore oppstår ved at det befruktede egget, zygoten, innkapsles av en tykk vegg. Dette gjør den svært motstandsdyktig og oftes på dette stadiet at sporen spres. Blodparasittiske sporedyr mangler et fritt spredningsstadium, og mangler derfor også den gode beskyttelsen. Det er en litt komplisert formeringsmetode og livssyklus.

Zygoten innkapsles (og forlater ofte verten gjennom avføring osv), inne i sporekapselen så pågår det celledeling - først en reduksjonsdeling så mitosedeling. Dette fører til at inne i hovedsporen er det mange sporer med sine egne kapsler, og mange haploide sporozoiter - alt innenfor en stor tykk felles kapsel. Når denne hovedkapselen da kommer inn i en ny vert så brister veggen og alle sporozoitene trenger inn i vertsceller. Her deler de seg til mange merozoiter, som igjen kan angripe nye celler. Noen merozoiter danner kjønnsceller, som ved sammensmeltning danner zygoter (og hele sulamitten begynner på nytt). Shizogonien forekommer i hovedverten, sporogonien i det fri. Dette pleier alltid å være negativt for verten, som ender opp med endel grusomme sykdommer. Ikke spis avføring.. 

Sporedyrene deles inn i flere klasser, vi skal bare ta for oss 1. 

Klasse: Sporozoer (Sporozoea) 

Dette igjen deles inn i underklassene Coccida, Gregarina (parasitter på virvelløse dyr) og Piroplasmia (Babesia på kveg f.eks). Coccida er den heldige vinneren som vi skal fordype oss litt på. Kommer nok ikke til å ta for meg alle organismer i verden, men hvis noen har spesielt ønske om informasjon om de jeg hopper over så er det bare å legge igjen en kommentar - eller bruke wikipedia.

Underklasse: Koksidier (Coccidia) 

Artigste gruppen her er blodparasitter, som ofte får sin egen klasse kalt Haemosporidia. Blodparasittene kan ha utviklet seg fra andre grupper av Coccidia ved å gått over til å angripe blodceller, og bruke mygg som mellomvert. Mangler de kraftige veggene til å beskytte sporene, men unødvendig ettersom de ikke har det frie spredningsstadiet. Zygoten er amøboid. Det er et vertsskifte i livssyklusen: ukjønnet livssyklus i blodceller hos virveldyr, hvor den formerer seg ved schizogoni, mens det kjønnede stadiet (zygoten og sporozoiter) finnes hos blodsugende insekter og midd. 

Plasmodium sp. er en slekt av sporozoer som foråsaker sommerfavoritten malaria. 




 

Flagellater og amøbedyr (Sacromastigophora)

Rekke: Flagellater og amøbedyr (Sacromastigophora)

Sacromastigophora er encellete dyr som vi var innom i forige post, de beveger seg ved hjelp av flageller og/eller psuedopodier. Rekken deles inn i underrekkene Mastigophora og Sarcodina. 

U.Rekke: Flagellater (Mastigophora)

Encellete dyr med èn type cellekjerne, ingen sporedannelse (vi kommer inn på dette med sporer senere) og en eller fler flageller - psuedopodier kan forekomme. Flagellen er til bevegelse og hjelper til med næringsopptak. De er frittlevende, og noen kan være parasittiske. Som alle Protozoa så lever de i væske (vann, blod etc) 

Flagellatene kan ses på som en nøkkelrolle innenfor protozoene. De representerer overgangen mellom planter og dyr, og encellete til flercellete. Eksempel på det første er at flagellatene omfatter både planteflagellatene og dyreflagellatene, det finnes flagellater som har kloroplast (som planter) og cellemunn for opptak av næring (som dyr). I kolonier så oppfører de seg som forstadiet til flercellete dyr med arbeidsfordeling mellom de enkelte individene - noen står for ernæring, noen for forplantning osv. Dermed kan Flagellatene deles inn i klassene planteflagellater og dyreflagellater. 

Klasse: Planteflagellater (Phytomastigophora) 

Planteflagellatene har vanligvis kloroplaster med pigmenter som brukes til fotosyntesen. Det finnes flere ordener under planteflagellater, vi tar en titt på noen av de.

Orden: Euglenenida

"Øyedyret" er en planteflagellat som lever i ferskvann, den beveger seg med flagellen sin først.

 Her ser dere pigmentflekken Stigma og fotoreseptoren som oppfatter lys, som gjør at den kan oppfatte lys og navigere i forhold til det. Euglenenida oppfører seg som både plante og dyr, når det er dag så får den energi gjennom fotosyntese og når det er natt så kan den leve av organisk stoff den absorberer gjennom overflaten.

Slik ser den ut under et mikroskop.

 

Orden: Volvocida

Volvox finner man i ordenen Volvocida og er en kolonidannende planteflagellat. Koloniene består av ca hundre til tusenvis av flagellebærende celler, med plasmatråder mellom seg. Sammen så danner de en grønn, roterende ball i ferskvannsdammer og innsjøer. Diameteren er 0.5-1 mm. Det er litt arbeidsfordeling mellom cellene, blant annet fordelingsceller som sitter på kulens bakside. 

Orden: Dinoflagellater 

Innenfor denne ordenen finner vi skapninger som vanligvis har 2 flagellater, svært vanlige som plankton i ferskvann, men hovedsakelig i havet. (Plankton er en fellesbetegnelse på små, hovedsakelig encellete organismer som svever rundt i vannmasser) 

 Theca covering er en hard kapsel, ser også de 2 flagellene.

 

Klasse: Dyreflagellater (Zoomastigophora)

Over på den andre klassen av flagellater nå, her mangler det kloroplast så det er ikke mulighet for å gjøre fotosyntese. Ofte fler enn to flageller og de fleste er parasittiske. Kommer til å nevne de to "viktigste"

Orden: Krageflagellater (Choanoflagellida)

Har en flagell omgitt av en cytoplasmakrage. De er fastsittende, ikke-parasittiske og lever i kolonier i ferskvann. Finner lignende celletype hos svamper. Noen av artene har kloroplaster, som viser hvor vanskelig det kan være å kategorisere disse ordentlig i henhold til dyreflagellat eller planteflagellat.




Resten av dyreflagellatene er parasittiske, og vi har blant annet:

Art:  Trypanosoma (Orden: Protomonadia, Familie: Trypanosamidae)

 Lever i blod hos virveldyr (f.eks mennesker) og kan fremkalle alvorlige sykdommer. Den afrikanske tropesykdommen Sovesyke er foråsaket av 2 av disse artene. Trypanosoma gambiense og Trypanosoma rhodiense. I begge tilfellene overfører tsetsefluen disse parasittene til mennesker og er svært dødelig. Trypanosoma cruzi foråsaker Chagas i sør-amerika. 

 Her koser de seg med noen blodceller.  

Underrekke: Sarcodina 

Encellete dyr, èn type cellekjerne og med psuedopodier til bevegelse og næringsopptak. De mangler cilier og vanligvis ikke sporedannelse. Noen har flageller, de har ikke fast form men noen har skall. Frittlevende, noen parasittiske. De deles inn i 2 overklasser, amøbedyrene og stråledyrene. 

Overklasse: Amøbedyr (Rhizopoda)

Består av klassene amøber og foraminiferer.

Klasse: Amøber (Lobosea)

Amøber lever generelt sett i ferskvann, ofte som parasitter. Når kårene blir vanskelige, så kan de kapsle seg selv inn for å øke overlevelseegenskapene sine. Vanligvis formerer de seg med mitosisk to-deling, og det er mindre vanlig med kjønnet formering. Pga psuedopodiene så er de fleste bunndyr, men noen forekommer også som plantkon. 

Innen slekten Amoeba finner vi arter i ferskvann, sjøen og fuktig jord (det er forsatt protister, så de vil ha det fuktig). Over 100 marine arter er kjent. Amøbene beveger seg med psuedopodier og inneholder organeller, som vi gikk gjennom i en post tidligere. Med psuedopodene så får den i seg næring med å spise alger, hjuldyr(kommer inn på disse spennende skapningene snart) eller andre amøber. Fordøyelse tar ca 15-20 timer, og amøben endrer stadig fasong når den beveger seg og spiser. Amoeba proteus er en vanelig variant, den finner man i dammer og sakte bevegende vann. Den ytre delen av cellen, ektoplasmaet (ekto betyr utsiden) er tyktflytende (gel) mens endoplasmaet er tyntflytende (sol). Når den beveger seg så glir disse over hverandre. Har en flott liten video her som viser hvordan de lever.

video:amoebaengulfingdiatom
 

Entamoeba histolytica derimot er en parasittisk amøbe som kan gi oss mennesker dystentri. Som alle artige parasitter så foretrekker den tropiske strøk, hvor den graver seg fra tykktarmen og inn under slimhinnen. Dette skaper sår i tarmen, og gjennom sårene så finner den veien til lever og hjerne. Etter en periode med blodig diarè hvor tarmens slimhinne støtes ut så angrer du kanskje på at du ikke dro til Hovden på ferie istedenfor. Man blir smittet når innkapslede amøber følger med ekskrementer og kommer inn i kroppen vår gjennom forurenset mat eller drikke. Så vask salaten. 

Endel amøber har skall, og de blir ofte regnet som egen orden (Testacida, skallamøber). Skallet består av kiselplaster, hornstoff o.l som amøben selv produserer. Så har de en åpning hvor psuedopodene kan komme seg ut.

Diffugia er en skallamøbe, den innleirer sandkorn i skallet sitt.                     Arcella har en soppfasong og skall laget av organisk substans. Så mange kreative løsninger.




Klasse: Foraminier / Poredyr (Granuloreticulosa) 

Foraminifera betyr "hullbærere". De er sjeldent over 2mm store, selvom det er enkelte bunnlevende former på et par cm. Encellete, har et skall med ett eller flere kammere, som er laget av kalk, hornstoff, sandkorn, mudder osv. Finnes i ulike former og er gjennomboret av små porer (foramina) hvor trådlignende psuedopoder stikker ut. De fanger byttenene sine med et bedøvende stoff de skiller ut. Ektoplasmaet ligger utenfor skallet, og når de vokser så øker antall kamre i skallet. De har kjønnet formering med kjønnsceller som smelter sammen i en zygote. Ca 20,000 arter, fleste er fossile. Hovedsakelig i saltvann, noen i brakkvann. Mange i Østersjøen. Finnes helt ned til 4500m dypt, "snøgrensen" som det kalles, under så går kalkskallet i oppløsning pga trykket. 

Globigerina bulloides er en vanlig planktonisk foraminifer, og finnes i store mengder i havoverflaten i tropiske strøk. Man regner med at ca 30% av havbunnslam er døde Globigerina, og kan være flere hundre meter tykke lag med de. Finnes store mengder av det også på havbunnen mellom Norge og Island, Færøyene osv. Vi bruker det til å lage skolekritt med, og pyramidene i Egypt er laget av kalkstein fra samme lille skapning. 

 = 

Overklasse: Stråledyr (Actinopoda) 

Deles inn i radiolarier og soldyr

Klasse: Radiolarier (Radiolaria)

Radiosolarier er egentlig en samlebetegnelse for 3 klasser (Acantharea, Polycystinea og Phaeodarea), men for å gjøre livet litt simplere så hiver vi alle inn i samme gruppe. Som resten så er dette encellete dyr, med skall eller skjelett av kiselsyre eller strontiumsulfat. Mellom endoplasma og ektoplasmaet ligger en hinneaktig, kuleformet og gjennombrutt sentralkapsel. Tynne og avstivede psuedopodier brukes til å spidde små dyr med. Skallet er ofte kuleformet og fult av pigger. Enorm variasjon i utseende. Radiolariene er hovedsakelig planktoniske, utelukkende marine og hovedsakelig tropiske. På vestlandsfjorden kan man finne Aulacantha scolymantha i jakt på noe den kan spidde. 




Klasse: Soldyr (Heliozoea)

Ofte kuleformede med ustikkende psuedopodier. Ligner på Radiolarene, men mangler ofte skjelett. De har heller ikke sentralkapsel, men likevel tydelig avskilt ekto- og endoplasma. Psuedopodiene er tynne og avstivede, og brukes kun til å spise på ting og ikke bevegelse. Hovedsakelig ferskvann, noen er marine, noen i jord og endel er fastsittende. I ferskvann er de ofte planktoniske. Når livet blir kjipt så kan de kapsle seg inn.


Rekke: Sporedyr (Apicomplexa)

Sporedyr er entoparasitter (ento = indre). Disse skiller seg fra de andre encellete dyrene med at de har organeller i den fremre enden av cellen. De har både kjønnet og ukjønnet formering. Vanligvis opptrer sporer i en del av livssyklusen. Sporedyr har èn type cellekjerne, og aldri flageller eller cilier. Amøboide stadier kan forekomme. De tar i seg næring gjennom overflaten (slikt fungerer greit når man gjerne lever inne i en tarm til en annen skapning). De er ofte celleparasitter, og trenger dermed ofte 2 verter for å fullføre livssyklusen sin. En spore oppstår ved at det befruktede egget, zygoten, innkapsles av en tykk vegg. Dette gjør den svært motstandsdyktig og oftes på dette stadiet at sporen spres. Blodparasittiske sporedyr mangler et fritt spredningsstadium, og mangler derfor også den gode beskyttelsen. Det er en litt komplisert formeringsmetode og livssyklus.

Zygoten innkapsles (og forlater ofte verten gjennom avføring osv), inne i sporekapselen så pågår det celledeling - først en reduksjonsdeling så mitosedeling. Dette fører til at inne i hovedsporen er det mange sporer med sine egne kapsler, og mange haploide sporozoiter - alt innenfor en stor tykk felles kapsel. Når denne hovedkapselen da kommer inn i en ny vert så brister veggen og alle sporozoitene trenger inn i vertsceller. Her deler de seg til mange merozoiter, som igjen kan angripe nye celler. Noen merozoiter danner kjønnsceller, som ved sammensmeltning danner zygoter (og hele sulamitten begynner på nytt). Shizogonien forekommer i hovedverten, sporogonien i det fri. Dette pleier alltid å være negativt for verten, som ender opp med endel grusomme sykdommer. Ikke spis avføring.. 

Sporedyrene deles inn i flere klasser, vi skal bare ta for oss 1. 

Klasse: Sporozoer (Sporozoea) 

Dette igjen deles inn i underklassene Coccida, Gregarina (parasitter på virvelløse dyr) og Piroplasmia (Babesia på kveg f.eks). Coccida er den heldige vinneren som vi skal fordype oss litt på. Kommer nok ikke til å ta for meg alle organismer i verden, men hvis noen har spesielt ønske om informasjon om de jeg hopper over så er det bare å legge igjen en kommentar - eller bruke wikipedia.

Underklasse: Koksidier (Coccidia) 

Artigste gruppen her er blodparasitter, som ofte får sin egen klasse kalt Haemosporidia. Blodparasittene kan ha utviklet seg fra andre grupper av Coccidia ved å gått over til å angripe blodceller, og bruke mygg som mellomvert. Mangler de kraftige veggene til å beskytte sporene, men unødvendig ettersom de ikke har det frie spredningsstadiet. Zygoten er amøboid. Det er et vertsskifte i livssyklusen: ukjønnet livssyklus i blodceller hos virveldyr, hvor den formerer seg ved schizogoni, mens det kjønnede stadiet (zygoten og sporozoiter) finnes hos blodsugende insekter og midd. 

Plasmodium sp. er en slekt av sporozoer som foråsaker sommerfavoritten malaria. 




 


Protister

Rike:  Protista  (Protoctista)

Underrike: Encellete dyr (Protozoa)

Protozoa er encellede dyr, som betyr noe så enkelt at de består av kun 1 celle (til sammenligning består mennesket av ca 37.2 trillioner celler) og er fra 1/10000 mm til 6cm store. De lever overalt - ferskvann, saltvann, jord og som parasitter. Ca 64 000 arter beskrevet, ca halvparten av de fossile. Rundt 30 lever på mennesker og ca 10000 lever på dyr eller planter. Ca 1500 er beskrevet i Norge. 

De danner kolonier, der flere celler henger sammen. De skiller seg fra flercellede organismer med at cellene er relativt like og uavhengige.

Innholdet i cellen, inkludert cellekjernen, kalles protoplasma. Innholdet uten kjernen kalles cytoplasma. Cytoplasma består av en indre, tyntflytende del som kalles sol (eller endoplasma) og en ytre mer tyktflytende del som kalles gel (eller ektoplasma). Deler av cellen danner ulike organeller, for f.eks bevegelse, næringsopptak, fordøyelse og osmoregulering.

 

Bevegelse

Èncellede dyr har ulike måter å bevege seg på:

1. Psuedopodier: Ektoplasmaet skytes ut (somregel følger resten av cytoplasmaet med) og dermed endrer den form i den retningen den skal. Rekken Sacrodina med amøbedyrene og rekken sporedyr benytter seg av denne metoden.

2. Flageller: En eller flere lange tråder, ved å slå med flagellene sine så klarer de å dra seg fremover i væske. Finnes hos rekken flagelater. 

3. Cilier: Mange, korte flimmerhår. Cilier og flageller er grunnleggende like, og er bygd opp av 9 par langsgående mikrotubuli(tynne rør) rundt et par sentrale. Finnes hos Ciliene.

Næringsopptak og fordøyelse

1. Autotrofe organismer. Dvs at de bygger opp organisk substans fra uorganisk substans (fotosyntese f.eks). I cytoplasmaet har de kloroplaster hvor syntesen foregår.

2. Heterotrofe organismer. Disse trenger tilførsel av organiske næringsstoffer fordi de ikke kan lage det selv (som f.eks oss mennesker). Disse kan videre deles inn i de som inntar næringspartikler (fagotrofe / holozoniske) og i de som lever på flytende føde (osmotrofe / saprozoiske). Næringsopptaket kan skje på ulike måter. 

 - Næringsopptak ved hjelp av cytoplasmaet, som skytes ut med psuedopodier og omgir næringspartikkelen (fagocytose). Næringen blir liggende inne i en vakuole (en væskefylt blære) og brytes ned av enzymer som blir sendt inn. Finnes hos Rekken Sacrodina med amøbedyrene. 

- Næringsopptak ved en fast lokalisert munnåpning. Hos ciliatene.

- Næringsopptak ved hjelp av diffusjon gjennom overflaten. Hos flagelater og sporedyr. 

Osmoregulering

Mange encellede dyr har organeller (kontraktile eller pulserende vakuoler) for å regulere væskebalansen i forhold til miljøet det lever i. Vakuolene finnes kun i ferskvannsorganismer, dvs alle unntatt sporedyrene. Osmose virker generelt når det er en konsentrasjonsgradient over en semipermiabel (halvgjennomtrengelig) membran (f.eks celleveggen). I ferskvann er det lavere konsentrasjon av stoffer, som pga molekylstørrelsen ikke kan passere celleveggen, enn inne i cellen. Pga konsentrasjonsforskjellene så oppstår det et osmotisk trykk på hver side av celleveggen. Det fører til at vann trenger seg inn i cellen for å utgjevne trykket. Når vann kommer inn så er det 2 muligheter som kan oppstå. Enten sveller cellen opp til den til slutt sprekker eller så velger den å pumpe ut væske ved hjelp av kontraktile vakuoler. Åpenbart så velger celler den siste muligheten. Kommer til å komme nærmere inn på dette når vi graver dypere inn på ciliatene. 

Respirasjon

Protister har ingen spesielle organeller for å puste, så gassutveksling foregår gjennom overflaten.

Formering

- Ukjønnet formering gjennom mitotisk (mitose er når cellen deler seg til 2 identiske celler) todeling av kjernen, samtidig som cytoplasmaet snører seg til 2 deler. Vanligste formen, finnes hos flagelater, amøber og foraminiferer. En variant av dette er knoppskyting. En spesiell form kalles shizogoni, der cellekjernen deler seg mange ganger før cytoplasmaet deler seg - slik at mange individer produseres samtidig. 

- Kjønnet formering er når 2 haploide kjønnceller(celler som kun har 1 del kromosomer) smelter sammen og danner en diploid befruktet celle (zygote). Finner dette hos rekkene ciliater, sporedyr og for klassen foraminiferer. Alle disse gruppene har kjønnet og ukjønnet formering. 

Systematikk

Encellede dyr deles inn i 3 rekker, med flagelater og amøber i det ene, sporedyr i det andre og ciliater i det siste. Systematikken innenfor protister er under kraftig revisjon, uten at man skal gå for mye inn på det her så skal blant annet planteprotister med klorofyll a+b flyttes over til planteriket, de med klorofyll a+c skal dannet et nytt rike (Chromista). De opprinnelige protistene skal inn i et nytt rike (Archezoa) og de som vi kjenner som "dyreprotister" finner vi i riket Protozoa. Så biologi er et fag som er i stadig forandring. 

I de neste postene så kommer vi til å gå dypere inn på de 3 rekkene vi har snakket om her.

 Amøbe, kan se vakuolen med mat i og vakuolen den bruker til å kontrolere væskemengden.

 Her ser dere en flagelat, her er det kloroplast som omdanner uorganisk næring til organisk næring, og gir grønnfargen. Flagellen bruker den til å rotere seg selv fremover med.

 En ciliat, kan se de små "hårene" langs cellen som fungerer som små flageller. 






Ny bloggserie!

Jeg skal starte en spennende bloggserie for alle som er litt interesserte i livet på planeten vår. Kommer til å ta for meg hele pensumet til biologi 2. semester, så zoologi, botanikk og evolusjonsbiologi. 

Det vil bli forhåpentligvis daglige oppdateringer, og kommer til å dele det opp i flere små poster for å få litt grei oversikt. Hensikten bak dette er selvfølgelig litt egoistisk, da det virker som en grei måte å sørge for at jeg får øvet nok - men forhåpentligvis så vil noen der ute kunne få nytte av det også. Har sett at det er endel biologiske begrep som kan være vanskelig å finne informasjon om på nett, så da vil dette kanskje hjelpe. Satser på å få laget et par wikipedia sider underveis også.

For å starte det hele så vil jeg først gi en liten innføring. Som de fleste vet så finnes det en rimelig stor mengde levende skapninger på jorda, og for å få orden på det så har man prøvd å organisere alt det levende i ulike kategorier. Selv om det er litt uenigheter om hvilket system som er best osv, så gir de alle en god pekepinn på hva man snakker om. Den som skal ha størst ære når det kommer til dette er söta bror Carl von Linnè, som blir regnet som taksonomens far (taksonomi er organiseringen/klassifiseringen av dyr). Han delte alle levende organismer inn i ulike taxon, eller grupper som man forenkle det til. Det finnes 8 hovedgrupper og det danner da "livets tre". 

Domene - Bakterie (prokaryote (mangler cellekjerne), fotosyntese), Arkebakterie (prokaryote, ikke fotosyntese), Eukaryoter (cellekjerne, med eller uten fotosyntese)

Rike - Planter, Sopp, Protister og Flercellede dyr (Animalia)

Rekke  

Klasse

Orden

Familie

Slekt

Art

Når man kommer til Rekke og nedover så blir det bare større og større. For å holde orden på alle dyrene, så bestemte Linnè at man skulle først ha latinsk slektsnavn med stor bokstav, så latinsk artstillegg og evnt underartstillegg. Eksempel, i Norge så har vi kråker som er litt gråere enn de som man finner i sør-europa. For å skille disse så heter vår Corvus corone cornix, mens den svarte heter Corvus corone corone. Skjæra (Pica pica) er også i samme familie som kråkene (corvidae), men er i en annen slekt. Derfor er vår kråke og svartkråke mer genetisk like, enn f.eks skjæra.

Det finnes tusenvis av ulike illustrasjoner på hvordan dette er systematisert, jeg legger ved 2 stk for å vise det på stor og liten skala. 


Her ser dere f.eks hvordan familietreet til hesten ser ut

http://www.zo.utexas.edu/faculty/antisense/tree.pdf her kan dere se på virkelig stor skala, kan zoome godt inn der.

Nå som det er unnagjort, så kan vi starte :)

 

Bolivia vinteren 2014-15

Hei,

Juleferien min har jeg tilbring på en spennende ekspedisjon til Bolivia i hjertet av Sør-amerika. I løpet av en veldig spennende måned fikk jeg oppleve mye forskjellig, og noe av det skal dere få gleden av å lese om her, samt noen bilder fra turen.

Det første jeg la merke til når jeg ankom landet var merkelige vegetasjon i strømlinjene.

 
Dette viser seg å være Tillandsia Recurvata, en epifytt plante(noe som vil si at den lever på andre organismer uten å snylte av de - slik som parasitter gjør) som ofte vokser på greiner, men som ofte finner seg til rette på strømlinjer også. Der vokser de til baller, fra størrelsen til golfballer til fotballer. Vokser i tropiske strøk i Amerika, siden den er veldig følsom mot frost så sprer den seg ikke så langt nordover. 

Et av de mange spennende stedene vi besøkte var gruvene i Potosi, en av verdens høyeste byer 4090 meter over havet som på 1500 tallet var en av de største byene i Amerika med over 200,000 innbyggere. Mellom 1556-1783 ble over 41,000 tonn sølv gravd ut av fjellene her av spanjolene som kontrolerte området. 

video:20141227092743
Før vi gikk inn i gruvene så spiste vi en tradisjonell maissuppe som de putter en glovarm lavastein oppi før de serverer den, slik at den er rimelig artig å spise - samtidig som den også var veldig god. Kan anbefale Dona Eugenia for den beste suppen.

Her ser dere en av mange gruveinnganger, og etter å klemt seg frem til enden av den så finner til slutt en statue av en liten djevel som minerene gir gaver til. Rundt 8 millioner har dødd i gruvene, og de som jobber der er veldig overtroiske når det kommer til makten djevelen har over gruvene.


Dette er de ulike mineralene man finner i gruvene, og man kan ihvertfall se sølv og sulfur, resten får en geolog ta seg av.

Etter Potosí så gikk turen til Uyuni, en by som ligger i nærheten av saltørkenen. Der spiste vi en lokal pizza, med llamakjøtt, fersk geitost og locoto(en chili) 

 

 Høydepunket i turen var nok en 3 dagers tur til saltørkenen. Det er verdens største saltørken (10,582 km2) og ligger 3656 meter over havet. Hele 50-70% av verdens lithium ligger i denne ørkenen, som for ca 40,000 år siden var en stor innsjø. 

Salar de Uyuni som det kalles er et flott sted for mange bilder, da man rimelig lett kan lage optiske illusjoner. Det er ingen ekte dinosaurer der, så det er trygt for alle.

Dakar løpet blir arrangert i Sør-Amerika pga ustabilitet i Afrika, noe bolivianerene er veldig glade for


Dette er fiskeøya, siden den visstnok ligner på en fisk. Den er full av kaktuser, og når man kjører rundt på disse enorme saltflatene med små "holmer" som eneste man kan navigere med - så får man følelsen av å kjøre en båt på havet.

Det er også veldig mange ulike laguner, som pga mineralinnholdet kan ses i ulike farger.

 

Flamingoer. 3 ulike typer, James flamingo, Andean flamingo og Chilensk flamingo.

Steinformasjoner som har oppstått pga tusenvis av år med sterk vind



 Vikunjaer, en av de 4 ulike kameldyrene man finner i sør-amerika. Alpakka, Llama og Guanako er de andre.



Pga aktive vulkaner i området så er det mange varme kilder, som her har blitt utnyttet til å lage et basseng. Holdt ca 30 grader.

Her ser man resultatet av en geysir, med sterk svovellukt. 

Det er ikke mye vegetasjon å finne i ørkenen, men noen små blomster fant man. Får identifisere denne senere.

 Litt mose finner man også. Identifiseres senere.

 Etter dager med kjøring fant vi en elv, som førte til en liten fruktbar dal. Der var det mye liv å finne, her er endel llamaer.

 Den svarte lagunen, veldig flott sted.

 Fugler er det også. 

 Man bygger med det man har tilgjengelig, som i dette tilfellet er salt.

 

Alt i alt en veldig spennende tur til en spennende del av Bolivia. 

Hoveddelen av turen var vi i Sucre, hovedstaden i Bolivia. I hagen der var det nermest en tropisk hage, med utallige ulike planter. Vi fikk også gleden av å treffe på et par kolibrier. 

  Her sitter en 

 Reiret til kolibriene

Tørking av frukt

Hei.

En flott aktivitet å gjøre er å tørke frukt. Alle er glad i frukt, men trær har ofte flere epler enn man har planer om å spise. Da er tørking flott alternativ, slik at man kan dra det frem fra hylla en gang besteforeldre kommer på uventet besøk og man må ha noe fint å servere.





Veldig enkelt. Ta noen epler, kutt de i tynne skiver, plasser det på et brett i ovnen, krydre med litt kanel(eller andre krydderier) hvis du vil ha god smak, så sett ovnen på 50-70 grader med en glipe på døra, og vent til de er slik du vil ha de. Noen liker de litt seige, mens andre vil ha de like knasende som chips.

 

Dette kan forsåvidt gjøres med alt fra naturen som er levende(men helst ikke mennesker).

Les mer i arkivet » Juli 2015 » Juni 2015 » Mai 2015
hits